Den høyreorienterte klikken av #MeToo-heksejegere, middelklassekarrierister i [studentfagforeningen] UAW Local 5118 og ambisiøse, skruppelløse Harvard Crimson-lederskribenter, har trappet opp deres kampanje for å drive ut Harvard-antropologen professor John Comaroff.

Basert fullstendig oppdiktede påstander, som to ganger ble grundig gransket av Harvard og i alle henseender kastet ut som ubegrunnede, har Comaroff likevel blitt offer for en nådeløs forfølgelse.

Skulle disse ondskapsfulle heksejegerne lykkes ville det bli et stort tilbakeslag for akademisk frihet, demokratiske rettigheter og seriøs akademisk virksomet.

Lederartikkelen som ble lagt ut den 13. september av Crimson, Harvard’s studentavis (med tittelen «The Welcome Back We Didn’t Ask For»), lodder nye dybder av ondskap og uærlighet. Teksten hevder absurd at Harvards campus nå har blitt utrygt for studentene, på grunn av tilstedeværelsen av «en påstått serieovergriper», dvs. professor Comaroff.

13. september-artikkelen hevder videre at «Universitetets mangel på åpenhet rundt eventuelle fordringer for rehabilitering, til grunn for Comaroffs gjenkomst gjenspeiler bare en overfladisk forståelse for gjenopprettende rettferdighet.»

«Fordringer for rehabilitering»? Hva behager? Har disse menneskene tatt avskjed med deres sans og samling? Lederskribentene i Crimson innrømmer faktisk at de er uvitende om de juridiske anliggender som ble reist av angrepet på professor Comaroff. Der de henviser til Biden-administrasjonens ekstraordinære intervensjon til støtte for heksejakta, skriver de: «Selv om vi ikke er rustet til å kommentere de juridiske nyansene i dette amicus brief, er vi som studenter bekymret for Comaroffs gjenkomst til campus, og hva dette kan betyr for vårt lokalsamfunn.» [O. anm.: amicus brief er en informell orientering meldt til en domstol, fra utenforstående for en rettsprosess.]

Dersom de «ikke er rustet» til å håndtere de juridiske anliggendene, da burde lederartikkelens forfattere ha avstått fra å kommentere saken. Eller for å si det, til en viss grad mer rett ut, de burde ha holdt kjeft.

Men, som denne forbløffende innrømmelsen gjør så alt for klart, Crimson-førsteårsstudentene kunne ikke brydd seg mindre om loven og sakens fakta. Så unge og allerede så korrupte!

For ordens skyld, saken mot Comaroff er helt uten substans. Han er ikke skyldig i «seksuelle overgrep», og har heller aldri blitt beskyldt for det. Comaroffs hevngjerrige beskylder, Lilia Kilburn, ble helt behørlig advart av Comaroff om farene ved å reise med hennes lesbiske partner til deler av Afrika der homofile blir forfulgt.

Comaroff gjorde, i hans egenskap av fakultetsrådgiver, Kilburn oppmerksom på de mulige konsekvensene av hennes handlinger, ikke bare for henne selv, men også for andre. Men Comaroffs kommentarer skar på tvers av Kilburns selvopptatthet, og hun har aldri tilgitt ham.

Siden det absolutt ikke er noen etterprøvbare bevis som støtter hennes påstand, tyder omstendighetene sterkt på at Kilburn, av grunner best kjent for henne selv, diktet opp en historie om to eller tre «uønskede» kyss, en påstand som til og med Harvard-etterforskerne, som var predisponerte for å tro beskyldere, følte seg forpliktet til å avvise.

Påstanden at en distingvert 77-år-gammel akademiker representerer en «fare» for Harvard-studenter trosser all fornuft. Comaroff er ikke bare en dyktig akademiker. Han er et sosialt bevisst individ som har lang historikk og erfaring fra kamp mot undertrykkelse.

Comaroff vokste opp i Sør-Afrika som en venstreorientert, i opposisjon mot apartheidregimet. Under slike omstendigheter hadde opposisjon alvorlige konsekvenser. Motstandere av regimet ble regelmessig undertrykt, de ble bannlyst eller likvidert. Comaroff har skrevet og forelest bredt om global kapitalisme, ulikhet og kolonialisme. I løpet av hans tiår med undervisning har han veiledet tusenvis av studenter fra mange land.

Crimson-lederskribentene vender gjentatte ganger tilbake til de «utrygge» betingelsene Comaroffs tilstedeværelse angivelig skaper. «Det kan ikke overdrives hvor urovekkende det er at studenter, spesielt kvinner, kanskje ikke føler seg trygge og komfortable i klasserommet, eller engang på Harvard som helhet, nå som Comaroff har kommet tilbake. Ingen student skal måtte dele deres oppmerksomhet i klasserommet mellom sysler for å tilfredsstille deres intellektuelle nysgjerrighet og en frykt for deres fysiske og emosjonelle sikkerhet.»

For en flokk skurker disse skribentene er. Det som virkelig er «foruroligende» er at slikt grunnløst og ubegrunnet søppel kan dukke opp i ei dagsavis for studenter uten å utløse et ramaskrik fra univensitetsfakultetet og studentene.

Hva angår «faren» reist av professor Comaroff bør leserne huske at Harvard er en massivt utrustet institusjon der tidligere eller nåværende CIA-agenter, generaler, krigsforbrytere og tidligere statsoverhoder, med blod på deres hender, er mer sannsynlige å møte enn det er ikke å støte på hverandre på vei til og fra forelesningssalen.

Henry Kissinger – den kontrarevolusjonære mesterhjernen, arkitekten bak en folkemordskrig mot det vietnamesiske folk, attentatsmannen av den chilenske og søramerikanske arbeiderklassen, og av sosialister – han underviste ved Harvard i godt over et tiår før han ble Richard Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver, og seinere utenriksminister. Universitetets Senter for Midtøstenstudier ble på midten av 1980-tallet avslørt som et redskap for CIA og israelsk etterretning.

Harvards institutt John F. Kennedy School of Government er beryktet som et internasjonalt senter for imperialistkonspirasjon mot kolonibefolkninger, og mot den amerikanske arbeiderklassen selv.

Instituttets offisielle representanter gidder knapt å legge skjul på det. Kennedy School’s avdeling Belfer Center for Science and International Affairs, en fløy av det amerikanske militær-etterretningsapparatet, holder 16. september et arrangement for å feire etableringen av CIA i 1947, under headingen «Marking the CIA's 75th Anniversary: Reflections on the Past, Visions of the Future» – ‘Markering av CIAs 75-årsjubiléum: Refelsjoner om fortiden, visjoner for framtiden.’

Belfer Center forklarer: «Arrangementet vil presentere ei berømt gruppe etterretningsforfattere, akademikere og pensjonerte høytstående praktiske utøvere, som diskuterer byråets siste 75 år, deriblant både kjente og mindre kjente aspekter av byråets evolusjon og dets nåværende aktiviteter, for å fremme nasjonens nasjonale sikkerhet.» De forsamlede, med ‘lunsj besørget’, vil markere fødselen og utviklingen av den amerikanske regjeringens egne Murder Inc. Hvor mange komplotter, dødsofre og torturhandlinger er disse menneskene ansvarlige for?

I 2016, da Michael Sulmeyer, tidligere direktør for forsvarsdepartementets Planer og operasjoner for cyberpolitikk, tilsluttet seg Belfer Center’s nye Prosjekt for cybersikkerhet, skrøyt senterets pressemelding at prosjektets styringsgruppe inkluderte «James Cartwright, tidligere Vice Chairman for the Joint Chiefs of Staff (dvs. nestkommanderende for fellesstaben), general David Petraeus, tidligere CIA-direktør, James Miller, tidligere viseforsvarsminister for politikk, og James ‘Sandy’ Winnefeld, nylig pensjonert nestkommanderende for fellesstaben.»

Det nåværende og tidligere Harvard-fakultetet inkluderer David Barron, som i egenskap av hans posisjon som fungerende visejustisminister i Obama-administrasjonen forfattet notatet som rettferdiggjorde bruken av dødelige droneangrep mot amerikanske borgere uten rettsprosess; tidligere meksikansk president Felipe de Jesús Calderón Hinojosa, ansvarlig for masseundertrykking og fattigdom; Ashton Carter, tidligere forsvarsminister; Richard Clarke, «Counterterrorism Czar» som Nasjonal koordinator for sikkerhet, infrastrukturbeskyttelse og bekjempelse av terrorisme, under Bill Clinton og George W. Bush; Michael Ignatieff, kanadisk politiker mest kjent for hans forsvar av tortur; økonomen Lawrence Summers, tidligere finansminister, nå viet til å løfte amerikansk kapitalismes krisen på arbeiderklassens rygg. Lista over høyreorienterte geopolitikere, økonomer og offisielle militære embetsfunksjonærer er endeløs.

Harvard har vært, summa summarum, og forblir en kritisk viktig pilar i det amerikanske etablissementet, universitetets fakultet er et regelrett ‘hvem er hvem’ av styringsklassens politikere.

Ingenting av dette sjenerer studentavisa Crimson’s redaksjonsråd, studentfagforeningens Harvard Graduate Students Union (HGSU)-UAW Local 5118-funksjonærer, eller Comaroffs beskyldere, og deres ymse apologeter.

Tvert imot, intervensjonen fra Biden-administrasjonen på vegne av Comaroffs beskyldere har bare gjort oppstillingen av sosiale og politiske krefter enda mer klar og åpenbar. Hva angår de tre doktorgradsstudentenes grunnløse søksmål mot Harvard, anlagt i februar, som anklaget universitetet for ikke å kunne beskytte dem mot Comaroffs «trakassering», har justisdepartementet hevdet at Harvard vil kunne bli rettslig ansvarlig dersom Comaroff skulle gjengjelde mot hans beskyldere. Med «gjengjeldelse» refererer studentenes juridiske klage til den offentlige bestrebelsen til veteranprofessoren og hans kone (og kollega) for å forsvare seg mot denne heksejakta.

Administrasjonens handling understreker den politisk drevne karakteren av kampanjen mot Comaroff. Her ser vi skjæringspunktet mellom Det demokratiske partiet og dets indentitetspolitikk, forankret i den øvre middelklassen og dette sjiktets interesser, partiets støttegrunnlag, og den egoistiske og selvsentrerte pådriveren for karriereutvikling og personlig rikdom. Comaroffs beskyldere føler seg frie til å lyve og baktale, sikre på at de har den amerikanske statens støtte.

Hva angår engasjementet til studentfagforeningen UAW Local 5118, dette avsnittet av fagforeningsbykråkratiet drives av middelklassekarrierister som ikke har noen reell tilknytning til arbeiderklassens kamper. Likegyldige til en åpenbar interessekonflikt, og med klar inhabilitet, inkluderer lederskapet to av Comaroffs beskyldere. Fagforeningsstrukturen anvendes til å fremme funksjonærenes personlige interesser.

UAW-studentavdelingen meldte i august inn en klage som hevdet at ved å tillate antropologiprofessoren å undervise dette høstsemesteret har Harvard ikke klart å leve opp til sin kontraktsmessige avtale om å opprettholde «et trygt og sunt arbeids- og utdanningsmiljø». Fagforeningsklagen, uten tvil skrevet eller siden kontrollert og godkjent av Comaroffs plageånder, hevder løgnaktig at han har en «veldokumentert historikk for trakassering av kvinner og skeive studenter».

Comaroffs tre beskyldere adresserte forøvrig, sammen med seks andre, denne uka et brev til Harvards president Lawrence S. Bacow der de forlanger at universitetet «reformerer» dets prosedyrer Titel IX and Office of Dispute Resolution og, ifølge Crimson, «inkluderer ofrenes innspill i forbedringen av universitetets prosedyrer for rapportering og etterforskning av misgjerninger.» De klagende avgangsstudentene ønsker med andre ord å gjøre alt som står i deres makt for at framtidige etterforskninger skal rigges til fordel for beskylderne.

Det må opponeres mot heksejakta på professor Comaroff, og den må stoppes. Det er på høy tid at Harvard-studenter og fakultetet tar et standpunkt mot denne skitne kampanjen. Trettiåtte professorer uttalte seg innledningsvis i februar mot Comaroff-heksejakta. Men den påfølgende intimideringskampanjen hadde sin effekt.

Trettifem av de 38 ga raskt etter for ei rekke forargede tweets, og avslørte med det graden av frykt som råder ved Harvard, og andre universiteter og høyskoler.

Men selv om den protesten ble undertrykt av en intimideringskampanje kan man være trygg på at det er mange fakultetsmedlemmer og studenter som er forskrekket av, og avskyr den råtne kampanjen mot professor Comaroff. De som er involvert i denne kjipe og ekle operasjonen har ingenting å gjøre med politikk som verken er «venstre» eller «progressiv». Deres handlinger ligner langt mer på dem ultrahøyre-studentgrupper i Tyskland på slutten av 1920-tallet og gjennom 1930-årene henfalt til, der de ofte målrettet venstreorienterte akademikere.

De eneste skyldige i dette saksanliggendet er denne heksejaktas initiativtakere. Studenter og fakultetsmedlemmer må fordømme kampanjen mot professor Comaroff, og komme til forsvar for denne urettmessig forfulgte akademikeren.