Socialist Equality Party (SEP) på Sri Lanka advarer for at president Ranil Wickremesinghes appell i forrige uke til opposisjonspartier om å tilslutte seg en tverrpartiregjering har som siktemål å konsolidere et kapitalistregime som vil påtvinge IMFs brutale innstrammingsprogram, og føre en fullskala klassekrig mot arbeidere og de fattige.

Enhver tverrparti- eller interimregjering vil være et instrument for å undertrykke motstanden fra arbeiderklassen og landsbygdas slitere til forsvar for deres demokratiske og sosiale rettigheter. SEP oppfordrer i stedet til den presserende nødvendige byggingen av en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene, basert på deres egne uavhengige aksjonskomitéer som et virkemiddel for å slåss for deres klasseinteresser mot den kriserammede styringsklassens uopphørlige og nådeløse angrep.

Wickremesinghe, en veteran som nikkedukke for amerikansk imperialisme og som notorisk håndhever av IMF-innstramminger, ble 14. juli utnevnt som fungerende president av den tidligere presidenten Gotabhaya Rajapakse, da han rømte landet under masseprotester. Wickremesinghe ble 20. juli innsatt som president ved en antidemokratisk avstemming i det diskrediterte parlamentet. Han har i løpet av den siste måneden innført drakoniske nødssituasjonslover som innvilger ham vidtrekkende fullmakter til å utkommandere militæret for å foreta vilkårlige arrestasjoner, forby partier og organisasjoner, forby streiker og sensurere media.

I en av hans første handlinger som president beordret Wickremesinghe 22. juli militæret og politiet til med vold å fjerne antiregjeringsdemonstranter fra presidentsekretariatet og dets nære omgivelser. Da politiets pågripelser av ledere for protester og fagforeninger i forrige uke ble intensivert, utvidet han loven om viktige offentlige tjenester, Essential Public Services Act, til å forby streiker og arbeidslivskamper i sentrale økonomiske sektorer.

Nå streber Wickremesinghe etter åpen støtte fra hele det politiske etablissementet i Colombo, for styringsklassens agenda for sparepolitikk, innstramminger og represjon. I hans politiske uttalelse til parlamentet onsdag i forrige uke, erklærte han at landet står overfor ei økonomisk krise uten sidestykke. «Vi er i stor fare,» sa han, og formante opposisjonspartiene til å «forene seg i dannelsen av en Tverrpartiregjering ... for landets skyld.»

Når Wickremesinghe snakker om «den store faren», mener han framfor alt trusselen mot kapitalistklassen og dens makt, privilegier og rikdom reist av massemotstanden mot de nåværende uutholdelige livsvilkårene. Tre måneder med masseprotester og generalstreiker som involverte millioner av arbeidere, dagene 28. april, 6., 10. og 11. mai, rystet det borgerlige styret til kjernen, og tvang Gotabhaya Rajapakse til å trekke seg.

Nå appellerer Wickremesinghe til det politiske etablissementet om å sette til side eventuelle taktiske meningsforskjeller for å føre en forent motoffensiv mot arbeiderklassen og de undertrykte massene.

Presidenten skisserte de «ugunstige internasjonale økonomiske faktorene», deriblant Ukraina-krigen og Covid-19-pandemien, som har skapt ei uforlignelig økonomisk krise på Sri Lanka. Verdensbanken (WB) spår at Sri Lankas økonomi i år vil trekke seg sammen med 7,6 prosent. Importer av essensielle matvarer, drivstoff og medisiner har blitt skjært inn til beinet etter hvert som beholdningen av utenlandsk valuta har tørket opp. Inflasjonen nådde i juli 60 prosent, mens matvareinflasjonen skøyt til himmels, opp til 90 prosent, og skapte enorme vanskeligheter.

Under påskudd om å «revitalisere» og «modernisere» økonomien forbereder Wickremesinghe seg på å legge nye byrder på den arbeidende befolkningen. Hans målsetning om å skape et budsjettoverskudd innen 2025, fra fjorårets underskudd på 12,2 prosent, kan bare oppnås gjennom en enorm heving av skattene, slettingen av hundretusenvis av offentlige arbeidsplasser, en oppheving av de gjenværende skrinne prissubsidiene, privatiseringen av alle statlige virksomheter og videre dype inngrep på offentlige tjenester, som utdannings- og helsevesenet.

For å implementere denne agendaen mot arbeiderklassen foreslo Wickremesinghe «en ny konstitusjon med nye holdninger» som skulle etablere en «Nasjonalforsamling bestående av politiske partiledere,» og en «Folkets forsamling, en mekanisme for å innhente alle interesserte parters synspunkter,» medregnet ulike organisasjoner.

Disse foreslåtte mekanismene har overhodet ikke noe demokratisk innhold. Forslagene er snarere å få samlet de korrupte politiske partiene, middelklassens «sivilsamfunns»-grupper og fagforeningene, mot arbeidere og de fattige på landsbygda.

Denne agendaens antidemokratiske karakter er åpenbar i Wickremesinghes bakvaskende angrep på antiregjeringsdemonstranter, som han har kalt «fascister» og «terrorister», for å berettige politiets tilslag, som er på gang. Mens ledere for protester og fagforeninger for tiden er dem som arresteres, forbereder hans regjering langt mer vidtrekkende represjon av enhver motstand mot hans agenda for sparepolitikk og innstramminger, som også vil bli stemplet som «fascister» og «terrorister».

Der Wickremesinghe talte på et møte organisert av tankesmia Advocata utfordret han enhver til å presentere et alternativ til IMF, og advarte for at «de seks første månedene vil bli vanskelige … men at det ikke er annet å gjøre enn to bite the bullet [‘å bite i det sure eplet’].»

Ingen av de parlamentariske opposisjonspartiene har noe alternativ til IMFs innstrammingsprogram. Så godt som alle av dem berømmet presidentens politiske uttalelse som «positiv».

Sajith Premadasa, partileder for Samagi Jana Balavegaya (SJB), som tidligere hadde nektet å samarbeide med Wickremesinghe, foretok sist fredag ei brå kuvending og holdt samtaler med presidenten. «Noen punkter til diskusjon var positive, noen negative. Men alle sa seg enige om å utforske hvordan man kunne hjelpe Sri Lanka ut av krisa,» erklærte en SJB-leder etter diskusjonen, og lovet videre samtaler.

De muslimske partiene som er allierte med SJB, deriblant Sri Lanka Muslim Congress, og de plantasjebaserte fagforeningene, som fungerer som politiske partier – National Union of Workers og Democratic Workers Front – har alle uttrykt deres vilje om å tilslutte seg Wickremesinghe. Den plantasjebaserte fagforeningen Ceylon Workers Congress har også sagt seg villig til å bli med i oppstillingen mot arbeiderklassen.

Den gjenværende resten av Sri Lanka Freedom Party (SLFP), ledet av tidligere president Maithripala Sirisena, har så godt som sagt seg villig til å tilslutte seg et tverrpartiregime, og angriper andre partier for å forsøke å «sabotere» trekket. SLFP har bare ni representanter i parlamentet da fem allerede har hoppet av og gått over til regjeringspartiet, og har akseptert ministerposter.

Det tamilske partiet Tamil National Alliance (TNA), som representerer de tamilske styringselitene, har også hatt diskusjoner med Wickremesinghe, og gått med på videre samtaler. Partiet har imidlertid prinsipielt tilsluttet seg tverrparti-forslaget.

Partiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) er ingen motstander av en tverrpartiregjering som sådan, men har erklært at det ikke vil delta i den som er foreslått. Anura Kumara Dissanayake beklaget på vegne av JVP at partiets eget forslag om en midlertidig tverrpartiregjering, med rettigheter for «hvert parti til å bidra» ikke hadde blitt vurdert. JVP etterlyser et «nyvalg», i et desperat forsøk på å besørge legitimitet til det gjennomgående diskrediterte parlamentet, og for å blokkere enhver uavhengig handling av arbeidere og de fattige på landsbygda.

På samme måte er pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP) varsomme for å støtte enhver regjering ledet av den bredt avskydde Wickremesinghe. FSP-partileder Kumar Gunaratnam har erklært at presidentens forslag er å undertrykke masseopposisjon, og oppfordret derfor de parlamentariske opposisjonspartiene til å avvise det, og tilslutte seg FSP for «massekamp». FSP bestreber seg, med andre ord, for å få holdt arbeidere og landsbygda slitere knyttet til de borgerlige opposisjonspartiene som forplikter til implementeringen av de samme politiske IMF-forordningene som Wickremesinghe.

Fagforeningene har spilt en forrædersk rolle ved å begrense varigheten av massestreikene i april og mai, og begrensningen av deres politiske omfang til kravet om en kapitalistisk interimsregjering. Nå stiller deler av fagforeningsapparatet åpenlyst opp på rekke med Wickremesinghe.

Ravi Kumudesh, leder for helsevesenets fagforening Federation of Health Professionals, møtte Wickremesinghe sist lørdag, og gjorde det klart at han ville gjøre alt i hans makt for å forhindre ytterligere streiker. «Vi har ikke råd til å ta opp kamp så ofte. Dette er en tid der vi alle må finne sammen, og ofre og bygge landet. Bare du kan få den endringen til å skje,» sa han til presidenten.

Arbeidere må ikke feste tillit til noen av disse partiene og organisasjonene, som alle er enige med Wickremesinghe i at det ikke er noe annet alternativ enn å akseptere IMFs innstrammingskrav. Bare SEP har skissert et alternativt sosialistisk program, som arbeiderklassen og landsbygdmassene kan legge til grunn i deres kamp mot de tiltakende vanskelighetene som regjeringen påfører dem på vegne av kapitalistklassen og den internasjonale finanskapitalen.

SEP har avvist enhver støtte for, eller involvering i en kapitalistisk interimsregjering av noe som helst slag. Vi oppfordrer arbeidere og landsbygda slitere til å ta saken i deres egne hender, og danne demokratisk valgte aksjonskomitéer på hver eneste arbeidsplass, plantasje, forstad, by og landsby, helt uavhengige av fagforeningene og ethvert borgerlig parti.

I opposisjon til IMFs diktater har SEP skissert ei rekke politiske retningslinjer for å imøtekomme den arbeidende befolkningens presserende behov, som aksjonskomitéene kan ta opp kampen for. Disse inkluderer: Arbeiderklassens kontroll over produksjon og distribusjon av alle essensielt viktige varer og tjenester, nasjonalisering av bankene, storselskapene og plantasjene under demokratisk offentlig kontroll, beslagleggingen av milliardærenes og selskapenes kolossale rikdommer, og avvisningen av all utenlandsgjeld.

Kampen for arbeidende menneskers essensielle sosiale rettigheter er uløselig forbundet med kampen for demokratiske rettigheter. SEP forlanger den umiddelbare avskaffelsen av det autokratiske utøvende presidentskapet, opphevelsen av alle repressive lover, deriblant lovgivningen som omfatter unntakstilstand, essensielle offentlige tjenester, og antiterrorisme, og løslatelsen av alle politiske fanger.

SEP oppfordrer, i opposisjon til enhver kapitalistregjering, tverrparti, interim eller av annen tapning, til en «Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene» basert på delegater valgt av aksjonskomitéene, som den nødvendige politiske vektarma for arbeidere og de fattige, for å slåss for deres sosiale og demokratiske rettigheter.

SEP forklarte i sin uttalelse den 20. juli at en slik kongress «besørger en politisk strategi for arbeiderklassen til å konsolidere sine styrker, vinne landsbygdmassenes aktive støtte, og legge grunnlaget for sitt eget styre gjennom en arbeidernes og bøndenes regjeringen, forpliktet til å restrukturere samfunnet langs sosialistiske retningslinjer. Jo raskere arbeiderne og landsbygdas masser tar opp den politiske kampen for å bygge aksjonskomitéer, desto raskere kan en kongress av arbeidere og landsbygdas slitere innkalles, for å motsette seg katastrofen som forberedes av de styrende klassene. Vi tilbyr alt av politisk bistand til dem som ønsker å ta opp denne kampen.»

SEP oppfordrer arbeidere til resolutt å motsette seg ethvert forsøk på å piske opp singalesisk sjåvinisme eller tamilsk kommunalisme, som gjentatte ganger har blitt anvendt av styringsklassen for å splitte den arbeidende befolkningen, og svekke kampen for en sosialistisk løsning på kriser skapt av kapitalismen. Arbeidernes og de fattiges allierte i denne kampen er den internasjonale arbeiderklassen, som i land etter land også trer inn kamp mot økende inflasjon og nedskjæringer av arbeidsplasser og lønninger.

Srilankiske arbeidere kan koordinere og forene deres kamper med arbeidernes kamper internasjonalt ved å knytte deres aksjonskomitéer til Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – initiert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Vi oppfordrer innstendig arbeidere og ungdom til å bli med i SEP for å slåss for dette programmet.