Kjøpekraften til amerikanske arbeiderlønninger ble i forrige måned påført nok et kraftig fall, der den offisielle inflasjonsraten nådde 9,1 prosent, mens lønnsøkninger forble langt under dette nivået.
Ifølge den føderale etaten for arbeidslivsstatistikk, US Bureau of Labor Statistics, falt reallønningene fra juni 2021 til juni 2022 med 3,1 prosent. Bare i juni måned falt den reelle gjennomsnittlige ukeinntekta med 1 prosent. Mer oppdaterte tall fra Wall Street Journal satte reallønnsnedgangen til 4,4 prosent.
Inflasjonens ødeleggende innvirkning på arbeiderklassen demonstreres av kollapsen i kjøpekraft for den føderale minstelønna. Siden 2009 frosset til $7,25 i timen, står den nå på sin laveste verdi på 66 år. Den 13-år-lange frysingen av minstelønna, håndhevet av både Demokratenes og Republikanernes administrasjoner, er den lengste perioden uten økning siden ministelønna ble opprettet under Roosevelt-administrasjonen i 1938.
Realverdien av minstelønna i dagens dollar var til sammenligning i 1968 på $12,12.
Oppsvinget av inflasjon er del av en klassepolitikk med siktemål å få arbeidere til å betale for styringsklassens kriminelle og inkompetente respons på pandemien, inkludert den enorme redningsaksjonen for bankene og finansinstitusjonene, i en størrelsesorden av billioner av dollar. Samtidig, mens helsevesen og vesentlige offentlige tjenester sultefôres for finansieringsmidler, har regjeringen ødslet enorme beløp på krigsmaskina. Militærutgiftene under Demokrat-administrasjonen til Biden er nå rekordhøye.
Resultatet har vært at mens arbeiderne betaler mer, så faller forbruket. Mens bensinprisene har steget med 60 prosent, har for eksempel det totale beløpet brukt på bensin kun økt med 50 prosent, som betyr at arbeidere ser seg tvunget til å kutte ned på deres reiser og pendling.
Mens arbeideres levestandarder blir ødelagt, har verdens milliardærer sett en enorm økning av deres formuer. Verdens 10 rikeste milliardærer har mer enn doblet deres formuer, fra $ 700 milliarder opp til $ 1,5 billioner. Samtidig har ytterligere 160 millioner mennesker blitt tvunget ut i fattigdom, et antall som garantert vil stige.
Biden-administrasjonen har henvendt seg til fagforeningene for hjelp til å undertrykke den voksende bølga av streiker arbeidere har lansert for å slåss imot det ødeleggende angrepet på deres lønninger. Biden, som kaller hans administrasjon den mest «pro-fagforening» i historien, anser arbeiderbyråkratiet som et livsviktig instrument for å desorganisere og forråde arbeidernes kamper.
Til tross for [den amerikanske sentralbanken] US Feds påstander om en «lønnspris-spiral», er lønnsøkningene i gjennomsnitt langt under inflasjonsraten. T.o.m. mars hadde fagorganiserte amerikanske arbeideres lønninger økt med 3,5 prosent år over år, som var mindre enn halvparten av den offisielle inflasjonsraten. Dette kan sammenlignes med den tilsvarende lønnsøkningen på 4,9 prosent for ikke-organiserte arbeidere, som viser fagforeningenes rolle i å kutte ned arbeideres levestandarder.
I løpet av den samme tidsramma forrådte fagforeningene ei rekke viktige streiker, som inkluderte selskapene Volvo Trucks, John Deere, Kellogg’s og Nabisco, for bare å nevne noen. Lønnsøkningene lå i gjennomsnitt i området fra 2 til 4 prosent.
Fagforeningenes rolle ble igjen tydelig avslørt av deres støtte i forrige uke av Biden-administrasjonens intervensjon for å blokkere en streik fra jernbanearbeidere, med et presidentoppnevnt Nødssituasjonsråd (PEB). Arbeiderne, som står overfor arbeidsvilkår som noen av dem beskriver som «helvete på jord», hadde tidligere stemt med en margin på 99,5 prosent for å autorisere streikeaksjoner.
Bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW) har de siste dagene blokkert kamper ved selskapet Ventra, en produsent av bildeler i Evarts, Michigan, i tillegg til at UAW påla de lavtlønnede kontraktarbeidere ved bildelprodusenten GM Subsystems en konsesjonsavtale.
De stigende prisene og mangel på drivstoff, matvarer og andre livsnødvendigheter har ført til utbrudd av kamper rundt om i verden. Arbeidere på Sri Lanka har mønstret til masseprotester og streiker som tvang fram president Gotabhaya Rajapakses avgang, som i forrige uke flyktet fra landet. I Storbritannia gjennomførte jernbanearbeidere i forrige måned ei rekke nasjonale streiker. Fagforeningene har imidlertid i hvert eneste tilfelle forsøkt å begrense disse arbeiderkampene til protesthandlinger som kun har som målsetting å tappe ut arbeidernes harme.
Fagforeningenes undertrykking av lønningene har gått hånd-i-hånd med pålessingen av økte kostnader på arbeidernes skuldre. En rapport i New York Times beskriver hvordan familier i løpet av det siste tiåret har blitt «blødd ut» av økningene i husleier, helseforsikringspremier, legemiddelkostnader, studielån og kostnader for barnepass. Ifølge Times har «familiers forsikringspremier for arbeidsgiverbaserte helsetjenesteforsikringer økte med 47 prosent fra 2011 til 2021, og fratreksberettigede utgifter og egenandeler har økt med nesten 70 prosent. Gjennomsnittsprisen for merkevaremedisiner under programmet Medicare Part D steg med 236 prosent fra 2009 til 2018. Fra 1980 til 2018 steg gjennomsnittskostnaden for en utdanning under nivå av mastergrad med 169 prosent.»
For ytterligere å undergrave klassekampen øker US Federal Reserve styringsrentenivået kraftig, for å drive opp arbeidsledigheten. Når Fed-guvernørene møtes seinere denne måneden er det forventet en ytterligere heving på fra 0,75 til 1 prosent av det føderale styringsrentenivået, etter junihevingen på 0,75 prosent.
Mens inflasjonskrisa ble utløst av årevis med bankredningspakker og pengetrykking, med siktemål å berike finansoligarkiet, forsøker styringsklassen nå å løse krisa den har skapt ved å kaste millioner av arbeidere ut i arbeidsledighet, som et virkemiddel for å tvinge arbeidere til å akseptere enda lavere lønninger.
Høyere rentenivåer vil bety høyere boliglånskostnader, så vel som høyere rentebetalinger på kredittkort, studiegjeld og billån. Som resultat av rentehevingene, de skarpeste på mer enn 30 år, anses nå en resesjon å være svært sannsynlig, med millioner av arbeidere som står overfor tap av deres arbeidsplasser, deres eneste livline.
For å motsette seg finansoligarkiets politikk må arbeiderklassen starte en ikke mindre målbevisst kamp for å forsvare sine sosiale interesser. Det grunnleggende prinsippet må være at arbeiderklassen ikke er ansvarlig for den nåværende krisa, og ikke skal betale for den.
Arbeidere trenger organisasjoner uavhengig av de pro-korporative fagforeningene og de politiske kapitalistpartiene, for å føre deres kamper. Med bistand fra World Socialist Web Site og Socialist Equality Parties rundt i verden har arbeidere begynt å bygge grunnplankomitéer for å forsvare deres arbeidsplasser og levestandarder. Det er nødvendig med en enorm utvidelse av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
Disse komitéene, som forener stadig bredere deler av arbeidere, organiserte arbeidere så vel som ikke-organiserte, sammen med pensjonister og andre deler av den slitende befolkningen, må slåss for en betydelig heving av reallønningene og en indeksering av alle lønninger og rettigheter til paritet med stigningen av levekostnadene, så vel som et fullfinansiert helsevesen og pensjonssystem. Arbeidere må kreve slutt på de endeløse påleggingene av overtid og utrygge arbeidsvilkår, inkludert beskyttelse mot Covid-19 og retten til å stanse produksjonen dersom arbeidsbetingelsene er utrygge.
For å kunne imøtekomme disse forlangendene fordres det at den slett-erhvervede rikdommen til verdens milliardærer beslaglegges, og en grunnleggende reorientering av de sosiale prioriteringene. Den kapitalistiske krigsmaskina må demonteres og midlene må brukes til å imøtekomme presserende sosiale behov, som utdanning, utryddelsen av sult, hjemløshet og den alvorlige trusselen klimaendringene utgjør.
Bankene og andre vesentlige næringer, oljeselskapene, helsekonglomeratene, flyselskapene, forsyningsselskapene og basisnæringene må plasseres under offentlig eierskap, demokratisk forvaltet av arbeiderklassen, i samfunnets interesser som helhet, og ikke for privat profitt.
Kampen for dette programmet fordrer framfor alt byggingen av et internasjonalt sosialistisk lederskap i arbeiderklassen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).