House Speaker Nancy Pelosis besøk på Taiwan denne uka har eskalert den amerikanske konflikten med Kina enormt, og utløst den største militærkrisa over Taiwanstredet på en generasjon.

Taiwan blir i dag utsatt for en effektiv militærblokade, der Kina gjennomfører militærøvelser med skarp ammunisjon på øyas periferi. To kinesiske hangarskip har satt kurs mot Taiwan, der de vil konfrontere ei amerikansk hangarskip-kampgruppe og to grupper av beredte landgangsskip, Amphibious Ready Groups (ARG), som opererer i nærliggende farvann.

Midt i ei militær krise som truer med å sette den rasende krigen mot Russland i Ukraina i skyggen, har ingen amerikansk mediefigur seriøst forsøkt å forklare, langt mindre stille det helt enkle spørsmålet: Hvorfor dro US House Speaker Pelosi, med Det hvite hus’ støtte, til Taiwan?

Påstandene fra Det hvite hus’ talsperson John Kirby om at besøket endrer «ingenting» for USAs relasjoner med Kina, er så absurde som bare mulig.

Trump- og Biden-administrasjonene identifiserte handlinger Kina anser som uakseptable brudd på landets suverenitet og gikk hen til å utføre dem, den ene etter den andre, og demonterte systematisk Ett Kina-politikken som har styrt normaliseringen av USA-Kina relasjonene siden 1970-tallet.

USAs president Joe Biden vet meget vel, i tillegg til alle Kinas offentlige advarsler, at dersom USA avviser Ett Kina-politikken, og dermed effektivt sett anerkjenner Taiwan som en uavhengig nasjon, da vil Kina ta øya tilbake militært. Og Biden har selv lovet å gå til krig mot Kina om det skulle skje.

Biden-administrasjonen gjennomfører med andre ord et handlingsforløp den bevisst vet vil føre til en militær konflikt med verdens mest folkerike land. Biden ønsker, de facto eller de jure, en krigstilstand med Kina, landet ansett som den største trusselen mot amerikansk global dominans.

USAs utenriksminister Antony Blinken sa i mars i fjor at Biden hadde instruert «forsvarsdepartementet om å holde Kina som sin pågående utfordring». Blinken la til: «Kina er det eneste landet med den økonomiske, diplomatiske, militære og teknologiske makt til seriøst å kunne utfordre det stabile og åpne internasjonale systemet.»

De amerikanske geopolitiske motiveringene for å gå til krig med Kina ble utlagt av Elbridge Colby, hovedforfatter av det nasjonale forsvarsstrategidokumentet – 2018 National Defense Strategy – der han tirsdag på Twitter erklærte at en konflikt med Kina over Taiwan «gir mening for amerikanernes konkrete økonomiske interesser».

Colby advarer, med mindre Kina innesluttes og kontrolleres militært, for ei framtid der «Kina vil ha en kontrollerende innflytelse over mer enn 50 prosent av det globale BNP. Landet vil bli den globale økonomiens sentrum og dens portvakt.» Og «deres yuan vil bli den dominerende valutaen.»

Colby forfekter, i hans bok The Strategy of Denial [‘Benektelsens strategi’] fra 2021, en politikk for å egge Kina til militære handlinger. «Kanskje den mest åpenbare, og noen ganger viktigste måten å forsikre at Kina blir ansett på denne måten [som aggressoren], er ved ganske enkelt å forsikre at landet er det som angriper først. Få menneskelige moralske intuisjoner er dypere forankret enn at den som starter er angriperen, og følgelig den som med all sannsynlighet besitter den største delen av det moralske ansvaret.»

USA søker med andre ord å få identifisert alle Kinas «røde linjer», for så å krysse dem og deretter spille overrasket når Kina responderer med militær handling.

Amerikansk imperialismes geopolitiske mål er bare én komponent av USAs pådriver for krig. Den amerikanske styringsklassen, konfrontert med ei ukontrollerbar medisinsk, økonomisk og sosial krise, ivrer etter å anvende militær konflikt som et virkemiddel for å sikre seg «nasjonal enhet».

Opptrappingen av konflikten med Kina vil bli ledsaget av vidtrekkende angrep på arbeiderklassens sosiale og økonomiske rettigheter, og med forlangender om at arbeidere skal ofre deres levestandarder i krigsinnsatsens navn.

Bidens vanvittige og morderiske krigsplan har blitt møtt med hele det amerikanske politiske etablissements støtte.

Republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell, publiserte tirsdag sammen med 25 av hans partikolleger i Senatet, en uttalelse der de erklærte: «Vi støtter Nancy Pelosi, Speaker i Representantenes hus, for hennes besøk på Taiwan.»

En redaksjonell lederartikkel i avisa Wall Street Journal, som erinnordnede med Det republikanske partiet, erklærte at ei «Taiwan-krise truer», og la til: «Våpenleveranser må gå raskere, og med den typen [våpen] som vil gjøre mest for å avskrekke en potensiell invasjon.»

Demokrat-senator Bob Menendez, styreleder for Senatets utenrikskomité, skrev en gjestekronikk i New York Times der han berømmet Pelosis besøk, og hevdet: «Ms. Pelosi hadde rett i at hun ikke lot Kina bestemme hvem som kan eller ikke kan besøke Taiwan.»

I denne gjestekronikken kunngjorde Menendez at han sammen med Republikaner-senator Lindsey Graham ville legge fram en lovproposisjon, med tittelen Taiwan Policy Act of 2022, som vil øke amerikanske militærutlegg for bevæpningen av Taiwan med an order of magnitude, m.a.o. en mangedobling.

Menendez skrev:

Vår lovgivning vil forsterke Taiwans sikkerhet, ved å besørge nesten $ 4,5 milliarder i sikkerhetsbistand over de fire neste årene, og anerkjenne Taiwan som en «vesentlig ikke-NATO-alliert» – en kraftfull betegnelse for å tilrettelegge for tettere militære og sikkerhetsmessige bånd. Den vil også utvide Taiwans diplomatiske spillerom gjennom deres deltakelse i internasjonale organisasjoner og i multilaterale handelsavtaler.

Vedtaket av en slik lov ville markere den effektive slutten på Ett Kina-politikken i USA. Demokratene omfavner med andre ord Trump-administrasjonens emblempolitikk.

Samtidig med Bidens bestrebelser for å provosere fram en krig med Kina har Det demokratiske partiets «progressive» fløy – senatorene Bernie Sanders og Elizabeth Warren – forholdt seg tause om Pelosis reise, og har nektet å svare på journalisters direkte spørsmål.

Men Sanders’ holdning ble tydelig utlagt av uttalelsene fra en surrogat, hans utenrikspolitiske rådgiver Matt Duss, som i et intervju med The Intercept fullt ut støttet den amerikanske militæroppbyggingens mål.

Duss tok til orde for å «forbedre Taiwans sikkerhet» og «prioriteringen av ... Taiwans sikkerhet og selvforsvar».

Han fordømte «gjennomgående trusselinflasjon» fra alle de som advarer for konsekvensene av Pelosis Taiwan-besøk, og sa: «Det å engasjere seg i et mønster av trusselinflasjon angående Taiwan, det er kontraproduktivt».

Det er med andre ord de som advarer for at Pelosis handlinger truer hele menneskeheten, som er det virkelige problemet, ikke brannstifteren Pelosi og det amerikanske militæret. Intercept-intervjueren fordømmer «progressive» som framstiller «USA-Kina-relasjonen som primært å omhandle amerikanske handlinger når det har, som du vet, vært tiltakende autoritært styre i Kina».

Disse uttalelsene gjør det nok en gang klart at det ikke er noen del av Det demokratiske partiet eller det amerikanske politiske etablissement som seriøst motsetter seg amerikansk militarisme, uansett hvor hensynsløse eller farlige Det hvite hus’ handlinger er.

Der hele det amerikanske politiske etablissementet stiller på rekke til støtte for eskaleringen mot Kina, er det arbeiderklassen som danner den sosiale basen for kampen mot krig. Arbeidere, som allerede konfronterer ei massiv levekostnadskrise og en truende resesjon, må avvise «oppofrelser» i USAs xenofobiske antiKina-kampanjes navn, og forene seg med deres kinesiske arbeiderkolleger i kampen mot krig.