De massive folkelige protestene i Colombo på lørdag, der rundt en million arbeidere, ungdommer og fattige fra landsbygda deltok, har tvunget president Gotabhaya Rajapakse til å kunngjøre at han vil gå av neste onsdag. Statsminister Ranil Wickremesinghe erklærte seint lørdag at også han vil trekke seg, etter først å ha benektet det, men da først etter dannelsen av en «tverrpartiregjering».

Lørdagsdemonstrasjonene, der folk reiste til Colombo fra områder rundt om i landet, markerte at det er tre måneder siden begynnelsen av protestene på Galle Face Green i Colombo, med krav om president Rajapakses og hans regjerings avgang. Demontrantene trosset med lørdagens masseprotester det pålagte portforbudet og politiets angrep.

Den enorme protesten markerer et vendepunkt i Sri Lankas økonomiske, politiske og sosiale krise, i seg selv er et akutt uttrykk for kapitalismens globale krise, som har blitt forsterket av Covid-19-pandemien og forverret av USA-NATO-stedfortredkrigen mot Russland i Ukraina.

Rajapakse og Wickremesinghes tvungne fratredelse demonstrerer den enorme sosiale makten til arbeiderklassen, som har spilt en sentral rolle i den nå tre-måneder-lange folkeoppstanden mot regjeringen. Deres utskifting med en tverrpartiregjering vil imidlertid ikke løse noen av de essensielt avgjørende anliggendene arbeidere, ungdommen og de rurale sliterne står overfor. Det vil ikke gjøre noe for å få slutt på de uutholdelige livsbetingelsene forårsaket av alvorlige mangler og de skyhøye prisene på livsnødvendigheter, som inkluderer drivstoff, matvarer, medisiner og matlagingsgass, eller de timelange daglige strømavbruddene.

Selv om Rajapakse og Wickremesinghe skulle gå vil den politiske og økonomiske makten forbli i borgerskapets hender. Så lenge det borgerlige styret opprettholdes vil den sosiale krisen som arbeidere og de rurale sliterne står overfor bare forverres. Opposisjonspartiene – Samagi Jana Balawegaya (SJB), Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og Tamil National Alliance (TNA) – som er ivrig opptatt med forhandlinger bak lukkede dører, for å danne en «interimregjering», er alle forpliktet til å gjennomføre de samme strenge innstrammingene forlangt av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Socialist Equality Party (SEP) ga den 7. april ut en uttalelse, da de folkelige protestene begynte, som tok opp arbeiderklassens essensielle politiske anliggender: «Socialist Equality Party (SEP) står fullt og helt bak den arbeidende befolkningens krav: ‘Gota må gå!’ Men hva skal erstatte ham? Det er ikke nok å forlange Rajapakses fjerning. Han er bare dagens stygge framtoning av et korrupt og reaksjonært president-statssystem som er organisert for å sikre kapitalistklassens rikdom og interesser, og opprettholde utbyttingen og utarmingen av arbeidere og bønder over hele øya.»

SEP erklærte, der partiet forklarte hva som måtte gjøres: «Som et sentralt skritt for å takle den nåværende politiske krisen forlanger SEP en umiddelbar avskaffelse av det utøvende presidentskapet, som med dets vidtrekkende autokratiske fullmakter holder en pistol mot arbeiderklassens hoder.... SEP insisterer på at hensikten med disse nødvendige demokratiske politiske endringene, som bare kan oppnås gjennom en målbevisst kamp fra arbeiderklassen, de fattige på landsbygda og ungdommen, er å sette i gang en fundamental omstrukturering av økonomien langs sosialistiske retningslinjer.»

Arbeidernes og massene på landsbygdas klasseinteresser er i direkte motsetning til IMFs innstrammingsagenda, som vil bli hensynsløst implementert av enhver midlertidig regjering. I en uttalelse utstedt søndag, erklærte IMF: «Vi håper på en løsning på den nåværende situasjonen som vil tillate gjenopptakelsen av vår dialog om et IMF-støttet program.»

I tillegg til de stramme tiltakene allerede pålagt forlanger IMF økte skatter og utvidelsen av beskatningsgrunnlaget, en helskala-nedskjæring av offentlige utgifter, som vil ramme alle essensielle offentlige tjenester, som utdanningsvesenet, helsevesenet og de gjeldende prissubsidiene, og i tillegg ytterligere privatiseringer som vil uunngåelig betyr voldsomme nedskjæringer av arbeidsplasser, lønninger og arbeidsvilkår i den offentlig sektor.

Amerikansk imperialisme følger også nervøst med på hendelsene på Sri Lanka, akutt inneforstått med at den folkelige oppstanden på øya kan utløse tilsvarende protester på andre deler av kloden, og da spesielt i India, der den arbeidende befolkningen står overfor en lignende sosial krise. Samtidig vil den forsøke å utnytte krisen til å fremme sin posisjon i Colombo, som del av sin bredere besrebelse for å forberede for krig mot Kina.

USAs ambassadør til Colombo, Julie Chung, appellerte under opptakten til lørdagens protester for ro, der hun tvitret: «Vold er ikke noe svar. Dersom dere skal protestere, vennligst gjør det fredelig. Og påminner militær & politi om å innvilge fredelige demonstranter rom og trygghet til å gjøre det. Kaos og makt vil ikke fikse økonomien eller bringe til veie den politiske stabiliteten som Sri Lanka akkurat nå trenger.»

IMFs innsparingstiltak vil imidlertid bare forsterke arbeideres og rurale sliteres opposisjon, og kan ikke påtvinges dem med demokratiske virkemidler. Rajapakses og Wickremesinghes fratredelser og etableringen av en interimsregjering, sammensatt av alle partier, er et desperat forsøk fra styringsklassen på å kjøpe seg tid. En slik regjering vil forsøke å slite ned, splitte og demoralisere opposisjonen, og bane vei for militær-politi-undertrykkelse og diktatoriske styreformer.

General Shavendra Silva, sjef for forsvarstaben og tidligere hærsjef, sa i illevarslende offentlige kommentarer lørdag kveld til en spesiell mediebrifing: «Folket må besørge de væpnede styrkene og politiet den nødvendige støtten for å opprettholde fred i landet.»

Srilankiske arbeidere må trekke en skarp advarsel fra den egyptiske revolusjonens erfaringer i 2011 da det flere-tiår-lange diktatoriske regimet til Hosni Mubarak ble kastet ut av den arbeidende befolkningens folkelige opprørr. Arbeiderklassens uavhengige revolusjonære intervensjon ble imidlertid blokkert av rollen spilt av pseudo-venstre-grupper som De revolusjonære sosialistene (RS), som politisk underordnet opposisjonen til det borgerlige Muslimske brorskapet.

Det muslimske brorskapets regjering var ikke i stand til å løse den underliggende økonomiske og sosiale krisen. Etter hvert som dets støtte avtok, og i fravær av et sosialistisk alternativ, grep militæret initiativet, gjennomførte et brutalt tilslag og innførte Mubaraks tidligere general Abdel Fattah al-Sisis nåværende militærdiktatur. USA var der, som på Sri Lanka, tett involvert i alle disse reaksjonære manøvrene for å stabilisere det borgerlige styret.

Srilankiske arbeidere må ikke investere noen tillit i en ny tverrpartiregjering, uansett av hvilken form. De må også avvise bestrebelsene fra de ulike pseudo-venstre-organisasjonene, som Frontline Socialist Party (FSP), for å promotere illusjonen at en slik regjering kan bli presset til å forbedre de forferdelige sosiale betingelsene arbeidende mennesker står overfor.

Arbeiderklassens alternativ er å slåss for sitt eget revolusjonære sosialistiske program, samle ungdommen og de fattige på landsbygda for å bringe fram en regjering av arbeidere og bønder til statsmakten, som del av en bredere kamp for sosialisme i hele Sør-Asia, og internasjonalt.

SEP er det eneste partiet på Sri Lanka som forfekter et slikt perspektiv. I tråd med dette avviste SEP blankt en invitasjon fra SJB om å delta i samtaler om en «tverrpartiavtale» for å danne en interimregjering.

I et åpent brev til SJB-lederen Sajith Premadasa advarte SEP for at i likhet med Rajapakse-Wickremesinghe-regjeringen vil «enhver kapitalistregjering som skulle erstatte den implementere Det internasjonale pengefondets (IMF) innstrammingsagenda» og vil «også anvende alle av statsmaskinas eksisterende undertrykkingsredskaper for å undertrykke arbeiderne, ungdommen og andre slitere som vil tilslutte seg kampene mot disse angrepene.»

SEP la til: «Samtidig som vi avviser deres invitasjon framsetter vi et handlingsprogram for arbeiderklassens mobilisering av sin sosiale makt, og for dens implementering av sin egen løsning på den enorme sosiale og økonomiske krisa – et handlingsprogram som setter menneskelige behov foran investorers profitt, i opposisjon til innstramningsprogrammet til regjeringen så vel som opposisjonspartier som SJB.»

SEP har oppfordret arbeidere og de rurale sliterne til å danne deres egne aksjonskomitéer, uavhengige av alle etablissementets partier og av fagforeningene, som har spilt en forrædersk rolle med deres svik og blokkeringer av streiker og protester. Vi har skissert ei rekke krav som aksjonskomitéer kan føre en politisk kamp rundt, inkludert avvisingen av all utenlandsgjeld, for arbeidernes demokratiske kontroll over produksjon og distribusjon, beslagleggelsen av milliardærers og storselskapers rikdommer, kanselleringen av fattigbønders og småbedrifters gjeldsbyrder, og gjeninnføring av prissubsidier for mat, drivstoff og gjødsel.

Vi oppfordrer innstendig arbeidere og ungdom på jakt etter et politisk alternativ til kapitalistpolitikernes og deres pseudo-venstre-hengeres råtne manøvreringer om å slutte seg til vårt parti og bygge det som det revolusjonære ledeskapet som er nødvendig for kampene som ligger foran oss.