Kansler Olaf Scholz leverte i en gjestekronikk Frankfurter Allgemeine Zeitung publisert på mandag en utilslørt forklaring for hvorfor Tyskland støtter NATOs stedfortrederkrig mot Russland, bevæpner Ukraina tungt, saboterer ethvert forslag til en framforhandlet løsning, og massivt oppruster [de væpnede styrker] Bundeswehr.

Det har ingenting å gjøre med forsvar av demokrati og «vestlige verdier», motstand mot en autoritær aggressor, og alt det andre som så gjevnlig blir referert som offisielle begrunnelser. Krigen i Ukraina er i realiteten ment å bidra til at Tyskland blir den ledende militærmakten i Europa, og forvandler seg fra å være en stormakt til å bli en verdensmakt.

Kronikken hadde headingen «Europa i krigstid: EU må bli en geopolitisk aktør». Scholz skrev: «Det har ofte med rette blitt forlangt de siste årene at EU må bli en geopolitisk aktør. Et ambisiøst forlangende, men et som er korrekt! EU har med de siste månedenes historiske beslutninger tatt et stort skritt i denne retningen.»

Når et medlem av den tyske regjeringen sier «Europa» eller «EU», da er det Tyskland som er ment. Scholz understrekte i hans kronikk at mindre staters avvikende politiske orienteringer i framtiden ikke vil bli tolerert i EU. Brussel, Berlin og de mektige økonomiske interessene som støtter dem skal også diktere kursen i utenrikspolitikken, som de gjør i de finansielle og økonomiske sfærer.

Europas «viktigste respons på tidenes vending» er «enhet», fastslo Scholz. «Det må vi absolutt opprettholde, og vi må utdype det. For meg betyr det en slutt på individuelle medlemslands egoistiske blokkeringer av europeiske beslutninger. En slutt på nasjonale soloaksjoner som skader Europa som helhet. Vi har rett og slett ikke lenger råd til nasjonale vetoer, for eksempel innen utenrikspolitikken, om vi ønsker å fortsette å bli hørt i en verden av konkurrerende stormakter.»

Dette viser også hvor løgnaktig Zelenskyj-regjeringens påstand er om at det å bli med i EU betyr demokrati og nasjonal selvbestemmelse. Oligarkene Zelenskyj taler for lover seg selv i realiteten at en EU-tilslutning skal tillate dem mer effektivt å utbytte deres egen arbeiderklasse.

Arbeiderne i Hellas, som har sett deres levestandarder bli desimert av EUs innstrammingsdiktater, har en ting eller to å kunne si om dette, og det samme kan arbeidere i Bulgaria, Romania og andre østeuropeiske stater, som selv etter 15 års EU-medlemskap fortsatt tjener bare en brøkdel av det deres vesteuropeiske kolleger gjør. Som EU-medlemmer nyter de retten til bevegelsesfrihet, og kan arbeide i andre EU-land, men der blir de utbyttet på byggeplasser, i slakterier og i tjenestesektoren for slavelønninger.

Scholz støtter betingelsesløst NATOs mål om å fortsette krigen inntil Russland er militært beseiret, selv om det betyr å risikere atomkrig. «Vi støtter Ukraina – og det vil vi gjøre så lenge landet trenger denne støtten: Økonomisk, humanitært, finansiellt og ved å levere våpen,» skrev han.

Scholz og det sosialdemokratiske partiet (SPD) ble i begynnelsen av krigen beskyldt for kun halvhjertet støtte for Ukraina, og for en forsinket levering av våpen. Men partiet har siden inntatt et klart standpunkt. Partimedlemmer som advarer mot et fullstendig brudd med Moskva blir isolert. Tysklands tidligere kansler Gerhard Schröder, en venn av president Putin, og som lenge arbeidet for det russiske energiselskapet Gazprom, er sågar gjenstand for en pågående utvisning fra partiet.

Den nye SPD-styrelederen Lars Klingbeil etterlyste allerede 21. juni, på en konferanse arrangert av den partitilknyttede Friedrich Ebert-stiftelsen, «nye strategiske partnerskap».

«Vi trenger nye strategiske allianser basert på økonomiske interesser og en politisk orientering,» erklærte han. «Tyskland må strebe etter å bli en ledende makt. Tyskland har nå en ny rolle i det internasjonale koordineringssystemet, etter nesten 80 år med tilbakeholdenhet.»

Klingbeil understreket eksplisitt at denne rollen som «ledende makt» også innebærer å bruke militære midler. «Jeg mistenker at noen nå blir alarmert,» sa han. «SPD-styrelederen snakker om å bli en ledende makt, om [de væpnede styrker] Bundeswehr, om militærmakt. Jeg kan forestille meg hvordan noen debatter nå utspiller seg. Men jeg vil hevde at vi er realistiske.»

Med stedfortrederkrigen mot Russland følger den tyske regjeringen opp tradisjonene fra Hitlers [væpnede styrker] Wehrmacht. Et militært nederlag for Russland, som NATO og den tyske regjeringen nå søker, ville legge grunnlaget for oppsplittingen av det enorme landet, og for plyndring av dets enorme råvareressurser – et mål Tyskland allerede forfulgte i den andre verdenskrig med invasjonen av Sovjetunionen.

Scholz anser også Ukraina-krigen som et virkemiddel for å styrke tysk dominans i Øst-Europa. Han skriver at Tyskland som et «land i sentrum av Europa» vil «samle øst og vest, nord og sør i Europa». Ukraina, Moldova, Georgia og alle de seks landene på det vestlige Balkan skal bli tillatt inn i EU. Han la til at Tyskland vil «øke sin militære tilstedeværelse betydelig ... i det østlige allianseområdet – i Litauen, i Slovakia, i Østersjøen.»

Også her vender Scholz tilbake til Tysklands kriminelle tradisjoner. Kontroll over «Mitteleuropa», som regionen den gang ble kalt, var Tysklands sentrale krigstidsmål både i den første og den andre verdenskrigen. Theobald von Bethmann-Hollwegs beryktede «September-program», som den daværende rikskansleren skrev kort etter begynnelsen av første verdenskrig, slo fast at bare et Tyskland styrket av Mitteleuropa ville være i stand til å hevde seg som en likeverdig verdensmakt mellom de store verdensmaktene Storbritannia, USA og Russland.

Det er slående at Scholz ikke nevnte USA i én eneste stavelse i kronikken. Det var slett ingen forglemmelse. USA er for tiden uunnværlig for Tyskland, som verdens største militærmakt og den fremste NATO-makten, men på lang sikt blir landet ansett som en strategisk rival.

Tyske medier følger USAs interne og eksterne tilbakegang med en blanding av bekymring og ondsinnet fryd. En kommentar til president Joe Bidens besøk i Saudi-Arabia i Süddeutsche Zeitung er i så måte typisk.

Biden, som «kom med ei fullstendig overlesset ønskeliste, bare for å forlate drøyt 24 timer seinere med mange høytragende ord, men med få konkrete oppnåelser», hadde lært «en leksjon i tapet av makt», skrev Stefan Kornelius, avisas politiske direktør. «Besøket illustrerte amerikansk autoritets nedgang; det synliggjorde de sentrifugale kreftene som virker i det som har blitt en multipolar verden.»