Den høyreorienterte ukrainske regjeringen til president Volodymyr Zelenskyj har samtidig som den fortsetter å eskalere krigen med Russland med gjennomføring av ødeleggende angrep på Krim, videreført sine planer for privatiseringer av deler av landets økonomi, til tross for omfattende motstand i den ukrainske arbeiderklassen.
Zelenskyj-regjeringen hadde før begynnelsen av den NATO-provoserte krigen i februar gjort begrensede framskritt i dens bestrebelser for å privatisere enorme deler av den ukrainske økonomien. Åpningen av det ukrainske eiendomsmarkedet i 2021, med salg av statseid grunn ble kraftig motarbeidet av flertallet av ukrainere. En meningsmåling i juni 2021, utført av Kiev Internasjonale institutt for sosiologi, viste at 65,2 prosent av ukrainerne støttet det fortsatte forbudet mot salg av jordbruksland.
Med Russlands invasjon og det påfølgende kaoset hadde privatiseringen – en sentral politisk orientering for president Volodymyr Zelenskyjs regjering – faktisk opphørt, ettersom Ukrainas antimonopolkomité hadde sluttet å utstede tillatelser og alle landets notarius publicus og statlige registre innstilte deres operasjoner. I mellomtiden har Zelenskyj, i stedet for å fullstendig å suspendere de overgripende planene om å privatisere statseiendom og organisasjoner inntil krigen er slutt, gitt at 6,6 millioner ukrainere – over en tiendedel av førkrigsbefolkningen på under 40 millioner – nå lever som flyktninger i utlandet, anvendt innføringen av krigsrett for å framskynde hans lenge forberedte planer.
Disse planene gjør det klart at krigen mot Russland betyr klassekrig på hjemmebane mot den allerede fattige og hamrede ukrainske arbeiderklassen. Pådriveren for å håndheve de bredt upopulære privatiseringstiltakene kommer på toppen av bestrebelser for å skrote selv de mest minimale arbeidsbeskyttelsene.
Zelenskyj kunngjorde 15. juni hans regjerings planer om å lansere storskala privatiseringer fra og med 1. september. Det ukrainske parlamentet vedtok deretter 28. juli lovutkast nr. 7451 om endringer av Ukrainas lov «Om privatiseringen av statlig og kommunal eiendom,» som har til hensikt å forenkle privatiseringsprosessen. Blant flere forslag vil loven muliggjøre «storskala privatiseringer på online-auksjoner» og «forenklingen av vilkår for gjennomføring av privatiseringsauksjoner».
Statsminister Denys Sjmyhal gjorde det klart, relatert den kommende privatiseringen, at det eneste formålet med den nye lovgivningen var å sørge for at all privatisering fant sted så raskt som mulig, under dekke av «skaping av arbeidsplasser».
«Ukrainas president fastsatte oppgaven å starte privatisering fra september. For dette formålet vedtok Verkhovna Rada den relevante lovgivningen, og regjeringen utviklet alle underordnede forskrifter. Vi må få gjort denne prosessen så raskt som mulig,» sa Sjmyhal.
Ifølge Oleksii Sobolev, administrerende direktør for det statseide auksjonshuset Prozorro.Sale, skal over 100 statseide eiendeler selges i Zelenskyjs nyligste privatiseringsrunde i september. Det vil spesielt bli fokusert på salg av «statlige og kommunale foretak, eiendommer og tomter, med verdier som ikke overstiger $ 6,7 millioner». Midt i den økonomiske krisa forårsaket av krigen er salget også ment å skulle samle inn sårt tiltrengte midler til ukrainske byer og kommuner, som har tapt enorme summer i skatteinntekter.
Når det gjelder hvem egentlig som skal kjøpe de tidligere statseide foretakene og eiendommene, hevdet Sobolev at 95 prosent av investorene i Prozorro.Sale er ukrainske. Sobolev uttalte videre, hva angår klassen av investorer involvert i auksjonene: «Vi snakker ikke om de helt store pengesummene, som én million dollar. For det gjennomsnittlige privatiseringsprosjektet snakker vi om hundretusener av dollar. Så det er definitivt innen rekkevidde for mange ukrainere fra hele landet, og det er vår investorbase.»
Ukraina, sammen med Moldova, er jevnlig av organisasjoner som IMF rangert som enten det fattigste eller det nest-fattigste landet i Europa. BNP per innbygger var i 2020 ifølge Verdensbanken (WB) bare på $ 3 726,93. Det å ha «hundretusener av dollar» tilgjengelige for å kunne kjøpe privatiserte statseiendeler er åpenbart ikke innen mulighetenes rekkevidde for den ukrainske arbeiderklassen, som nå bærer hovedtyngden av krigens kostnader. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) lever over 6,6 millioner ukrainere som flyktninger på tvers av Europa.
Zelenskyj-regjeringen har hånd i hånd med forberedelsene til storskala angrep på levestandarder videreført dens bestrebelser for å antenne etniske spenninger og desorientere arbeiderklassen, med angrep på russisk språk og litteratur.
Ukrainas utdanningsdepartement kunngjorde tirsdag 16. august at russiske språk- og litteraturkurs ikke lenger vil bli undervist i Ukraina. Russisk er det dominerende språket i den sørlige og østlige delen av landet, og i de fleste av Ukrainas storbyer. Forbudet mot russiskundervisning vil utvilsomt svekke ukrainske studenters utdanning i disse regionene, ettersom de nå vil måtte studere på et språk som ikke er bredt anvendt på gatenivå. I tillegg vil de være pedagogisk fratatt språket som faktisk snakkes i hverdagslivet i store deler av landet.
Forøvrig vil de fleste bøker av russiske eller hviterussiske forfattere bli kastet ut fra skolenes læreplaner, til tross for at mange store russiske forfattere i sin tid bodde i Ukraina, og med de århundrelange bånd mellom de to kulturene. Den store russiske poeten Aleksandr Pusjkin, for eksempel, bodde i 1823 i Odessa i 13 måneder, etter å ha blitt forvist fra Moskva. De nye utdanningsplanene demonstrerer deres fullstendig reaksjonære karakter, og forbyr sågar Tolstojs Krig og fred, kanskje den største antikrigsboka noen gang skrevet. Mens de fleste av hovedpersonene i russisk litteratur, som Pusjkin, Tolstoj, Dostojevskij og andre, nå er ute fra ukrainsk utdanning, vil forfattere som hadde deres «livsløp og arbeid nært tilknyttet Ukraina», som Nikolay Gogol og Mikhail Bulgakov, fortsatt bli undervist.
Lærere som motsetter seg slike tiltak vil utvilsomt finne seg som målskiver for den ukrainske ytrehøyresiden. New York Times publiserte sist onsdag en artikkel med tittelen «Bak fiendens linjer, ukrainere forteller russere ‘Dere er aldri trygge’», som beskriver paramilitære styrkers systematiske bestrebelser for å målrette «forrædere» bak fiendens linjer. Disse fascistopplærte, ukrainske paramilitære innrømmet åpent å målrette lærere som underviser på russisk, ved å legge ut på telefoner bilder med deres navn, med trusselen «Det vil bli ei regning å betale for kollaborering med russerne.»
«Russerne ønsker å undervise etter deres program, ikke etter sannheten,» sa den ukrainske operatøren med kodenavn Viking. «Et barn er sårbart for propaganda, og dersom det oppdras etter dette programmet, da vil det bli en idiot som russerne. En lærer som samtykker i å undervise etter det russiske programmet er en kollaboratør.»
Ukrainske embetsrepresentanter kunngjorde tidligere i juli nye undertrykkende tiltak som del av 2019-loven «Sikring av det ukrainske språkets funksjon som statsspråk» ved innføring av bøter for å snakke russisk i den offentlige sektor.
Ifølge Taras Kremen, utnevnt som kommissær for beskyttelse av statsspråket: «Landets borgere må bruke det ukrainske språket i alle aspekter av det sosiale liv,» og oppfordret folk til å rapportere lovbrytere.
Zelenskyj, som selv har russisk som morsmål, ble i 2019 valgt i stor grad på grunn av hans offentlige fordømmelser av den høyreorienterte xenofobiske og krigshissende politikken ført av tidligere president Petro Porosjenko, som kom til makten etter det USA-orkestrerte kuppet i 2014. Da Porosjenko signerte den beryktede «språkloven» av 2019, som påla alle ansatte i offentlig sektor å snakke ukrainsk, opponerte Zelenskyj mot loven og skrev på Facebook: «Vi må initiere og vedta lover og beslutninger som konsoliderer samfunnet, og ikke vise versa.»
Men i løpet av bare få år har Zelenskyj og hans regjering forflyttet seg enda lenger til høyre for Porosjenko, der den har vedtatt reaksjonære lover, som forbyr russiske bøker, forbyr pro-russiske politiske partier og som glorifiserer og støtter de mest forvorpne fascistelementene i det ukrainske samfunnet. Nå anvender det ukrainske oligarkiet den lenge framprovoserte imperialistiske proxy-krigen mot Russland til et frontalangrep mot den ukrainske arbeiderklassen på det sosiale, politiske og kulturelle nivå.