Sri Lankas president Gotabhaya Rajapakse flyktet fra landet i de tidlig morgentimene onsdag, ombord i et militærfly som landet på den nærliggede øygruppa og nabolandet Maldivene.

Den hemmelige operasjonen etterfulgte det massive folkeopprøret som fant sted på lørdag. Arbeidere og unge mennesker stormet da presidentpalasset i Colombo og insisterte på en umiddelbar slutt på det bredt foraktede regimet.

Denne omveltningen, som involverte hundretusenvis av arbeidere og unge mennesker, fulgte etter tre måneder med kontinuerlige demonstrasjoner. Det er på øya et massivt raseri over skyhøye levekostnader, mangler på livsnødvendigheter og en statlig innstrammingsagenda som er innrettet på å få den arbeidende befolkningen til å betale for den stadig mer utdypende økonomiske krisa.

Etter lørdagens oppstand kunngjorde Rajapakse og hans statsminister Ranil Wickremesinghe at de ville trekke seg, et krav de i flere måneder har avvist.

Rajapakse, som har blitt stadig mer isolert, fløy til Male, hovedstaden på Maldivene, dit han ankom rundt kl. 03:00 lokal tid. Hans bror Basil Rajapakse, Sri Lankas tidligere finansminister, har også flyktet. Begge forsøkte angivelig å forlate landet på tirsdag, men ble blokkert fra å forlate av immigrasjonsoffiserer på lufthavna.

Presidentens ydmykende og foraktelige flukt peker på den enorme makten til arbeiderklassebevegelsen som har oppstått.

Omveltningen på Sri Lanka er del klassekampens internasjonale oppsving.

Den akutte sosiale, økonomiske og politiske krisa på øya er det skarpeste uttrykket for kapitalismens globale krise, intensivert av den kriminelle «la det rase»-responsen på Covid-19-pandemien fra regjeringer rundt om i verden, og er forverret av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.

Overalt trer arbeidere inn i konflikt med det kapitalistiske sparepolitikkprogrammet med innstramminger, masseinfeksjon med Covid, og en opptrappet offensiv mot lønninger og levekår midt under inflasjonen som skyter i været.

Scenene av en president som sniker seg ut av sitt land i nattens mulm og mørke har uten tvil blitt iakttatt med bekymring av regjeringer over hele verden. I alle land befinner de tradisjonelle partiene for kapitaliststyre seg i en utdypende krise, og det bygges opp en eksplosiv sosial opposisjon.

Det er også reelle farer der den srilankiske styringsklassen nå desperat forsøker å redde sitt styre. Umiddelbart før hans avgang var Rajapakse involvert i tåkelagte samtaler med militæret.

Han skal angivelig mandag ha kommet ut av sitt skjul for et lukket møte med kommandantene for landets hær, marine og luftforsvar. Ingen detaljer ble bekjentgjort. Hundrevis av sikkerhetspersonell ble imidlertid tirsdag utplassert til landets sentrale offentlige fjernsynsstasjoner – kringkasterne Sri Lanka Rupavahini Corporation og Independent Television Network.

Rajapakse skal etter bekjentgjøringer fratre presidentembetet i dag, onsdag. Inntil han formelt fratrer beholder han de vidtrekkende fullmaktene som det utøvende presidentskapet innebærer, inkludert fullmakter til å avskjedige regjeringen, erklære unntakstilstand og mobilisere militæret.

Hvorvidt Rajapakse forblir på Maldivene og trekker seg, eller ikke, trusselen om en militær intervensjon mot massebevegelsen av arbeidere og landsbygdas fattige består uansett, der den sosiale og økonomiske krisa blir stadig dypere og de offisielle partiene ikke tilbyr noe annet enn ytterligere innstramminger.

Den offisielle raten for matvareinflasjonen, kalkulert på årbasis, nådde forrige måned 80 prosent, og prisene for alt av nødvendigheter fortsetter å skyte i været. Helsesystemet bryter sammen på grunn av den akutte mangelen på medisiner og medisinsk utstyr. Arbeidernes reallønninger har i år falt med over 50 prosent. Mer enn 70 prosent av befolkningen har blitt tvunget til å hoppe over måltider på grunn av matmangel.

Uttrømmingen av folkelig raseri utløser intens frykt i styringskretsene. Øyas handelskammer, Ceylon Chamber of Commerce, ga søndag ut en uttalelse hvor presidenten ble oppfordret til å trekke seg, og partilederne til å sikre en smertefri maktoverføring i samsvar med landets konstitusjon. «Det er å håpe partilederne vil legge til side deres ideologiske meningsforskjeller og finne sammen som srilankere i dette historiske øyeblikket, for å redde landet fra å falle ut i anarki,» erklærte handelskammeret.

Statsminister Wickremesinghe utstedte for hans del på mandag en spesialuttalelse, der han erklærte: «Jeg skal sikre landets konstitusjon. Ingen kan gå utover den, og ingen kan tvinge eller diktere [til] parlamentet utenfra.» Hans forsvar av konstitusjonen, som slår fast de autokratiske fullmaktene i det utøvende presidentskapet, er ikke annet enn forsvaret av kapitaliststaten, privateiendommen og utbyttingen av arbeidere.

Wickremesinghe har erklært at han vil fratre så snart en midlertidig, all-parti-regjering er installert, som nå i all hast blir hamret sammen bak lukkede dører. Parlamentariske partiledere deltok mandag i et møte innkalt av Speaker Mahinda Yapa Abeywardhane, som kunngjorde at parlamentet vil stemme for valget av en ny president den 20. juli.

Den såkalte ti-parti-alliansen, som blant andre inkluderer partiene Samagi Jana Balawegaya (SJB), Sri Lanka Freedom Party (SLFP) og den «uavhengige» utbrytergruppa til Rajapakses eget regjeringsparti Sri Lanka Podujana Peramuna (SLPP), møttes sist søndag. Denne alliansen bestemte seg for å nominere SLPP-parlamentarikeren Dullas Alahapperuma og SJB-partilederen Sajith Premadasa som kandidater til henholdsvis president og statsminister. SJB er det største parlamentariske opposisjonspartiet.

Anura Kumara Dissanayake, partileder for Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), forsikret mandag også styringsklassen om hans beredskap for å regjere på dens vegne. Han sa til media: «Vi er klare til å ta over regjeringen for en viss tidsperiode ... Vi er klare til å ta på oss ansvaret.» Han fikk Julie Chungs oppmuntring, USAs ambassadør til Colombo, som etter et møte med JVP-ledere erklærte at JVP er «et betydelig parti» med «en voksende tilstedeværelse», og sa: «Vi forstår hverandre godt.»

Lederne for Galle Face Green-protestene i det sentrale Colombo møtte tirsdag også opposisjonspartiene, i tillegg til fagforeninger og såkalte «masseorganisasjoner», for å diskutere deres «Handlingsplan». Den er i sin helhet innrettet på å presse en interimregjering til å iverksette tiltak for å lindre den sosiale krisa. For dette formålet oppfordrer disse selvutnevnte lederne til etableringen av «folkeråd» som skal engasjere seg med interimregjeringen.

Pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP), som har vært prominent i protestene, spiller en spesielt bakstreversk rolle i å promotere illusjonen at en interimregjering og nyvalg vil lindre massenes lidelser. FSP-lederen Kumar Gunaratnam sa til media at en interimregjering «ikke burde implementere noe annet enn kampens målsettinger», og skape forutsetninger for å holde et «fritt og rettferdig» valg.

Enhver interimregjering vil imidlertid gjøre det stikk motsatte. Bare Socialist Equality Party (SEP) har gjentatte ganger understreket at det ikke vil bli noen løsning på massenes intense lidelser under borgerlig styre og det kapitalistiske profittsystemet. SEP har advart for at interimregjeringen er ei politisk felle for den arbeidende befolkningen.

Alle de parlamentariske partiene som nå kaver etter å danne en interimregjering er forpliktet til å gjennomføre det rigorøse spareprogrammet forlangt av Det internasjonale pengefondet (IMF). IMFs agenda vil ikke få slutt på den sosiale krisa, men derimot raskt forsterke den, og det kan heller ikke påtvinges demokratisk. Ethvert valg som avholdes vil verken være fritt eller rettferdig. Dets mål vil være å vinne tid for styringsklassen ved å begrense massebevegelsen og få ledet den over i trygge parlamentariske kanaler, samtidig som det banes vei for politi-stat-tiltak og diktatoriske styreformer.

SEP oppfordrer arbeidere til å avvise interimregjeringen, uansett hvordan den sammensettes, og til å mobilisere uavhengig for å slåss for en revolusjonær sosialistisk løsning på de brennende anliggendene de står overfor. Vi oppfordrer til dannelsen av aksjonskomitéer – uavhengige av fagforeningene, som har blokkert og forrådt enhver av arbeidernes kamper – for å slåss for deres egne klasseinteresser, og ikke av «folkeråd» for å kunne trygle interimregjeringen om smuler.

SEP fremmer tiltak som arbeiderklassen gjennom sine aksjonskomitéer kan slåss direkte for, for å imøtekomme deres presserende økonomiske og sosiale behov, deriblant arbeidernes demokratiske kontroll over produksjonen og distribusjonen, avvisningen av all utenlandsgjeld, avvisningen av IMFs innstrammingsagenda, og etableringen av et statlig monopol på utenrikshandelen, beslagleggingen av milliardærenes og storselskapenes rikdommer, og gjenopprettingen og utvidelsen av alle prissubsidier, deriblant på gjødsel for bønder.

SEP oppfordrer til arbeiderklassens enhet – den singalesiske, tamilske og muslimske – og til avvisningen av alle former for kommunalisme og nasjonalisme. Det er nødvendig at Sri Lankas arbeidere vender seg til arbeiderklassen i India, over hele regionen og internasjonalt. En slik kamp fra arbeiderklassen vil samle fattigbønder og ungdommen over til deres side, og vil besørge grunnlaget for å etablere en regjering av arbeidere og bønder, forpliktet til sosialistisk politikk. Dette er del av den bredere kampen for sosialisme i Sør-Asia og internasjonalt.