Gustavo Petro, kandidat for pseudo-venstre-koalisjonen Pacto Histórico (Historisk pakt), ble sist søndag valgt til president i Colombia. Med 50,44 prosent av stemmene beseiret han den fascistiske kandidaten Rodolfo Hernandéz, med klengenavnet «Colombias Trump», som fikk 47,04 prosent. Resultatet ble hyllet som den første seieren til en «venstreorientert regjering» i Colombias historie.

Petros og hans visepresident Francia Márquez’ valg har blitt hyllet som den nyligste oppnåelsen av en ny gjenkomst av den såkalte «Rosa tidebølga» i Latin-Amerika. Alle dem som er identifiserte med denne tendensen feiret begivenheten, blant dem Mexicos Andrés Manuel López Obrador (AMLO), Argentinas Alberto Fernández, Bolivias Luis Arce, Perus Pedro Castillo og Chiles Gabriel Boric. Brasils tidligere president Lula da Silva, som har til hensikt å gjeninnta presidentembetet i Brasils valg i oktober, erklærte at «hans [Petros] seier styrker demokratiet og de progressive kreftene i Latin-Amerika.»

Petro vil ta over et land som gjennomgår den aller dypeste økonomiske, sosiale og politiske krise. Iván Duque, den sittende høyreekstreme presidenten, forlater hans sete som en av de mest forhatte lederne i Colombias historie, med en rate for misbilligelse som har oversteget 70 prosent. Hans regjering var preget av påfølgende nasjonale streiker og massive demonstrasjoner som utfordret de uhyrlige nivåene av sosial ulikhet, og den den colombianske statens morderiske voldsapparat.

Covid-19-pandemien representerte en drastisk forverring av de sosiale betingelsene i Colombia. Landet har en av de høyeste Covid-dødelighetsratene i regionen, med 140 000 dødsofre, ifølge offisielle data. I samme periode ble 3,6 millioner colombianere kastet ut i fattigdom, og arbeidsledigheten nådde i 2021 et rekordhøyt nivå.

Den sosiale opposisjonen i gatene, drevet fram av disse betingelsene, ble brutalt undertrykt av Duque-regjeringen. Under Paro Nacional [protestene] i 2021 ble mer enn 80 mennesker myrdet, ifølge en undersøkelse utført av Instituttet for utviklings- og fredsstudier (INDEPAZ) [el Instituto para la Paz y el Desarrollo]. Dødsfallene ble direkte utført av politi- og militæroffiserer, som også kollaborerte med, og hjalp sivile elementer i å begå drap og andre voldshandlinger mot demonstranter.

Colombias statsapparat for vold, finansiert av amerikansk imperialisme under dekke av krigen mot narkotika, ble avslørt for millioners øyne som ei klassekrigsmaskin rettet mot den kjempende ungdommen og arbeiderklassen.

Valget av Petro er en forvrengt refleksjon av denne masseerfaringen, og avvisningen av det colombianske borgerlige regimet. De nasjonale streikene ble avledet av Nasjonalkomitéen, som sto i spissen for dem, fra et direkte sammenstøt med Duque-regjeringen og kapitalistsystemet. Fagforeningene, student- og bondeorganisasjonene i spissen for Komitéen lovet i stedet en løsning ved valg, gjennom Historisk pakts kandidatur.

Samtidig som valgkampen til Petro, et tidligere medlem av geriljagruppa M-19 fra 1980-tallet, bestrebet seg på å kanalisere massenes sentimenter inn bak abstrakte slagord som «forsvar for liv» og «kjærlighetens politikk», beveget valgalliansen seg stadig lengre til høyre på jakt etter en «nasjonal enighet» for å redde Colombias kriseridde kapitalistsystem.

Petro publiserte under den siste uka av hans valgkamp et åpent brev til «soldatene og politiet i Colombia». Han proklamerte at et av de sentrale punktene i hans regjeringsprogram var «styrkingen av den offentlige styrken, og dens medlemmers velferd ... for å oppnå en total fred på det nasjonale territoriet».

Dette nikket til undertrykkingskreftene ble i media tolket som en respons på opposisjonen og de offentlige angrepene fra det militæres personell mot Petro, som kandidaten for hans del aldri utfordret. Det mest bemerkelsesverdige av disse angrepene kom fra hærens kommandant Eduardo Zapateiro, som postet trusler på Twitter der han anklaget Petro for å være korrupt, og forlangte hans respekt for militæret.

Den nyvalgte presidentens tale på Movistar Arena i Bogotá, var bare en bekreftelse av at Colombias «første venstreorienterte regjering» faktisk vil ha en ganske høyreorientert karakter. På høydepunktet av hans tale besvarte Petro «løgnkampanjen» som hevdet at hans regjering ville «ødelegge privateiendom», ved å kunngjøre: «Vi skal utvikle kapitalismen i Colombia. Ikke fordi vi elsker den, men fordi vi først må overvinne før-moderniteten i Colombia.»

Petros reaksjonære tale forsterker det som allerede hadde blitt demonstrert av hans jevnbyrdige i hele regionen, fra Fernández i Argentina til den nyvalgte Boric i Chile. Under en kriseperiode for Latin-Amerikas råvarebaserte økonomier påtar deres nye «venstreorienterte» ledere seg helt åpenlyst oppgaven med å utdype de politiske orienteringslinjene for kapitalistisk innordning, og eskalerer undertrykking mot en stadig mer eksplosiv sosial opposisjon.

I hans forsikringer om å bevare privateiendom og holde seg innenfor kapitalismens rammeverk, søker Petro åpent å ta avstand fra figurer som Hugo Chávez, som hjemsøkte ham gjennom hele hans valgkamp. Den avdøde venezuelanske presidenten, den mest emblematiske lederen av den opprinnelige latinamerikanske «Rosa tidebølga», forsøkte å dekke over hans regjerings borgerlige nasjonalistiske karakter med en begrenset ekspropriasjonspolitikk, og hans løfte om «det 21. århundres sosialisme».

Petro forsøker samtidig, med hans påstand om at Colombia trenger å overvinne sine «før-moderne», «føydale» og «slave-eiende» etterlatenskaper, å gjenopplive de bankerotte berettigelsene som ble anvendt av stalinismen for dens støtte til borgerlige regimer i Latin-Amerika, og andre økonomisk tilbakestående land. Den stalinistiske to-trinn-teorien om revolusjon, (som forkynte at et borgerlig-kapitalistisk stadium måtte komme forut for en sosialistisk revolusjon i tilbakestående land) tjente til å avvæpne det latinamerikanske proletariatet i påfølgende før-revolusjonære situasjoner, gjennom hele det 20. århundre, og banet i sin tur vei for gjentatte blodige militærdiktaturer.

Dette argumentet til Petro er et ondsinnet forsøk på å desorientere den colombianske arbeiderklassen og ungdommen. Den sosiale ulikheten, den blodige statsundertrykkingen, statens morderiske politiske retninglinje for flokkimmunitet som respons på pandemien, og også miljøkrisen, alt det som de colombianske massene nå står overfor, er ikke uttrykk for «før-kapitalistiske» etterlatenskaper. De er snarere alle de direkte produktene av det kapitalistiske profittsystemets dominans over samfunnet, og som beviser at det snarest mulig må avskaffes.

Det er fortsatt uklart hvordan den nye colombianske regjeringen vil utvikle sine relasjoner med USA, som i Colombia har sin strategiske hovedbase i Latin-Amerika. Kort tid etter hans seierstale var Petro på telefonen med USAs utenriksminister Antony Blinken. Blinken meldte seinere en tweet, der han sa: «Vi diskuterte det langvarige partnerskapet mellom USA og Colombia og hvordan vi kan jobbe sammen for å forbedre vår inkluderende økonomisk velstand, bekjempe klimaendringer, og ytterligere utdype vår relasjon.»

Petro-regjeringen er, i sin søken etter å opprettholde en «stor enighet» med det nasjonale borgerskapet, på en kollisjonskurs med de colombianske arbeidermassene, der den samtidig er trakassert av verdenskapitalismens eksplosive krise og den konstant vedvarende trusselen om intervensjon fra amerikansk imperialisme. Ikke bare vil han og hans Historiske pakt raskt bli avslørt, men også de korporatistiske fagforeningene og middelklassenes pseudo-venstre-organisasjoner som promoterte dem.

Blant de sistnevnte er de colombianske morenoistene fra Sosialistiske Arbeideres Parti, el Partido Socialista de los Trabajadores(PST), som er et medlem av IWL-FI. Partiet PST, som hyklersk erklært at partiets stemmer for Petro var «kritisk viktige», har i årevis underbygd illusjoner om den progressive karakteren av en Historisk pakt-regjering. Denne gangen har de iherdig promotert Francia Márquez, helt siden hun stilte i Paktens primærvalg. Basert på det faktum at hun er ei svart kvinne og en sosialaktivist, erklærte PST: «Vi erkjenner i Francia personifiseringen av behovet og nødvendigheten for endring, som er følt av millioner av colombianere, som siden november 2019 har protestert mot Duque-regjeringen og uribismen.»

Denne oppfatningen av Márquez deles av brede deler av Latin-Amerika og av hele verdens pseudo-venstre. En artikkel publisert i den latinamerikanske utgaven av magasinet Jacobin hevdet: «Márquez, i tillegg til å legemliggjøre kvalitetene til det colombianske folkets kvinner, så vel som motstanden mot de forskjellige rasistiske, klassistiske og kvinnefiendtlige undertrykkelsene som det store flertallet lider under, har klart å artikulere en frigjørende diskurs som omfavner alle de folkelige kampene, alle de ekskluderte og undertrykte folkegruppene i vår befolkning, og oppnår at vi, i hennes ansikt, kan se oss selv reflektert, alle dem som er ‘ingen.’»

Til tross for de pseudo-radikale slagordene mot strukturell rasisme og machismen, visepresidentens «frigjørende diskurs» foreslår ikke noen konfrontasjon med kapitalisme og imperialisme. Márquez har tvert imot, som hun hevder på hennes nettsted, siden 2020 jobbet for å implementere programmer i Colombia finansiert av USAID, et CIA-tilknyttet agentur av den amerikanske regjeringen.

Utviklingen av en genuint sosialistisk politikk i Colombia, og i hele Latin-Amerika, fordrer byggingen av et revolusjonært lederskap som slåss for arbeiderklassens politiske uavhengighet, og dens forening på tvers av landegrensene, under programmet for internasjonal sosialistisk revolusjon. Det betyr å bygge en colombiansk seksjon av Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale (ICFI).