Perspective

Den britiske jernbanestreiken: Mobiliser hele arbeiderklassen mot Johnson-regjeringen!

Den største nasjonale jernbanestreiken i Storbritannia på en generasjon er planlagt for dagene 21., 23. og 25. juni, som vil involvere mer enn 50 000 arbeidere. Som spydspissen for ei bølge av truede streiker markerer jernbanestreiken gjenkomsten av den britiske arbeiderklassens massekamper, etter tiår med undertrykking av klassekamp håndhevet av fagforeningene og Labour Party. Og streiken er satt til å finne sted samtidig som arbeidere over hele verden går ut i kamp, midt under en global og ødeleggende inflasjonsspiral.

To grunnleggende anliggender reises i denne kampen:

For det første, det ingen vei framover utenom en direkte konfrontasjon med Boris Johnsons Conservative-regjering, den mest reaksjonære og korrupte i britisk historie. Hele arbeiderklassens styrke må på banen mot regjeringens planer om å undertrykke og kriminalisere streiken.

Jernbanearbeidere konfronterer Johnson-regjeringens planer for Great British Railways, en Thatcheristisk agenda for Privatisering 2.0. Toryene griper tak i sammenbruddet i billettinntektene under pandemien, da de reddet ut jernbaneselskaper med milliarder av pund i kontanter, og de har nå avduket planer om å slette tusenvis av arbeidsplasser, kutting av lønninger og sløying av arbeidsvilkår, sikkerhet og pensjoner. Dette er spydspissen i en krigsoffensiv mot hele arbeiderklassen.

For det andre, arbeidere må iverksette tiltak for å sikre at deres kamp ikke blir sabotert av fagforeningsbyråkratene i jernbanefagforeningene og sentralorganisasjonen Trades Union Congress (TUC), som vil gjøre alt hva de kan for å strupe og få stenget ned britiske arbeideres oppstandskamp. Dette reiser nødvendigheten for utviklingen av mektige grunnplanorganisasjoner kontrollert av arbeiderne selv.

Arbeiderklassen trer inn i kamp

Jernbanestreiken vil involvere arbeidere på tvers av sentralforetaket Network Rail, som opererer det nasjonale jernbanesystemet og administrerer Storbritannias linjeinfrastruktur og vedlikehold, og i tillegg forvalter 13 av de 15 togoperatørene som er leverandører av transporttjenestene. Transportarbeidernes fagforbund National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) har varslet ytterligere en 24-timers streik på [transittnettverket] London Underground den 21. juni, etter at 4 000 arbeidere der streiket den 6. juni.

Lokførerfagforeningen Associated Society of Locomotive Engineers and Firemen (ASLEF), har kalt for streiker på linjene Greater Anglia, Hull Trains og Croydon Tramlink. Kontorpersonell organisert av fagforeningen Transport Salaried Staffs’ Association (TSSA) skal streike på linja Avanti West Coast, og har 6 000 medlemmer som nå stemmer over autorisering for nasjonal aksjon.

Streikene finner sted i det som framstår som en «Misnøyens sommer» blant nøkkelarbeidere i essensielt viktige samfunnstjenester.

British Airways-arbeidere har stemt med 97 prosent for arbeidskamp. Fagforbundet Unite organiserer nå, sammen med fagforbundet GMB, autoriseringsavstemminger for streik blant 500 av deres medlemmer i innsjekkingsfunksjoner på lufthavna Heathrow Airport.

Arbeidere organisert av Communication Workers Union, i arbeid ved 114 Crown Post Offices, streiket sist helg. Titusenvis av kommunikasjonsarbeidere ansatt av BT Group (British Telecom) begynner deres autoriseringsavstemming for streikeaksjoner den 15. juni, for det som vil kunne bli den første nasjonalstreiken på 35 år i telekommunikasjonsselskapet.

Arriva-busser i store deler av Yorkshire [Englands største fylke; i nord] har blitt rammet av sjåførers åpen-ende streik. Fagforbundet Public and Commercial Services Union (PCS), som representerer offentlig ansatte i embetsverket, går til streik fra 15. til 17. juni, mot planer om å kutte ned 20 prosent av arbeidsstyrken, som utgjør 91 000 arbeidsplasser.

Renovasjonsarbeidere gjennomfører for tiden streiker på tvers av hele landet, blant annet i Coventry der arbeiderne opprettholder deres aksjon konfrontert med en operasjon for streikebryteri ledet av Labour Party. I Skottland skal medlemmer av Unison og GMB stemme for autorisering av aksjon i en arbeidslivstvist som vil kunne stenge ned skoler, dagsentre for småbarn, og avfalls- og resirkuleringsanlegg.

Sykepleiere i Skottland har vært høylytte om deres vilje til å streike for krav om 10 prosent lønnsøkning. Unison truet med at 500 000 helsetjenestearbeidere på tvers av hele Storbritannia får stemme om autorisering av streik, dersom regjeringen prøver å pålegge lønnshevingen på 3 prosent. Den britiske legeforeningen, British Medical Association, har advart om å kalle for en streik.

Arbeidere slåss mot uutholdelige livsbetingelser. Husholdningsinntekter kuttes til beinet, etter den lengste perioden med lønnsundertrykking siden Napoleonskrigene, av inflasjonen på 11,1 prosent. Prisen for å fylle opp tanken på en gjennomsnitts familiebil har vært over £ 100 [NOK 1 200], som har utløst den Europa-dekkende planlagte drivstoffprotesten 4. juli. Den gjennomsnittlige leietakeren betaler nå ei husleie på £ 1 000 i måneden [NOK 12 000].

Reallønninger, uten medregnede bonuser, var i april ned med 6,9 prosent sammenlignet med året før, kalkulert etter RPI-inflasjonen (kolonialvarehandelens prisindeks; Retail Price Index). Nedgangen i reallønn i offentlig sektor er på svimlende 9,2 prosent. Millioner blir tvunget til å jobbe overtid for å kunne forsørge familier de knapt får sett.

Arbeidere kutter ned på måltider, reiser, boligoppvarming og strømforbruk. Nært opp mot én av fem personer kvalifiserer som matusikre, og faktoren stiger til 30 prosent for unge familier. Én av seks personer baserer seg på veldedighetstildelinger av matvarer.

Styringsklassen forbereder sine tilslag mot «fienden innenfor»

Arbeiderklassen er på kollisjonskurs med Conservative-regjeringen, som har respondert med trusler om statsorganisert streikebryteri.

Statsminister Boris Johnson lovet å forby streiker i essensielt viktige tjenester, med mindre det opprettholdes et forlangt minimumsnivå av tjenester. Transportminister Grant Shapps sa han vil lovfeste tillatelse for utleiebyråer å besørge streikebrytere for å bekjempe en jernbanestreik operert av «marxister». Tidligere Tory-leder sir Iain Duncan Smith advarte for at skaden på industriene påført av en jernbanestreik vil kunne bety det «tillater rettsforfølgelse å finne sted».

Styringsklassen diskuterer åpent faren for en generalstreik, som avslutter fire tiår med en uforlignelig undertrykking av klassekampen, helt siden gruvearbeiderstreiken i 1984 til 1985 led nederlag. Rupert Murdoch-tabloidavisa Sun advarte: «Storbritannia vil kunne lide landets første generalstreik på 100 år.»

Bernard Ingham, Margaret Thatchers pressetalsmann under den ett-år-lange gruvearbeiderstreiken, skummet i tabloidavisa Express der han sa hennes beskrivelse av gruvearbeiderne den gang som «fienden innenfor», nå er relevant for jernbanearbeiderne.

Ingham knyttet motstanden mot streiker direkte til NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, og fordømte «Hardt Venstre-hæren … som sier helt mye med deres taushet om Vladimir Putins invasjon av Ukraina», mens de «gjør alt mulig ut av en stigende levekostnadskrise». Han formante: «La oss bare forby streiker i alle definerte offentlige tjenester som økonomien og offentlig trygghet og sikkerhet er betinget av.»

Arbeiderklassen må ta denne flodbølga av klassehat på alvor. Arbeiderne kommer ikke bare inn i konflikt med det ene eller det andre selskapet, men med en regjering hardnakket bestemt på å få dem til å betale for pandemien og krigen i Ukraina, med et statsapparat som vil utplasseres mot dem nådeløst.

Utsiktene til en generalstreik er reelle, på grunn av det utbredte sentimentet for å beseire og felle en foraktet regjering, som med sin pådriver for innstramminger, «la det rase»-responsen på Covid-19 og sin hensynsløs krigshissing har skapt ufattelig mye lidelse. Men dette perspektivet må bli den bevisste målsettingen for den framvoksende bevegelsen.

Styringsklassen ønsker å sluttføre jobben Thatcher påbegynte i 1984, da hun satte seg fore å bryte ned gruvearbeiderne for å få slutt på all motstand mot hennes sosiale kontrarevolusjon. Arbeiderklassen må gripe anledningen til å hevne det nederlaget, og reversere tiårene med svik og tap som fulgte.

Essensielt viktige lærdommer fra gruvearbeiderstreiken i 1974

En fundamental klassekamp ingen i styringsklassen ønsker å nevne er gruvearbeidernes streik i 1974.

Midt under verdenskapitalismens dype krise kom millioner av britiske arbeidere, anført av gruvearbeiderstreikene i 1972 og 1974, fram i kamp mot Tory-regjeringen til Edward Heath. Heath responderte med å bygge opp styrkene for statsundertrykking, han la ansvaret for håndhevingen av nødssituasjonsfullmakter over på en Sivil beredskapsenhet, Civil Contingencies Unit, og forberedte seg for å sette inn hæren. Han kalte deretter for et generalvalg i februar, under slagordet «Hvem styrer Storbritannia, regjeringen eller fagforeningene?» Til tross for regjeringstrusler holdt gruvearbeiderne seg i streik gjennom hele valgkampen, og Heath tapte hans parlamentsflertall.

Det ble overlatt til en påtroppende Labour-minoritetsregjering igjen å få situasjonen tilbake under kontroll. Labour anvendte all sin politiske autoritet i arbeiderklassen for å få avviklet den sosial opposisjonen, innvilget et massivt lønnskrav fra gruvearbeiderne, trakk tilbake Toryenes antistreikelovgivning, og hevet pensjoner og trygdeytelser. Labour-regjeringen samarbeidet deretter med TUC for å utarbeide en Sosialkontrakt, for angivelig frivillig lønnstilbakeholdenhet. Denne regjeringens svik førte fire år seinere til Thatchers maktovertakelse i 1979.

Gruvearbeidernes streik i 1984 til 1985

De reelle lærdommene fra gruvearbeiderstreiken i 1984 til 1985 må også forstås. Gruvearbeiderne konfronterte et brutalt statsangrep, der 13 000 ble arrestert, 200 fengslet, to drept på streikevakter, tre døde der de gravde etter kull, og 966 ble sparket. Gruveindustrien ble til slutt ødelagt.

Men nederlag ble muliggjort bare av gruvearbeidernes isolering, og sviket fra fagforeningene og Labour Party. Som arbeiderbyråkratier verden over reagerte fagforeningene på globaliseringen av produksjon ved å snu ryggen til deres programmer for nasjonale økonomiske reformer, og ble til de åpne instrumentene for big business. Nederlaget la grunnlaget for framveksten av New Labour som et Thatcherist-parti ikke til å kunne skille fra Toryene. Fagforeningene ble industripolitistyrker som aktivt undertrykte streiker.

På 1970-tallet gikk hvert år gjennomsnittlig 12,9 millioner arbeidsdager tapt på grunn av arbeidskonflikter, med 29,4 millioner tapte arbeidsdager under «Misnøyens vinter» 1978 til 1979. På 1980-tallet var det årlige gjennomsnittet 7,2 millioner, hovedsakelig på grunn av de 27 millioner arbeidsdagene som gikk tapt under gruvearbeiderstreiken.

På 1990-tallet stupte det årlige gjennomsnittet av tapte arbeidsdager ned til bare 660 000, og det steg egentlig aldri igjen. Som resultat av fagforeningenes vedvarende svik hadde fagforeningenes medlemsmasse kollapset til bare 6,6 millioner, ned fra 11 millioner organiserte i 1984. I den private sektor var mindre enn 19 prosent av arbeiderne medlemmer av en fagforening.

Under pandemien tok fagforeningene deres samspill med arbeidsgiverne og regjeringen til et nytt nivå, der de undertrykte den ene streiken etter den andre, signerte ei redningspakke på billioner pund for storselskapene, for deretter å tvinge igjennom tilbake-til-arbeid mens Covid-19-viruset fortsatt var ute av kontroll. Deres nåværende militante retorikk endrer ingenting. Den er påkrevd for å kunne opprettholde deres kontroll over medlemmene, mens de konspirerer for et knefall.

Hva angår Labour Party er det ingenting igjen av den uoppriktige venstremaska presentert under Jeremy Corbyns partilederskap. Der Corbyn nå har overlevert partiet tilbake til Blairistene, uten noen som helst kamp, står Labour Party i dag igjen i åpen enhet med Toryene om innstramminger, flokkimmunitet og krigen i Ukraina. Partiet vil stille seg bak og støtte alle de undertrykkende tiltak Johnson måtte ty til.

For Den Internationale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer

Dette reiser det essensielle spørsmålet at jernbanearbeidere og hele arbeiderklassen har behov for nye kamporganisasjoner, kontrollert av arbeiderne selv, ikke av fagforeningsbyråkratiet. Arbeiderne må mobilisere deres enorme sosiale makt som en internasjonal klasse, og bryte ned alle sekteriske og nasjonale skillelinjer for å slåss sammen for deres felles interesser.

Streikene og autoriseringsavstemmingene i Storbritannia er del av ei voksende bølge av militans internasjonalt, provosert fram av den samme desperate levekostnadskrisen. Siden februar har det funnet sted generalstreiker i Hellas, Italia og Belgia. Europa-dekkende aksjoner, deriblant spontanstreiker, iverksettes av luftfartsarbeidere på lufthavnene i Amsterdam, Brussel og Paris, av EasyJet-ansatte i Italia og RyanAir-ansatte i Spania, Belgia, Frankrike, Italia og Portugal. Helsetjenestepersonell har gått til streik, eller de planlegger å streike, i Tyskland, Frankrike, Spania, Slovenia og Tyrkia, i Europa – og i India, på Sri Lanka og New Zealand, i Uganda, Kenya, Sudan og USA.

Landsdekkende streiker og protester har skaket regjeringen på Sri Lanka. Tyrkia opplever sine høyeste nivåer av arbeidskamp siden 1970-tallet. Store kamper trues av amerikanske og tyske havnearbeidere, og har allerede brutt ut blant sørkoreanske trailersjåfører.

Arbeiderklassen framvoksende globale bevegelse fordrer et globalt koordinert lederskap. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – lansert i april 2021 av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – spiller den sentrale politiske og organisatoriske rollen for oppmuntring og rettledelse av denne bevegelsen. Det er allerede etablert komitéer i nøkkelbransjer i USA, Canada, på Sri Lanka, i Tyskland og Australia, og i Storbritannia blant bussarbeidere, og lærere og skoleansatte, under nettverkets lederskap.

Dannelsen av grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser og i alle bransjer i Storbritannia vil skape de nødvendige forutsetningene for at arbeiderne beseirer alle bestrebelser fra fagforeningene på å sabotere deres kamp imot, for å forene de framvoksende frontene og felle Johnson-regjeringen.

Et handlingsprogram for arbeidere i Storbritannia

Socialist Equality Party oppfordrer arbeidere til å slåss for de følgende krav:

En inflasjonsknusende lønnsøkning på 20 prosent for jernbanearbeidere! Dette må det kjempes for gjennom koordinert aksjon av lokførere, konduktører, vedlikeholds- og stasjonsansatte. Mot påstander om at det «ikke finnes penger» til å finansiere den offentlige transporten, for anstendige lønninger og pensjoner, må de slåss for sosialistiske tiltak, inkludert for eksproprieringen av jernbaneselskapene under arbeidernes kontroll.

Nedkjemp Great British Railways-planen! Lønnsfrysingen pålagt jernbanearbeidere, nedskjæringer for mer enn £ 3 milliarder, og trusselen om å eliminere tusenvis av arbeidsplasser og slettingen av pensjoner, er alle deler av Tory-planen for Great British Railways. [Fagorganisasjonene] RMT, ASLEF og TSSA er Johnsons partnere i denne ordningen, gjennom [samarbeidsorganet] Rail Recovery Group.

Utvid og foren arbeidstvister i enhver sektor! Arbeidere stemmer for streikeaksjoner over de samme anliggender og konfronterer målbevisste og besluttsomme, ultra-rike arbeidsgivere. Fagforeningenes bestrebelser for å undertrykke og splitte kampene må overvinnes, og det må gjøres forberedelser for å organisere en generalstreik.

Før en politisk kamp for å felle Johnson-regjeringen! En generalstreik kan ikke lykkes i sine målsettinger uten å mønstre en politisk utfordring direkte mot Johnson-regjeringen, som implementerer historiske angrep i alle sektorer av arbeidslivet, på vegne av storselskapene og de superrike.

Bygg Socialist Equality Party som arbeiderklassens lederskap! Labour Party tilbyr ikke noe alternativ til Johnsons Toryer – Begge er de like høyreorienterte partier, for autoritært styre, militarisme, masseinfeksjon og innstramminger. Arbeidere trenger deres eget parti for å slåss for deres egne interesser, på et sosialistisk, internasjonalistisk program.

Vi oppfordrer innstendig alle de arbeidere og ungdommer som ønsker å delta i en slik kamp til å kontakte SEP i dag.

Loading