Wall Street falt kraftig i uka som var, med et kort «rally» onsdag, dvs. et én-dagsoppsving, før det var fall igjen torsdag, som gjenopptok nedgangen som har sendt kursene ut i bear market-terreng (definert som en nedgang på 20 prosent fra det forrige toppnivået).

Fallet torsdag ble utløst av erkjennelsen at rentehevingene, snarere enn å være «frontloaded», dvs. forventet belastning tatt umiddelbart, etter Fed-beslutningen på onsdag om å heve sin basisrente med 0,75 prosentpoeng, nå kommer til å fortsette, både i USA og globalt.

Dow-indeksen falt torsdag med 741 poeng, og brakte årets nedgang til 18 prosent, og endte på under 30 000 for første gang siden januar 2021.

Den bredt baserte S&P 500-indeksen falt torsdag med 3,3 prosent, etter å ha steget med 1,5 prosent onsdag. Kursen for nesten hver eneste aksje i indeksen var ned, der tapene sendte aksjekursene til hundrevis av selskaper til deres laveste nivå på 52 uker.

Fallet var enda større i den teknologitunge NASDAQ-indeksen, som torsdag falt med 4,1 prosent, og brakte indeksen ned til nivået den nådde i september 2020.

NASDAQ har siden starten av året falt med rundt 33 prosent. Men det er et gjennomsnittstall, og tapene i nøkkelområder av markedet, spesielt for aksjene som profitterte mest på Feds pøsing av penger inn i finansmarkedene under pandemien, har vært langt større.

Netflix-aksjen, for eksempel, som i november ble handlet for $ 700 var ved midten av forrige uke nede på $ 173, og lignende resultater er registrert for andre.

Under betingelser der berget av fiktiv kapital legemliggjort i aksjemarkedet imploderer, har finanskapitalen lansert bestrebelser på å intensivere utvinningen av profitt fra den eneste kilden til reell verdi, arbeiderklassens arbeid.

Dette tar form av en internasjonal pådriver fra de store sentralbankene, og de mindre følger etter, for å heve rentenivåene for å bremse økonomien og forsøksvis indusere en resesjon om det skulle vise seg nødvendig, for å undertrykke arbeiderklassens voksende lønnsbevegelse som er responsen på de kraftige prisstigningene. Det vil si å kutte reallønningene og underbygge selskapsprofittene, med utgangspunkt i kapitalseksjoner som energi, mat og andre nøkkelområder, som profitterer på prisstigninger.

Denne pådriveren gjennomføres under banneret av behovet for å «bekjempe inflasjonen», mens det reelle målet er arbeiderklassen, fordi rentehevingene ikke vil gjøre noe for å få ned prisene.

Som del av den internasjonale offensiven hevet sist onsdag også Bank of England (BoE) sin styringsrente med 0,25 prosentpoeng, midt under spådommer om at inflasjonsraten i Storbritannia snart kommer til å nå 11 prosent. Det var en del kritikk for at hevingen ikke var stor nok – BoE skulle ha «gone big», dvs. virkelig tatt i, eller slett ikke gjort noe, ble det sagt – med tre av sentralbankens styrende organs ni medlemmer som stemte for en heving på 0,5 prosentpoeng.

BoEs pengepolitiske komité, Monetary Policy Committee, la fram det Financial Times (FT) kalte et «dystert bilde av utsiktene, både for vekst og inflasjon».

Komitéen sa overdreven inflasjon ikke bare skyldtes globale hendelser, og at det var en risiko for at «selvopprettholdende inflasjon» ville vedvare, selv om økonomien ble svekket.

Samtidig som BoE avviste oppfordringen om en større renteheving sa sentalbanken den ville være «spesielt var» for indikasjoner på mer vedvarende inflasjonspress, og ville «handle kraftfullt» om det skulle bli nødvendig.

En av de viktigste beslutningene sist onsdag, og uten tvil en medvirkende årsak til det påfølgende fallet på Wall Street, var trekket fra den sveitsiske nasjonalbanken (SNB) om å heve sin styringsrente med 0,5 prosentpoeng.

Dette trekkets betydning ligger i det faktum at det var den første hevingen av styringsrenten på 15 år, en periode der SNB har vært en forfekter for å holde rentenivået på ultralave og sågar negative nivåer. Men SNB bestemte seg for å gå til verks til-og-med før den forventede rentehevingen Den europeiske sentralbanken (ECB) har planlagt for juli, og sendte med det en melding til det globale markedet om at den tidligere politikken ikke lenger er til å kunne opprettholde.

I USA har Fed-leder Jerome Powell sagt at Fed ikke prøver å indusere en «resesjon nå. La oss være klare på det.»

Feds påstand er at den prøver å få tilrettelagt for det den kaller en «myk landing». Men et sånt resultatet er beslektet med søket etter en økonomisk enhjørning. Forøvrig, i likhet med den tidligere Fed-påstanden at inflasjonen var «forbigående», blir dette mytiske scenarioet raskt forbigått av de økonomiske hendelsene.

I en artikkel med overskriften «USAs økonomiske vekst viser tegn til å avta» rapportere Wall Street Journal (WSJ) sist onsdag noen innledende data. Avisa sa den amerikanske økonomien «begynte å avta under den kombinerte vekten av skyhøy inflasjon og stigende renter – inkludert de høyeste boliglånsrentene siden 2008.»

Artikkelen bemerket at boligbyggingen over hele USA «falt kraftig i mai», der Bank of Philadelphia rapporterte at fabrikker i den midtatlantiske regionen denne måneden hadde redusert aktiviteten for første gang på to år.

WSJ meldte at økonomer de siste dagene hadde kuttet deres anslag for andre kvartals vekst.

«En tett fulgt prognose – GDPNow-sporeren til Federal Reserve Bank of Atlanta – anslår USAs BNP på en uendret kurs for den årlige raten, de tre månedene fram til den 30. juni. Produksjonsvolumet falt med en årlig rate på 1,5 prosent i første kvartal», meldte avisa.

Dette er et betydningsfullt funn fordi den uventede sammentrekningen i første kvartal ble bredt avvist som et statistisk avvik, som ville bli korrigert i det andre kvartalet. Men nå ser det faktisk ut til å være starten av en trend.

Feds styreleder Powell fastholdt på hans pressekonferanse sist onsdag at forbruket fortsatt var sterkt. Men sist uke rapporterte handelsdepartementet at forbrukerne i mai hadde kuttet deres samlede utlegg for første gang hittil i år.

Arbeiderklassefamilier blir rammet av den raske stigningen av priser for bensin og grunnleggende nødvendigheter, med økte husholdningskostnader på hundrevis av dollar i måneden, som sløyer deres disponible inntekter. På toppen av prisstigningene heves også rentenivåene for nedbetalinger på løpende boliglån. Gjennomsnittsrente på et 30-år-langt boliglån steg til 5,78 prosent sist uke, det høyeste nivået på mer enn 30 år.

For å utvikle deres respons på det globale angrepet de er utsatt for må arbeiderne gjøre et overslag over de vidtrekkende implikasjonene av den økonomiske krisen som er under utvikling. Dette er ikke en konjunkturnedgang som vil etterfølges av en ny oppgang, på et seinere tidspunkt i framtiden.

Den globale finanskrisen i 2008 representerte ikke bare en vending i den økonomiske syklusen, men et sammenbrudd i selve funksjonen til det kapitalistiske profitt- og finanssystemet, og ble fulgt opp av den like betydelige markedsnedsmeltingen i mars 2020, ved starten av pandemien.

De fulle implikasjonene av disse krisene ble til en viss grad dekket over av Feds og andre sentralbankenes aksjoner, der de pumpet billioner av dollar inn i finanssystemet, i desperate forsøk på å opprettholde det.

Men den veien er ikke lenger åpen, som indikert av hevingen av rentenivåene. Fed, for eksempel, står overfor en situasjon som aldri tidligere har vært erfart i økonomisk historie.

Den amerikanske sentralbanken er tvunget til å heve basisrenten for å prøve å presse ned mot lønnskravene, under betingelser der den har finansielle eiendeler på sitt blanseregnskap verdsatt til nesten $ 9 billioner, med sentralbanker over hele verden, spesielt Den europeiske sentralbanken (ECB), i samme situasjon.

Dette betyr at den utviklende klassekampen kommer til å anta intense former og vil reise avgjørende politiske saksanliggender for arbeiderklassen, som nødvendigheten av utviklingen av kampen for et sosialistisk program som tar sikte på å avslutte profittsystemet og rekonstruere økonomien på nye fundamenter.