I et intervju med World Socialist Web Site advarer den anerkjente australske gravejournalisten John Pilger for at «USA er nær ved å slå kloa i» den modige WikiLeaks-utgiveren Julian Assange.

Storbritannias innenriksminister Priti Patel godkjente i forrige måned utleveringen av Assange til USA, hvor han risikerer en fengselsdom på 175 år ihht. landets spionasjelov, Espionage Act, for å ha publisert sann informasjon som avslører amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Patels ordre vil bli gjenstand for en ytterligere ankesak, som Pilger forklarer, men det britiske rettsvesenet som skal dømme om anken aksepteres har imidlertid for hvert et skritt tilrettelagt for Assanges forfølgelse. Dette understreker at det haster med en politisk kamp for å få løslatt Assange, basert på arbeiderklassens mektige kamper som bryter ut over hele verden.

Pilger begynte sin mediekarriere på slutten av 1950-tallet. Hans første dokumentarfilm, The Quiet Mutiny [‘Det stille mytteri’], avslørte aspekter av USAs krigføring i Vietnam i 1970. Siden den gang har Pilger produsert mer enn 50 dokumentarfilmer, mange av dem i langfilmformat, sentrert om å avsløre de store imperialistmaktenes forbrytelser.

Assange ble i 2012 spurt, i et Rolling Stone-intervju: «Hvem har vært din mest kritisk viktige offentlige supporter?» Han svarte: «John Pilger, den australske journalisten, har vært den mest imponerende.»

Pilger har vært urokkelig i sitt forsvar av WikiLeaks-utgiveren. I 2018 og 2019 talte han på Socialist Equality Party’s offentlige møter [i Australia], der han forlangte av den australske regjeringen at den anvendte sine diplomatiske og juridiske fullmakter for å få løslatt Assange.

På grunn av hans prinsippfaste forsvar av Assange og hans motstand mot krig, blir Pilger nesten aldri referert i Australias offisielle medier, til tross for at han er en av landets mest velkjente og respekterte journalister.

WSWS: Etter Patels kunngjøring om å tillate utleveringen, hva står Assange-saken nå opp mot? Er farene han står overfor en større hastesak nå enn tidligere?

John Pilger: Det er en farlig, uforutsigbar tid. Julians advokater har siden innenriksministeren undertegnet utleveringsordren innmeldt en betinget ankesak. «Betinget» er del av den kronglete ankeprosessen. Advokatene må i løpet av de neste ukene melde inn det som er kjent som «perfekterte ankebegrunnelser» [‘perfected grounds of appeal’], som USA og innenriksministeren så melder deres responser på. Først deretter går saken til en dommer (som ikke sitter i en domstol) for en beslutning om anken godtas eller ikke. Dette kan kanskje høres ut som en omhyggelig og grundig prosessgang, men etter å ha observert den ser det for meg ut som et tett nett av forvirrende tilsløringer spunnet over et dypt partisk system.

Inntil High Court-høringen i fjor trodde jeg landets øverste dommere ville avvise den amerikanske ankesaken og gjenvinne noe av den mytologiserte forestillingen om det britiske rettsvesenet, om ikke annet så for systemets overlevelse, som delvis er betinget av «ansikt» innen det britiske etablissementets arkaiske rekkevidde. En slik demonstrasjon av «uavhengighet» til støtte for justis og rettferdighet har funnet sted tidligere. I Julians tilfelle er fakta utvilsomt for opprørende – ingen skikkelig konstituert domstol ville engang vurdert den – men der tok jeg altså feil. Beslutningen fra Lord Chief Justice of England and Wales, i oktober i fjor, om at USA faktisk hadde rett til å fabrikkere og innmelde «forsikringer», etter domstolens utløpte frist, innvendinger som ikke engang var del av tidligere behørig rettsprosess, var ganske sjokkerende. Det var ingen justis, ingen prosess; amerikansk makts svindel og hensynsløshet ble brakt til skue. Might is right [‘makt er rett’].

USA vet i dag at de er nær ved å slå kloa i Julian. Ulikt tidligere parlamenter i Westminster er det nå ikke én eneste stemme som heves for ham. Til tross for at en iherdig kampanje understreker faren Julians utlevering utgjør for den «frie presse», er han knapt erkjent i media, som fortsatt er svært fiendtlig innstilt mot ham. Journalister har aldri vært så lydig medgjørlige som de er i dag, og Julians sak er en påminnelse – for noen – om hva de burde vært. Han beskjemmer og ydmyker dem.

WSWS: Du har konsekvent forsvart Julian i mer enn ti år. Har du i løpet av denne perioden blitt sjokkert over den intensiteten han har blitt forfulgt med?

JP: Kanskje ikke sjokkert; som journalist har jeg selv fått smake statlig hensynsløshet. Husk at jakta på Julian er et mål på hans oppnåelser. Han informerte millioner om bedrageriene til regjeringer som alt for mange stoler på; han respekterte alles rett til å vite. Det han gjorde var en bemerkelsesverdig offentlig tjeneste.

WSWS: Tror du dette er forbundet med et bredere angrep på demokratiske rettigheter?

JP: Ja, det er den siste fasen av oppgivelsen av det som før ble kalt «sosialdemokrati». «Tilbakerullingen» [«rollback»] av rettighetene i USA og Storbritannia er som reaksjon på oppstanden på 1960- og 1970-tallet, av mennesker og deres samvittighetsfullhet og ideer om rettferdighet. Den tiden var et historisk «øyeblikk» da samfunnet ble mer opplyst; minoritets- og kjønnsrettigheter ble akseptert; arbeiderne kjempet imot. Samtidig ble den såkalte «informasjonsalderen» lansert. Det dreide seg bare delvis om informasjon; det var en medietidsalder, der media etablerte en allestedsnærværende, kontrollerende plass i folks liv. En av tidsepokens mest innflytelsesrike bøker var The Greening of America. På omslaget sto det: «Det er en revolusjon i emning. Den vil ikke bli som fortidens revolusjoner. Den vil oppstå hos individet.» Budskapet til forfatteren Charles Reich, en ung Yale-akademiker, var at sannhetsberetning og politisk handling hadde mislyktes, og bare «kultur» og introspeksjon kunne forandre verden.

Innen få år, drevet fram av nye profittmuligheter, hadde «meg-isme»-kulten undergravd folks fornemmelse for å handle i fellesskap, deres fornemmelser og språk for sosial rettferdighet og internasjonalisme. Klasse, kjønn og hudfarge [‘race’] ble separert; klasse som en måte å forklare samfunnet på ble kjetteri. Det personlige var det politiske, og media var budskapet. Propagandaen var at noe som heter globalisme var bra for deg. Korporatismen, med dens sofistiske og bedragerske språkformer og dens autoritære holdninger, tilegnet seg mye av måten vi levde på, og sikret det økonomen Ted Wheelwright kalte et «Two Thirds Society» [‘to-tredjedelssamfunn’] – med den nederste tredjedelen forgjeldet og i fattigdom, mens en ikke-erkjent klassekrig rykket opp med rota og ødela arbeiderbevegelsens makt. 2008-valget av den første svarte presidenten i slaveriets land, og fabrikkeringen av en ny kald krig, fullførte den politiske desorienteringen av dem som 20-år-tidligere ville ha utgjort en kritisk opposisjon og en antikrigbevegelse.

WSWS: Er det en sammenheng med eskaleringen av krig, inkludert de USA-ledede konfrontasjonene med Kina og Russland?

JP: Begivenheter i dag er det direkte resultat av planer som ble nedfelt i dokumentet 1992 Defense Planning Guidance, som fastla hvordan USA skulle opprettholde sitt imperium, og få bilagt eventuelle utfordringer, reelle og innbilte. Målet var amerikansk dominans for enhver pris, helt bokstavelig talt. Dokumentet, som var forfattet av Paul Wolfowitz og Dick Cheney, som begge skulle spille nøkkelroller i administrasjonen til George W. Bush og invasjonen av Irak, kunne like gjerne ha blitt skrevet av lord Curzon på 1800-tallet. De to utformet konseptet «The Project for a New American Century» [‘Prosjektet for et nytt amerikansk århundre’]. Der ble det skrytt av at Amerika «ville føre tilsyn med de nye grenseland». Andre staters roller skulle bli som vasaller eller ydmyke underdanige, ellers ville de bli knust. Konseptet planla erobringen av Europa og Russland, med all den iver og grundighet Hitlers imperialister la for dagen. Røttene til NATOs nåværende krig mot Russland, og provokasjonene mot Kina, er å finne der.

WSWS: Hva mener du om rollen spilt av Labor-regjeringen til Albanese? Kan du kommentere på rapporten fra Declassified Australia, med dens interne orienteringer for justisminister Dreyfus, som indikerer at Labor-regjeringens eneste fokus er en hypotetisk overføring [for fengselssoning i Australia], etter at Assange har blitt utlevert til USA og dømt ihht. spionasjeloven der?

JP: Albaneses Labor-regjering er like høyreorientert og lydig medgjørlig som enhver australsk Labor-regjering har vært – bare Whitlam-regjeringen fra 1972 til 75 brøyt det mønsteret, og den ble de kvitt. Det var Labor-regjeringen til Julia Gillard som innledet Australias samspill med USA for å få brakt Assange til taushet. Ideen om «overføring» kan anses som en åleglatt måte å tilfredsstille støtten for Julian i hans hjemlan. Uansett hva som skjer, USA vil bestemme, og Albanese-regjeringen vil gjøre som den blir fortalt.

WSWS: Vi reiser nødvendigheten av at arbeidere og unge mennesker kommer til Assanges forsvar, som spydspissen i kampen mot krig og autoritært styre. Hvorfor mener du vanlige folk må ta opp kampen for å få løslatt Assange?

JP: Julian Assange er den modige legemliggjøringen av en kamp mot de mørkeste, mest undertrykkende kreftene i vår verden; og prinsippfaste mennesker, unge og eldre, må motsette seg dem så godt de bare kan; ellers vil de en dag kunne berøre deres liv, og det som verre er.