Finansverdens øyne er i dag skarpt fokusert på Europa, der Den europeiske sentralbanken (ECB) holder møte for å bestemme hvor mye den skal heve sitt styringsrentenivå.

Samtidig har det vært bekymringer om hvorvidt Russland fullt ut vil gjenopprette gassforsyningen til Tyskland, eurosonens største økonomi, etter nedstengingen av gassrørledningen Nord Stream 1 for planlagt årlig vedlikehold, og den forsinkede leveringen av ei overhalt gassturbin med Canada som påberopte seg sanksjoner mot Russland. På nåværende tidspunkt synes det sannsynlig at gassflyten vil gjenopptas, men det er ingen garantier for lengre fram i tid.

ECB-president Christine Lagarde har sagt at sentralbanken vil heve sin basisrente med 0,25 prosentpoeng (25 basispunkter) i en gradvis forflytning tilbake til en «normalisering» av den pengepolitiske retningslinja etter årvis med negative rentenivåer.

ECB pumpet i løpet av perioden hundrevis milliarder av euro inn i finanssystemet.

Krisa ble utløst av den såkalte fragmenteringen, der avkastningsrentene [‘yield’] for statsobligasjoner utstedt av de mer gjeldtyngede landene sør i eurosonen avvek stadig mer fra yield gjeldende for obligasjoner utstedt av de sterkere økonomiene i nord, og med det truet stabiliteten til bankene og regjeringene som sto bak dem.

Fragmentering er igjen en trussel, og ECB er på dagens møte satt til å kunngjøre en ny ordning for å handle obligasjoner, som den kaller en transmisjonsbeskyttelsesmekanisme. Sentralbanken sliter med en situasjon som går langt utover problemene den sto overfor for et tiår siden, nå på grunn av den eskalerende inflasjonen, som på tvers av eurosonen har nådd 8,6 prosent.

Men dette overordnede tallet skjuler den forverrende inflasjonssituasjonen i ei rekke av de enkelte landene i medlemsblokka, som teller 19.

I ni av medlemslandene har inflasjonen allerede nådd tosifrede nivåer, og i de baltiske statene er den på nesten 20 prosent. Inflasjonssituasjonen har blitt forverret av euroens fall mot dollaren – på et tidspunkt i forrige uke duppet den under paritet – som presser importprisene opp.

Forverrende inflasjonstall har ført til oppfordringer om at rentehevingen må bli på 50 basispunkter og at hevingen med 25 basispunkter som ble forespeilet av ECB-styringsrådets forrige møte, med mulighet for ytterligere heving i september betinget inflasjonstallene, det er for sakte og for seint.

Et rådsmedlem omtalt som «mer haukete» ble anonymt referert av Financial Times (FT) for å si: «Det er som med antibiotika, det hjelper ikke om du tar det i september dersom du er syk nå. Rentene er vår medisin, og tidspunktet og størrelsen på doseringen, det er av den største betydning.»

Problemet med den såkalte «fragmenteringen» er at det er uttrykk for den grunnleggende motsetningen som ligger ved kjernen av eurosonen – det vil si produksjonens og finansvesenets integrerte karakter på tvers av kontinentet, og oppsplittingen av Europa i nasjon-stater.

ECB setter de finansielle betingelsene på tvers av hele eurosonen, men hvert av de 19 medlemslandene har sin egen regjering med sin egen budsjettpolitikk.

På toppen av dette er det voksende politisk ustabilitet. Regjeringen til den italienske statsminiseren Mario Draghi kollapset i utgangspunktet tidligere denne måneden da Femstjernersbevegelsen (5SM), ivrig etter å holde på sine valgposisjoner, trakk sin støtte til regjeringens lovproposisjon og sa det ikke ble gjort nok for å tilby befolningen beskyttelse mot stigende inflasjon.

Dersom det ikke kan hamres sammen en ny regjering, og dersom det blir utskrevet nyvalg, da vil det vekke bekymring i finansmarkedene over Italias kapasitet og evne til å finansiere sin statsgjeld, som nå utgjør mer enn 150 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP).

Det er også politisk ustabilitet i Frankrike etter at president Macron ikke klarte å vinne et parlamentarisk flertall i forrige måneds valg.

Og over dagens ECB-beslutning henger usikkerheten rundt gassforsyninger, som på ethvert tidspunkt kan kuttes eller betydelig reduseres, som gjengjeldelse for sanksjonene pålagt Russland av de europeiske maktene, som del av NATOs stedfortrederkrig i Ukraina.

Petr Cingr, administrerende direktør for Tysklands største ammoniakkprodusent, og en nøkkelleverandør av kunstgjødsel og eksosvæsker for dieselmotorer, advarte i kommentarer til FT for de forødende konsekvensene dersom russiske gassleveranser skulle stanse opp.

«Da må vi stoppe [produksjonen] umiddelbart,» sa han, «fra 100 ned til null».

Dersom gasslagrene ikke kan fylles for vintermånedene vil Tyskland oppleve en betydelig økonomisk sammentrekning.

Ingen gass tilgjengelig for vinteren vil ifølge UBS-analytikere resultere i en «dyp resesjon» der BNP vil trekke seg sammen med 6 prosent innen utgangen av neste år. Problemer dukker allerede opp. Tysk økonomisk vekst har alltid vært eksportavhengig, men de siste dataene har allerede vist at handelsbalansen har gått over i negativt terreng.

Det er estimert at den stigende prisen på matvarer og energiprodukter i år vil avlevere et negativt slag for eurosonens handelsbalanse på € 400 milliarder.

Tysklands Bundesbank har advart for at innvirkningene på de globale forsyningskjedene av enhver russisk avskjæring vil «øke den opprinnelige sjokkeffekten» med en faktor på to-og-en-halv.

ThyssenKrupp, Tysklands største stålprodusent, har sagt at uten naturgass til å drive deres ovner «kan det ikke utelukkes nedstenginger, og tekniske skader på våre anlegg».

Andre store selskaper, deriblant BASF, verdens største kjemiselskap, har advart om lignende konsekvenser.

Kontinuitet i forsyningene er ikke det eneste anliggendet. Spørsmålet om pris er også overhengende og faretruende. Prisen for naturgass på gassbørsene har økt med en faktor på åtte, i løpet av de 18 siste månedene, der den steg fra € 20 per megawattime opp til € 160, med en dobling bare i løpet av den siste måneden. Mange selskaper har meldt at de ikke kan operere med priser på dette nivået.

Maria Demertzis, nest-leder for den Brussel-baserte finanstankesmia Bruegel, sa til FT at dette var en «nesten umulig situasjon».

«Risikoen foran oss er at på grunn av energikrisa kan euroområdet havne i resesjon, samtidig som ECB må fortsette å heve sitt styringsrentenivå, dersom inflasjonen ikke kommer ned.»

Albert Ludwigs, økonomiprofessor ved Universitetet i Freiburg og rådgiver for den tyske finansministeren, har sagt at politikere står konfrontert med et «marerittscenario».

«Dette er langt vanskeligere enn i 2012-gjeldskrisa, da vi hadde et klart valg mellom pengepolitiske eller budsjettpolitiske løsninger, men nå er begge deler langt mindre klare.»