Storbritannias statsminister Boris Johnson overlevd så vidt i forrige uke et mistillitsvotum fra hans egne parlamentsmedlemmer (MP-er) i Det konservative partiet. Et mistillitsvotum ble utløst etter at den 54. av Toryenes MP-er (15 prosent av Tory-gruppa i parlamentet) sendte inn et mistillitsbrev til lederen av the backbenchers, sir Graham Brady.

Under avstemmingen holdt mandag kveld den 6. juni stemte 148 av 359 Tory-MP-er (41 prosent) for mistillit til Johnson. Dette er seriøst skadelig for partilederen, og helt i den øvre enden av hva opprørerne hadde forventet. Tidligere avstemminger der en betydelig del av partiet stemte mot partiets leder – 37 prosent mot Theresa May i desember 2018, og 41 prosent mot Margaret Thatcher i 1990 – har i løpet av de neste månedene tvunget fram deres avgang.

Men Johnson viste ingen tegn til å ville gjøre det samme, og sa etterpå til BBC at det var et «ekstremt godt, positivt, avgjørende resultat» og en mulighet for Tory-partiet til å «forene seg og levere». Etter de gjeldende reglene har statsministeren nå en nådeperiode på ett år, der ingen flere avstemminger om hans partilederskap kan innkalles, selv om Brady samme dagen kommenterte med bemerkningen «det er alltids mulig å få endret reglene».

En sannsynlig langtrukken periode med geriljakrigføring er innledet i Storbritannias regjeringsparti, med interne trefninger over kommende mellomvalg, krisen over Nord-Irland-protokollen og en pågående etterforskning om hvorvidt Johnson bevisst villedet parlamentet. Utdanningsminister Nadhim Zahawi oppsummerte atmosfæren med en beklagelse for at Toryene hadde organisert «en sirkulær eksekusjonspeletong».

Johnson skrapet gjennom etter at hans motstanderne mislyktes i å mønstre en sammenhengende utfordring. Mistillitsvotumet ble foranlediget av voksende, men uorganiserte bekymringer for at Johnson nå oppildner en eksplosiv politisk situasjon, samtidig som han fremmedgjør sentrale deler av partiets støttebase.

«Partygate»-skandalen rundt Johnsons deltakelse i regjeringens drikkefester under pandeminedstenginger, som nå har vedvart i et halvt år, er ved sentrum av Johnsons skjebne – legemliggjort for millioner av Tory-partiets grusomme likegyldighet til massedød og sykdom, og oppsummert av Johnsons erklæring: «La likene hope seg opp, i tusenvis!»

Dette har i sin tur blitt fokus for Tory-frykt for at Johnsons utbredte upopularitet nå er en hindring for regjeringens evne til å presse gjennom brutale innstramminger og en eskalerende involvering i NATOs stedfortrederkrig mot Russland, uten å provosere fram folkelig motstand.

Uttalelser fra Steve Brine, sir Bob Neil og Jeremy Wright, som kunngjorde at de hadde til hensikt å stemme mot Johnson, var typiske, der de advarte: «De som lager regelene kan ikke være lovbrytere», «begivenheter har undergravd tilliten til ikke bare statsministerens kontor, men også til selve den politiske prosessen,» og statsministeren må gå «både for å sikre framtidig offentlig etterlevelse av regjeringsinstrukser når det virkelig gjelder, og for å tillate at den nåværende regjeringen leverer den viktige lovgivningen den har introdusert».

Nylige meningsmålinger forutser skadelige Tory-tap i mellomvalgene i Tiverton og Honiton, og da til Liberal-Demokratene, og i Wakefield til Labour Party. Under Thanksgiving-gudstjenesten for Queen Elizabeth i St Paul's Cathedral på fredag ble Johnson høylytt buet av en frammøtt mengde av Toryenes hardbarkede støttespillere, som viftet med Union-flagg.

Men slik er den politiske krisen som nå griper styringsklassen at Tory-opprøret har vært ute av stand til å løse problemet om hvem som skulle erstatte Johnson. Hadde en levedyktig kandidat stått fram, da kunne mistillitsvotumet gjerne ha svingt til et flertall. Av sannsynlige kandidater for partiets lederskap var det bare Jeremy Hunt, helseminister under David Cameron og en uaktuell kandidat for de høyreorienterte Tory-parlamentsmedlemmene, som kunngjorde at han ville stemme mot statsministeren.

Den mest organiserte motstanden mot Johnson kommer fra Toryenes høyreside, som har brukt partygate-krisen til å presse på for en topphastighet-implementering av ei hel rekke med reaksjonær lovgivning, og som anser Johnson som et hinder for Brexit-aktivert lav-til-ingen-beskatning, og for en null-regulering av et fritt-marked-paradis. Deres foretrukne kandidat er utenriksminister Liz (den menneskelige håndgranaten) Truss. Hun har bevist hennes antiRussland-legitimitet og regnes som mer av en økonomi-hauk enn hva Johnson er. David Gauke, en tidligere Tory-MP og statsråd, skrev i New Statesman at Truss er «en lederkandidat som kan artikulere en autentisk agenda for lavere skatter og de-regulering».

Utenriksministeren har imidlertid ikke åpent stått fram og uttalt seg mot Johnson, men har så langt posisjonert seg som arvingen av hans støttegruppe, skulle han falle. Hun meldte tidlig på mandag en tweet: «Statsministeren har min 100% støtte i dagens avstemming, og jeg oppfordrer sterkt kolleger til å støtte ham.» Andre potensielle leder-utfordrere, deriblant forsvarsminister Ben Wallace, finansminister Rishi Sunak og helseminister Sajid Javid, gjorde det samme.

Hvorvidt, eller når Johnson blir erstattet, partiet setter uansett en stadig støere kurs for krig, innstramminger, autoritært styre og masseinfeksjon. Johnsons brev til forsvar for hans posisjon overfor Tory-MP-er framhevet som hans store suksesser, hans regjerings «raske gjenåpning av økonomien» under Covid-pandemien, «at Storbritannia var det første europeiske landet som hjalp ukrainerne» i NATO-krigen mot Russland, og hans regjerings «inngåelse av et økonomi- og migrasjonspartnerskap med Rwanda», som river i stykker retten til asyl.

Under et privat møte med Tory-MP-er sa han: «Vi vet alle at man ikke kan betale seg ut av inflasjon, eller skattlegge for å skape vekst,» og at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj samme morgen hadde fortalt ham på telefon at han ønsket et «sterkt Storbritannia». Han kunngjorde i løpet av dagen: «Storbritannia vil gi Ukrainas væpnede styrker artillerisystemer for multiple missilutskytinger, slik at de effektivt kan motsette seg og drive tilbake det vedvarende russiske angrepet.»

Johnsons pitch som statsminister i krigstid var ikke nok til å forhindre et mistillitsforslag, fordi dets appell er dempet av den universelle støtten til krig blant hans potensielle utfordrere, og fordi en som er velkjent som en løgnhals er dårlig posisjonert til å bekjempe fraværet av ethvert populært pro-krig-sentiment i befolkningen.

Av denne grunn blir hele dette råtne showet holdt gående av Labour Party’s bestrebelser for å legge spørsmålet om den forhatte Johnson-regjeringens overlevelse helt og holdent over i hendene til Tory-MP-er. Starmer sa mandag morgen til LBC radio: «Det er i nasjonens interesse at han nå går av.» Der han innrømmet at Johnson i spissen for Tory-partiet var å anse som en valg-velsignelse for Labour, fortsatte han: «Men ser man på nasjonens interesse da mener jeg Tory-MP-er nå må stå opp, vise lederskap og kvitte seg med ham.»

** image 3; caption: Labour Party-leder sir Keir Starmer (til venstre) og Boris Johnson der de spaserer over til parlamentets øvere kammer, House of Lords, for å høre dronningens tale, i mai 2022. [Foto: UK Parliament/Jessica Taylor]

Labours skyggehelseminister, Wes Streeting, appellerte til Tory-MP-er på Radio 4s Today-program: «Kom igang med regjeringsjobben. Gi landet den statsministeren det fortjener.»

I den grad Labour Party kommer med noe selvstendig pitch er det å portrettere seg som det genuine partiet for nasjonens interesse. Partiets kulturminister Lucy Powell publiserte søndag en artikkel i Observer som brukte dronningjubiléet som anledning til å utrope Labour til partiet med «patriotiske prinsipper» og som «setter Storbritannia først». Powell forklarte, for å bevise Labours legitimitet: «Dersom vi for 10-år-siden hadde investert i vår egen kapasitet for 5G-teknologi, for eksempel, da ville vi ikke i dag vært prisgitt Huawei og Kinas Kommunistparti. Dersom Toryene ikke effektivt hadde fått forbudt vindkraftproduksjon av strøm på tørt land i Storbritannia, da ville vi produsert mer ekstra energi enn hva vi importerer fra Russland.»

For å få presset på med denne agendaen er Labour Party, like mye som Toryene, avhengig av fagforeningene for å få undertrykt klassekampen og få holdt arbeiderklassen utenfor den politiske arenaen. Men potensialet for å kunne endre denne situasjonen oppstår, der nå nøkkelseksjoner av arbeidere i jernbanenettverket, i BT og andre steder ser ut til å iverksette streiker mot forsøk på å holde deres lønninger nede midt under den forverrede levekostnadskrisen. Dette skaper grunnlaget for en bevegelse som vil kvitte seg med Tory-regjeringen, uansett hvilken politisk forbryter som måtte lede den.