Visse regjeringer, deriblant naziregimet i Tyskland, har vært kjent for å belaste familiene til fanger som ble henrettet av eksekusjonspellotong for kostnadene for kulene brukt for å avslutte de dømtes liv. Dette er kjent som ei «kuleavgift».

Kevin Spacey har blitt beordret til å betale $ 31 millioner til produsenten MRC etter tidlig i november 2017 å ha blitt sparket fra den populære Netflix-serien House of Cards, under den første bølga av #MeToo-heksejakta.

Spacey ble avskjediget, og den sjette (og siste) sesongen av House of Cards ble forkortet, på grunnlag av ubegrunnede eller anonyme påstander om påstått seksuell trakassering. Skuespilleren har ikke blitt funnet skyldig i noen forbrytelse, og den eneste saken som har gått for retten så langt, i Massachusetts, falt i 2019 skammelig sammen. Han reiste nylig til Storbritannia for å bestride flere anklager om seksualmisgjerninger.

Skadeerstatningen på $ 31 millioner mot Spacey ble tildelt av voldgiftsdommer Bruce Friedman i oktober 2020, og bekreftet i forrige uke av Mel Red Recana, høyesterettsdommer i Los Angeles.

I hovedsak reagerte produsentene, sammen med Netflix, i 2017 hysterisk på påstandene, livredde for å bli ansett som «myke» på seksualmisgjerninger i heksejaktatmosfæren som da rådde. Etter helt urettferdig å ha kvittet seg med Spacey og dermed ruinert deres eget program (den siste sesongen av House of Cards foruten skuespilleren var så godt som umulig å se), forlanger nå produsentene å få betalt for deres egen begredelige, lite gjennomtenkte opptreden. Og rettssystemet, nyligst i form av dommer Recanas rettsformening, som bekreftet multimillion-erstatningen, har bekreftet deres posisjon.

Skuespilleren Anthony Rapp påsto 29. oktober 2017 at Spacey hadde gjort seksuelle tilnærmelser til ham i 1986, 31-år-tidligere, da han var 14 og Spacey 26. To dager seinere kunngjorde MRC og Netflix at de stanset produksjonen av House of Cards, som hadde begynt filming, og undersøkte påstandene. CNN publiserte 2. november en artikkel som omfattet anonyme beskyldninger om at skuespilleren hadde seksuelt trakassert, og til-og-med seksuelt overfalt ikke-navngitte crewmedlemmer fra House of Cards.

Etter at CNN-artikkelen ble kjent utstedte MRC en uttalelse som indikerte at produksjonsselskapet bare var klar over én hendelse angående Spacey, i den første sesongen av House of Cards, som de hevdet hadde blitt «løst umiddelbart og til alle involvertes tilfredsstillelse,» og at de «ikke har blitt gjort kjent med andre klager som involverer Mr. Spacey».

Netflix, som nå ble desperat redde, bestemte seg imidlertid for å tvinge MRC til å fortsette med Sesong 6 foruten Spacey. I en e-post sendt bare timer etter at CNN-artikkelen var publisert gjorde Netflix-sjefen Ted Sarandos det klinkende klart: «La oss kunngjøre i morgen at det ikke er NOE scenario der Kevin Spacey vil framstå i noen som helst versjon av en siste sesong av showet.»

Med andre ord, før noen etterforskning av de anonyme anklagene mot Spacey, og før Netflix og MRC engang hadde identifisert anklagerne, ble skuespilleren sparket fra serien.

MRC gikk deretter hen til å saksøke Spacey, med den begrunnelse at hans påståtte seksualmisgjerninger hadde ført til at Sesong 6 av House of Cards ble forkortet fra 13 episoder ned til åtte, og at de hadde krav på mer enn $ 30 millioner i skadeerstatning.

Voldgiftsdommerens funn i 2020 er forseglet, men den 22. november 2021 responderte Spaceys advokater på en begjæring fra MRC som ba om at voldgiftsdommen ble bekreftet. Dokumentet er verdt å sitere, og spesielt fordi amerikanske media nesten fullstendig har ignorert Spaceys juridiske argumenter.

Skuespillerens juridiske team hevdet at voldgiftsdommen var «gjennomsyret av faktiske og juridiske feilaktigheter». Mest fundamentalt, hevdet advokatene, tok voldgiftsdommeren feil når han fant «at MRC beviste med en overvekt av beviser at Spacey seksuelt trakasserte fem tidligere HOC [House of Cards] crewmedlemmer.» Ifølge dokumentet fra november 2021: «Selv om Spacey deltok i en kultur på settet som gjennomgripende var fullt av seksuelle antydninger, vitser og uskyldig horseplay, trakasserte han aldri noen seksuelt.» Som voldgiftsdommeren tilsynelatende erkjente i hans funn: «De få gangene Spacey ble fortalt at hans opptreden fikk noen til å føle seg ukomfortable, eller at den på noen måte var uønsket, stoppet han.» Den eneste påstanden om at Spacey «noen gang hadde forsøkt å involvere seg i noen form for seksuell aktivitet med et HOC-crewmedlem, ble av voldgiftsdommeren funnet utroverdig».

Advokatene gikk faktisk videre til å si: «Voldgiftsdommeren kom til kort i å finne at Spacey faktisk ‘seksuelt trakasserte’ noen, og understreket i stedet at HOCs trakasseringsretningslinje kunne krenkes selv om den aktuelle oppførselen ikke steg til nivået av seksuell trakassering under delstatens lov, eller den føderale loven.» Med andre ord, som det også har skjedd på college-campuser, grensa for hva som utgjør akseptabel eller uakseptabel opptreden på settet for fjernsynsopptak har blitt senket for å imøtekomme kravene fra de identitetspolitiske kreftene.

Slike rettskjennelser, som i hovedsak straffer enkeltpersoner – og potensielt ødelegger deres karrierer – der det ikke engang angivelig skal ha skjedd noe lovbrudd, setter en farlig presedens. Hvorfor skulle Netflix’ og produsentenes makt stoppe ved grensene for seksuelle misgjerninger? Hvor raskt vil vi være der at en utøver får sparken på grunn av «mangel på patriotisme» relatert pådriveren for krig mot Russland og Kina? Slik påstått sympati for «fienden» er ikke ulovlig, men den kan så visst være et overtramp av Netflix’ eller et annet studios retningslinjer. En ny McCarthyisme ruver i horisonten, eller enda nærmere.

Det er mer. Friedman, voldgiftsdommeren, besluttet at Spacey brøyt hans kontrakt ved å delta i den påståtte oppførselen på settet. Han besluttet også at MRC tapte rundt $ 30 millioner i profitter som resultat av den forkortede sesongen påtvunget produsentene av Netflix. Som Spaceys advokater påpeker, viser imidlertid tidslinja at «de to funnene er fullstendig uten sammenheng.» Voldgiftsdommeren selv erkjente at «reduksjonen i antall episoder var en selvfølgelig konsekvens da Netflix dikterte» til MRC «at Spacey ikke kunne og ikke ville være del av Sesong 6». Med andre ord, den oppførselen som Spacey blir straffet for, det angivelige bruddet på hans avtaler mellom skuespiller og produsent ved hans trakassering av crewmedlemmer, «var ikke engang kjent av Netflix på det tidspunktet de traff denne avgjørelsen».

Som resultat hadde skadene påført MRC som konsekvens av Netflix’ handlinger, og skyldt på Spaceys angivelige oppførsel, allerede funnet sted (den 2. november, eller så) før noe var kjent om innholdet av hans oppførsel.

Den urettferdige, til-og-med absurde karakteren av voldgiftsdommerens skadeerstatning peker på dens politisk drevne karakter. I deres dokument fra november 2021 hevdet Spaceys advokater at det å droppe skadeerstatning på $ 31 millioner «bare krever at domstolen anvender sunn fornuft, og litt grunnleggende logikk – som begge deler ser ut til å ha blitt forkastet av voldgiftsdommeren i hans forsøk på å unngå risikoen for å bli ansett for å ta side for Spacey og mot #MeToo-bevegelsen, og tildele hans egen form for justis.»

De moralskt forkastelige amerikanske mediene, berøvet ethver fnugg av ærlighet og anstendighet, har bestemt at Spacey, en av hans generasjons mest begavede utøvere, må ofres for å blidgjøre og imøtekomme de hysterisk gale #MeToo-elementene fra den øvre middelklassen, som er fullstendig likegyldige eller sågar fiendtlig innstilte til elementære demokratiske rettigheter som formodningen om uskyld.