Lederen av det tyske fagforbundet IG Metall har offentlig lovet kun å kreve en lønnsøkning på maksimalt 7 prosent, fordelt over to år, i høstens tariffrunde for metallindustriens 4 millioner ansatte, til tross for de skyhøye levekostnadene. Dette ville utgjøre den største reallønnsnedgangen i Tyskland siden den økonomiske krisen på 1930-tallet.

Jörg Hofmann forsikret i et intervju med Süddeutsche Zeitung at hans fagforbund ville følge Den europeiske sentralbankens inflasjonsmål på 2 prosent, «og ikke den nåværende inflasjonsraten på nesten åtte prosent», som målestokken for sine lønnskrav i de kommende tariff-forhandlingene.

«Vi følger, i henhold til den beviste lønnsformelen, det estimerte inflasjonsmålet på to prosent, som Den europeiske sentralbanken har satt, og produktivitetsøkningen, som er 1,1 prosent. Og det er for to år,» sa lederen for det tyske fagforbundet IG Metall (IGM). «Så, basert bare på denne formelen kommer vi fram til et krav om seks prosent høyere lønninger. På toppen av det er det nødvendigvis en omfordelingskomponent, fordi selskapene akkurat nå henter inn så høye profitter.»

Selv om fagforbundet skulle følge opp på dette kravet – og IGM aksepterer vanligvis bare halvparten av egne forlangender – vil det likevel resultere i et dramatisk inntektstap. Tarifflønningene i metallindustrien har ikke økt siden 2018. Siden den gang har IGM kun gått med på engangsutbetalinger, som selv om de på kort sikt har dempet tapet av kjøpekraft, ikke blir regnet med i grunnlønna som framtidige lønnshevinger baseres på.

Forutsatt den nåværende inflasjonsraten på 8 prosent for inneværende år, og det neste – der mange eksperter forventer at den blir tosifret – vil den offisielle konsumprisindeksen ved utgangen av 2023 være rundt 23 prosent høyere enn den var i 2018. Tariffavtalte lønninger ville imidlertid bare ha steget med 7 prosent, selv om IGM-kravet skulle bli fullt ut implementert. Reallønna til en metallarbeider ville derfor bli 16 prosent lavere enn den var fem år tidligere!

Den offisielle inflasjonsindeksen reflekterer imidlertid ikke i tilstrekkelig grad de faktiske prisøkningene. Framfor alt har prisene på mat, boligoppvarming, husleier og energi, som legger en særlig belastning på lav- og middelinntektene, steget flere påfølgende ganger. Verdensbanken (WB) forventer at internasjonale matvarepriser i år vil stige med 22,9 prosent. For mange arbeidere og deres familier truer dette deres eksistens. De klarer rett og slett ikke lenger å få endene til å møtes på deres månedsinntekter.

Legg til på toppen av dette et uutholdelig arbeidsstress, trusselen om tap av arbeidsplasser og konsekvensene av en morderisk koronaviruspolitikk, som bare i Tyskland har krevd 140 000 liv og infisert 3,6 millioner, hvor 1 av 10 smittede lider av langsiktige helsekonsekvenser.

Arbeidere over hele verden kommer til den konklusjon at de må slåss for å forsvare deres rettigheter og tidligere vinninger. Antallet streiker og protester rundt om i verden har økt betydelig – fra USA til Europa, Asia og Afrika. Hofmann og hans byråkrater responderer imidlertid med å samarbeide enda tettere enn før med selskapene og regjeringen.

I intervjuet i Süddeutsche Zeitung rettferdiggjør Hofmann sin avvisning av å søke tilstrekkelig kompensasjon for inflasjonen med å si at IG Metall opptrer «fornuftig», og har «hele landets beste i tankene». «Vi utløser ikke en lønnsprisspiral,» la han til, og aksepterte fullstendig den løgnaktige påstanden at det er arbeideres lønninger som på en eller annen måte er ansvarlig for de massive prisstigningene.

Når han snakker om «hele landets beste» mener han egentlig styringselitenes interesser og deres børsverdier og profitter. I denne sammenhengen taler han ikke bare for IG Metall, men for alle de tyske fagforeningene, og forøvrig fagforeninger internasjonalt.

Bare i Tyskland vil det snart finne sted kontraktsforhandlinger som omfatter 10 millioner ansatte. I tillegg til de nesten 4 millioner arbeiderne i metall- og elektroindustrien, inkluderer dette 92 000 i jern- og stålindustrien og 580 000 i kjemisk og farmasøytisk industri. Her har IG BCE utsatt de kollektive forhandlingene fra april og til høsten, og blitt enig om en én-gangs bru-utbetaling som skal være på € 1 400, men som selskapene kan redusere ned til € 1 000.

Verdi, fagforbundet som representerer offentlig ansatte, og arbeidere i andre tjenesteytende bransjer, har allerede signert tariffavtaler for trykkeribransjen, forsikringsbransjen, privatbanksektoren og dagsaviser, som ligger langt under kravene fra IG Metall. Avtalene skal hver og én løpe over to år, og består av én eller to enkeltutbetalinger på € 500, og med årlige lønnshevinger på bare 1,5 til 3 prosent.

Ved utgangen av året utløper tariffavtalene for 2,7 millioner offentlig ansatte i den føderale og kommunale sektor, i varehandelen, bilindustrien og byggebransjen.

Tidligere ble fagforeninger som representerte bossenes interesser og som knivstakk arbeidere i ryggen kalt «gule fagforeninger». I dag er alle fagforeninger gule. De har blitt et lønnspoliti til tjeneste for selskapene.

Hver dag prøver de på nytt å bevise for de transnasjonale selskapene og finansinvestorene at produksjonen kan bli mer kostnadseffektiv og lønnsom i «deres» land, i motsetning til andre lokaliseringer. For å gjøre det ofrer de arbeidernes lønninger, arbeidsbetingelser og sosiale vinninger. I bytte mottar de tildelinger fra ledelsen i form av lukrative posisjoner som medlemmer i representantskap og som representanter i bedriftsråd.

«Lønnsprisspiralen» som Hofmann refererer til for å berettige tilbakeholdenheten i IMGs lønnsforlangender er rett og slett en obskøn løgn propagert av kapitalistene og deres fagforeningsnikkedukker. Ifølge dette utsagnet er det arbeidernes lønnskrav som er ansvarlig for de stigende prisene. For å stoppe prisøkningene har arbeiderne ikke annet valg enn å lene seg tilbake og se inflasjonen rive opp deres inntekter.

Inflasjon er faktisk den formen der de enorme summene som regjeringer har pumpet inn i de rikes lommer blir hentet ut fra arbeiderklassen.

Den europeiske sentralbanken aleine har de syv siste årene investert € 5,1 billioner i offentlige og private obligasjoner. Denne ufattelige summen ville være nok til å betale ut € 15 000 i kontanter til hver av eurosonens 342 millioner innbyggere, medregnet spedbarna og de eldre, for ikke å snakke om de utallige sykehusene, skolene og infrastrukturprosjektene det kunne ha finansiert. Disse bilionene har i stedet finansiert en berikelsesorgie, som ifølge Oxfam under pandemien produserte én ny milliardær hver 30. time.

Forpurringen av forsyningskjedene under pandemien og føgekonsekvensene av Ukraina-krigen og sanksjonene mot Russland har skaket denne massive spekulative bobla. Nå blir alle kluter satt til for å få arbeiderklassen til å dekke regninga for gildet.

I tillegg kommer de enorme kostnadene av militæropprusting der alle imperialistmaktene – framfor alt Tyskland – forbereder seg på en voldelig omfordeling av verden, allerede påbegynt med NATOs stedfortrederkrig mot Russland, og de stadig mer krigerske truslene mot Kina. Det er en åpen hemmelighet at «Spesialfondet for Bundeswehr» – das Sondervermögen Bundeswehr – på € 100 milliarder, bare er begynnelsen. Arbeiderklassen skal bære kostnadene for alt av dette.

Sentralbankenes rentehevinger bidrar ytterligere til å øke presset på arbeiderklassen, som skal hamres av stigende arbeidsledighet. I mellomtiden fortsetter profittene stadig å stige.

Selskaper i USA registrerte i andre halvdel av 2021, til tross for økende kriser, deres høyeste profittrate etter skatt siden begynnelsen av 1950-tallet – nesten 15 prosent. Tyske Dax-noterte selskaper satte også nye rekorder; i første kvartal 2022 var deres profitter 21 prosent høyere enn samme kvartal året før. Likevel skal arbeiderklassen blø.

Dette vil imidlertid ikke fortsette. Flere og flere arbeidere tar nå et standpunkt, og de gjør opprør mot innstrammingsdiktatene fra regjeringer og selskaper. Men for at denne bevegelsen skal lykkes, må to betingelser bli oppfylt.

Den første forutsetningen er et klart brudd med fagforeningene, da de – som Hofmanns intervju i Süddeutsche understreker – er uforbeholdent på den andre siden. Det må opprettes uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet, for å organisere kampene for høyere lønninger og for kompensasjon for stigningen av levekostnadene.

Den andre forutsetningen er at kampen ikke kan føres innenfor rammeverket av ett selskap eller engang ett land. Arbeidere må forene seg på tvers av alle arbeidsplasser, alle bransjer og alle landegrenser, for å kunne slippe løs deres fulle kampkraft.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) lanserte for ett år siden nettverket Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å gi disse kampene en organisatorisk form, og en politisk orientering.

«For at arbeiderklassen skal kunne slåss imot må det opprettes en vei til å koordinere dens kamper i forskjellige fabrikker, bransjer og land, i opposisjon til styringsklassen og de korporatistiske fagorganisasjonene,» slås det fast i grunnleggingsoppropet. «IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk.»

Kampen mot lønnstyveri, militarisme og pandemien fordrer et kampprogram. Lønningene må heves drastisk, og arbeiderne må kompenseres for levekostnadsstigningene. Realiseringen av disse målene fordrer et sosialistisk program. Sosiale behov, ikke privat profitt, må bli grunnlaget for den økonomiske organiseringen av samfunnet.