Dronninga og Det britiske samveldet: En arv av imperialistdominans og undertrykkelse

Noen av de mer groteske historiske forvrengningene og direkte løgnene som har blitt rullet ut siden dronning Elizabeth IIs død er relatert hennes angivelige omsorg og medfølelse for innbyggerne i Det britiske samveldet, the British Commonwealth.

Slike uttalelser har blitt ledsaget av filmopptak fra hennes tallrike besøk til nasjoner i Afrika, til India og Pakistan, og noen ganger til Canada og Australia, hvor hun delte ut håndtrykk og vinket til jublende folkemengder, og møtes med forskjellige statsoverhoder og de store og de gode.

Fotografi av dronning Elizabeth II og statsledere fra Det britiske samveldet, tatt på Samvelde-konferansen i 1960, Windsor Castle. Forreste rad: (venstre til høyre) E. J. Cooray, Walter Nash, Jawaharlal Nehru, Elizabeth II, John Diefenbaker, Robert Menzies, Eric Louw Bakerste rad: Tunku Abdul Rahman, Roy Welensky, Harold Macmillan, Mohammed Ayub Khan, Kwame Nkrumah [Photo: John G. Diefenbaker Centre, Saskatoon]

Inntrykket presentert er av Det britiske samveldet som en velgjørende institusjon der monarken gned skuldre med statslederne, innbyggerne og hennes egne «undersåtter» i denne 56-nasjoners enheten – alltid med den enkleste av antydninger at et slikt overlegent vesen fra en enormt overlegen nasjon gjorde alle som møtte henne en monumental tjeneste.

For å forstå den avdøde dronningas virkelige motivasjoner for disse besøkene, og hennes vedvarende «hengivenhet» for Det britiske samveldet, betyr å forstå den virkelige funksjonen til en institusjon som i vesentlig grad består av tidligere kolonibesittelser, anvendt av britisk imperialisme for å styrke dens reduserte posisjon som en stormakt på verdensscenen.

Storbritannia hadde kommet ut av andre verdenskrigen permanent overskygget av USA. Landet var konkurs og ute av stand til å opprettholde sitt vidtstrakte imperium. Sammen med Frankrike og Nederland og alle imperialistmaktene fryktet det britiske borgerskapet at et revolusjonært oppsving i koloniene ville smelte sammen med arbeiderklassens bevegelse i Europa, og true hele kapitaliststyrets struktur og sammenbindinger.

USA, som var trygt i forvissningen om sin evne til å dominere verden og dens markeder med økonomisk og militær makt, insisterte på en endring i tilnærmingen til kolonilandene: Selvstyre skulle erstatte direkte kolonistyre. Denne politiske orienteringen ble skrevet inn i den nyopprettede institusjonen De forente nasjoner (FN), som besørget et internasjonalt dekke for amerikansk imperialismes diktater.

Tildelingen av nominell uavhengighet til det nasjonale borgerskapet var en viktig del av etterkrigsordningene der imperialismen klarte å restabilisere seg i mer enn 40 år. De nylig installerte borgerlige regimene undertrykte systematisk utviklingen av en uavhengig revolusjonær kamp fra arbeiderklassen, og sikret at deres økonomier ble underordnet verdensmarkedets imperativer, dominert av den samme håndfull imperialistmakter som hadde styrt dem direkte.

Storbritannia og Frankrike ble tvunget til å innvilge deres kolonier uavhengighet, i noen tilfeller på grunnlag av en tidsplan som strakk seg fra noen få år og til et tiår eller mer, og i andre land først etter blodige kolonikriger, som dem utkjempet av franskmennene i Algerie og av britene i Kenya og Malaya.

Queen Elizabeth II og Prince Philip, Duke of Edinburgh. Kroningsportrett, juni 1953, London, England. [Photo: Cecil Beaton]

Dronninga definerte Det britiske samveldet, i hennes kringkastede 1. juledag-tale i 1953, som en familie av nasjoner som «ikke har noen likhet med fortidens imperier. Det er en i sin helhet ny konstruksjon, bygget på menneskeåndens høyeste egenskaper: Vennskap, lojalitet og begjæret etter frihet og fred. Til denne nye strukturen av et likeverdig partnerskap mellom nasjoner og raser vil jeg hengi meg, med hjerte og sjel, hver dag av mitt liv.»

Samveldet besørget mange muligheter for sportskonkurranser, økonomisk bistand og kongelige besøk, som sementerte Storbritannias støtte til bestikkelige ett-parti-diktaturer som beskyttet Storbritannias kommersielle interesser.

Uansett hvor Hennes majestets regjering, Her Majesty’s Government (HMG), følte at dens vitale globale interesser var truet, nølte den ikke med å respondere med illegale og umenneskelige metoder, medregnet tortur, som i Sambandsmedlemsstatene Aden, Kypros, Kenya, Malaya, Uganda og Zimbabwe. Det er ingen dokumenter som vitner om dronningas opposisjon mot denne kriminaliteten.

Mau Mau-opprøret

En av de mest notoriske forbrytelsene var den brutale undertrykkelsen av Mau Mau-opprøret i Kenya, i det britiske styrets svinnende dager. Det begynte kort tid etter at daværende prinsesse Elizabeth forlot Kenya i februar 1952, der hun var da hun hørte at hennes far kong George VI var død – og det var hennes bloddåp som Storbritannias monark.

Royal Air Force fulgte Det britiske imperiets tradisjoner når det ble konfrontert med dissens fra sine utakknemlige undersåtter, og gjennomførte i årene fra 1952 til 1956 bombeangrep som skal ha drept anslagsvis 11 503 Mau Mau-krigere, ifølge de offisielle tall. Disse tallene er en grov underdrivelse, designet for å sanitere den faktiske brutaliteten, der Caroline Elkins, Harvard-professor i historie, og vinner av Pulitzer-prisen for hennes verk Britain’s Gulag: The Brutal End of Empire in Kenya, estimerte at det var mer enn et dusin ganger så mange, 150 000 kenyanere, som ble drept. Til sammenligning mistet færre enn 200 briter livet.

Promoteringen av Elizabeths proklamering av «menneskeåndens høyeste egenskaper» innebar å knuse opprøret ved bruk av skuerettssaker og offentlige henginger av mer enn 1 000 Mau Mau-krigere, kollektive avstraffelser som storstilt konfiskering av husdyr, bøtlegging og tvangsarbeid, brenning av hele landsbyer og massakrer av deres sivile innbyggere.

Britisk hærpatrulje der de krysser en bekk under Mau Mau-opprøret [Photo: Ministry Of Defence Post 1945 Official Collection, MAU 587]

Kolonimyndighetene satte inn 25 000 soldater for å renske hovedstaden Nairobi for folk av Kikuyu-stammen, som ble plassert i piggtrådinnhegninger. I løpet av en to ukers periode ble 20 000 mannlige fanger sendt til avhør, mens 30 000 kvinner og barn ble plassert i reservatene, for til slutt å bli forflyttet til militariserte «beskyttede landsbyer» med 23-timers portforbud. Mer enn én million av Kikuyu-folket bosatt i rurale områder ble tvangsforflyttet til det som var lite mer enn konsentrasjonsleirer.

Tusenvis av mennesker – med estimater som varierer fra 80 000 opp til 300 000 – ble internert i et nettverk av fengsler og tvangsarbeidsleirer, der grusomheter ble begått i stor skala. Mistenkte opprørere ble fraktet med lite mat og vann, og ingen sanitære muligheter. Et brutalt forhørsregime utviklet seg, som inkluderte pryling, sult, seksuelle overgrep og tvangsarbeid. Blant dem som ble torturert var bestefaren til USAs tidligere president Barack Obama.

En kolonioffiser beskrev forholdene i arbeidsleirene som «små rasjoner, overarbeid, brutalitet, ydmykende og motbydelig behandling, og pisking – alt av det i strid med FNs universelle erklæring om menneskerettigheter».

Myndighetene opphevet først Nødssituasjonsstyret, som besørget rettslig beskyttelse for suspenderingen av alle personlige friheter og innvilget gjerningsmennene omfattende fullmakter til undertrykkelsen, i januar 1960, noen år før den formelle uavhengigheten i 1963. Koloniminister Oliver Lyttleton forsvarte sågar det å gjøre besittelse av «brennbare materialer» til en forbrytelse straffbart med døden.

At denne brutaliteten var offisiell politikk sanksjonert på det høyeste nivå hadde i mange tiår vært dekket over av den britiske regjeringen, og kom først for dagen etter en 14-år-lang juridisk kamp ført av Mau Mau-veteraner som søkte rettferdighet og kompensasjon for mishandlingene de ble utsatt for. Et enormt arkiv med mapper, fra 37 tidligere kolonier, befant seg i Hanslope Park i Buckinghamshire, hvor de i årevis hadde blitt oppbevart i all hemmelighet.

Generalløytnant sir George Erskine, øverstkommanderende, Øst-Afrika-kommandoen (sentrum), observerer operasjoner mot Mau Mau [Photo: Ministry Of Defence Post 1945 Official Collection, MAU 821]

Etter en rettsbeslutning i oktober 2012, som fastslo at veteranene hadde lovlig rett til å saksøke den britiske regjeringen og kreve både en unnskyldning og kompensasjon, gikk regjeringen med på å diskutere et forlik. Den ønsket å unngå utsiktene til ytterligere avsløringer om den britiske statens brutalitet begått mot Samveldeborgere, ikke bare i Kenya, men også andre steder i Afrika og Asia.

Apartheid i Sør-Afrika

Mediene har forsøkt å blankpusse dronningas humanitære legitimeringer ved å peke på hennes mye hyllede sammenstøt med statsminister Margaret Thatcher i 1986, over Sør-Afrikas apartheidregime, der hun uttrykte bekymring for at Thatchers standhaftige og urokkelige avslag på å innføre sanksjoner mot Sør-Afrika truet Samveldet med oppløsing.

Det media ikke har fått seg til å påpeke er at dronninga ikke hadde opponert mot Sør-Afrikas apartheidpolitikk, som ble innført i 1948, og som fortsatte under hennes regjeringstid. Hun fortsatte å regjere som Sør-Afrikas statsoverhode til 1961, da landet ble en republikk. Hun motsatte seg heller ikke Sør-Afrikas medlemskap i Det britiske samveldet. Den sørafrikanske regjeringen trakk seg ut av organisasjonen først i 1961, da det ble klart at Samveldets statsministerkonferanse ville avvise Sør-Afrikas medlemskap, og anså landet som legemliggjørelsen av kolonialisme, på grunn av landets raseskille og brutale utbytting av arbeidere.

Innen 1986 hadde masseopprøret anført av byenes ungdommer og arbeidere i Sør-Afrikas fattige townships brakt landet til punktet av borgerkrig, som fikk utenlandske investorer til å trekke seg, internasjonale banker til å innkreve deres lån, fikk valutaen til å kollapse, økonomisk produksjon til å falle og inflasjonen til å rase.

Det var dette som til slutt tvang de internasjonale og sørafrikanske selskapene som opererte diamant-, gull- og platinagruvene – der amerikanske og britiske enheter hadde store eierandeler – så vel som bankene og andre storselskaper, til å konkludere at bare Nelson Mandela, leder for partiet African National Congress (ANC) og partiets partnere, fagforbundet Confederation of South African Trade Unions (COSATU), og South African Communist Party (SACP), kunne besørge kapitalistklassen en politisk redningsvest. Mandela hadde vært fengslet på øya Robben Island siden 1964. Uten deres bistand kunne ikke kapitalismen overleve i Sør-Afrika, og dens kollaps kunne utløse et utbrudd av politisk og sosial konflikt i alle av imperialistmaktenes tidligere kolonier.

Frederik de Klerk og Nelson Mandela håndhilser under det årlige møtet til World Economic Forum, holdt i Davos i januar 1992 [Foto: World Economic Forum / CC BY-SA 4.0] [Photo by World Economic Forum / CC BY-SA 4.0]

Thatcher og hennes medtenker USAs president Ronald Reagan var apartheidregimets siste vesentlige internasjonale supportere. Dronninga, i den grad hun opponerte mot Thatcher, hadde ingen moralske betenkeligheter med apartheid, som dokumentasjonen viser. Hun ble snarere også overbevist av den store målestokken på klasseopposisjonen, om nødvendigheten av å endre taktikk i forfølgelsen av den eneste politiske veien som ga noen mulighet til å forsvare Storbritannias økonomiske og politiske interesser i regionen.

Sør-Afrika ble ønsket velkommen tilbake til Det britiske samveldet da Mandela i 1994 ble president. Verken han eller ANC sviktet imperialistenes forhåpninger. I løpet av de 30 siste årene har påfølgende ANC-regjeringer, bemannet av korrupte svarte milliardærer, skapt et samfunn som er enda mer utbyttende og sosialt ulikt enn det apartheidregimet var.

Storbritannias rolle i disse to kritisk viktige erfaringene – mange flere kunne refereres – avslører myten om at monarkiet brydde seg en døyt om Samveldets befolkninger. Ingenting av dette forhindret Right Hororable Patricia Scotland QC [Queen’s Councel], britisk diplomat og baronesse av Asthal, og generalsekretær for Det britiske samveldet, fra å utstede en feiende lovtale over dronninga der hun sa: «Hennes majestets visjon for Samveldet, ved begynnelsen av hennes regjeringstid, har blitt oppfylt, drevet fram av henne dedikasjon og engasjement.» Og dette vil ikke foranledige et øyeblikk av ettertanke for et eneste av snakke-hodene eller de politisk kommentatorene som kynisk lovpriser Elizabeth, før de gjør deres tjenester tilgjengelige for hennes sønn og arving, Charles III.

Loading