Pundet stuper, der britisk Tory-regjering og Labour slåss om hvordan å beskytte profitter

Storbritannias finansminister Kwasi Kwartengs kunngjøring om £ 45 milliarder i skattelettelser fikk pundet til å stupe over helgen.

På et tidspunkt på mandag falt sterling med nesten 5 prosent, der £ 1 ble omsatt for $ 1,035, og var under pundets hittil laveste nivå fra 1985. Den japanske finansinstitusjonen Nomura var den første til å forutsi paritet mellom de to valutaene, så tidlig som ved slutten av november, og et fall til $ 0,975 innen slutten av året.

Statsminister Liz Truss (til venstre) og finansminister Kwasi Kwarteng diskuterer deres vekstplan i forkant av en finanspolitisk uttalelse til Underhuset den 23. september. I 10 Downing Street, 22. september 2022 [Foto: Rory Arnold / No 10 Downing Street / Flickr / CC BY-NC-ND 4.0] [Photo by Rory Arnold/No 10 Downing Street/Flickr / CC BY-NC-ND 4.0]

Larry Summers, tidligere amerikansk finansminister, sa til Bloomberg: «Det ville ikke overraske meg om pundet til slutt kommer under en dollar.» Han kommenterte: «Jeg beklager så mye å måtte si det, men jeg tror at Storbritannia opptrer litt som et framvoksende marked som gjør seg selv til et synkende marked.»

Mark Dowding, investeringssjef i BlueBay Asset Management, sa til Financial Times: «Det er en reell risiko for at internasjonale investorer mister tillit til den britiske regjeringen, og at det fører til et run on sterling [dvs. nedsalg av britiske pund].»

Det var bredere tegn på et krasj i markedstillit i Storbritannia, der prisene på britiske statsobligasjoner [‘gilts’] stupte, og avkastningsrenta [‘yield’] på to-årige og fem-årige gilts steg til deres høyeste nivåer siden finanskrakket for å kompensere. Yield på ti-års gilts var på deres høyeste nivå siden 2010, og er på stø kurs mot deres verste måned siden 1957.

Kollapsen for det bristiske pundet vil få ødeleggende konsekvenser både umiddelbart og på lang sikt. Etter hvert som pundet svekkes i forhold til andre valutaer stiger kostnadene for importer til Storbritannia, som i sin tur øker prisene som betales av arbeidere ved drivstoffpumpene, i supermarkeder og for energiregningene.

Olje og gass prises globalt i dollar, og Storbritannia importerer 11 prosent av landets oljeforbruk og 50 prosent av sin gass. Mer enn 50 prosent av maten som fortæres i Storbritannia er importert. Den allerede høye inflasjonsraten (12,3 prosent, RPI; Retail Price Index) vil drives ytterligere opp.

For å forhindre at pundets glidning nedad skaper panikk blant investorer vil Bank of England (BoE) bli presset til å heve rentene enda raskere enn allerede planlagt. Markedene har priset inn en stigning fra dagens styringsrentenivå på 2,25 prosent til nesten 4 prosent innen november, og mer enn 6 prosent innen neste sommer.

I en uttalelse mandag kveld kunngjorde sentralbanken at den «ikke vil nøle med å endre rentenivåene, som det viser seg nødvendig».

World Socialist Web Site forklarte i august at BoEs planlagte rentehevinger var ment å «utdype den lange resesjonen som nå har begynt å gjøre seg gjeldende i Storbritannia... presse opp arbeidsledigheten og sosiale vanskeligheter for millioner.» BoEs mål, der den står overfor flere store streiker, «er å motvirke denne voksende militante bølga, ved å tvinge desperate arbeidere til å akseptere ytterligere brutale lønnskutt, eller konfrontere massearbeidsledighet og økonomisk ruin».

Bank of England-bygningen sett fra Lombard Street. [Foto: David Iliff / CC BY-SA 4.0] [Photo by DAVID ILIFF / CC BY-SA 4.0]

Kwartengs kunngjøring har framskyndet denne prosessen, da banken bestreber seg for å bevise for internasjonal finans at den britiske styringsklassen vil utføre hvilke angrep på arbeiderklassen som måtte vise seg nødvendige for å sikre investeringer. De kraftigste kursfallene mandag var for banker, eiendomsutviklere og detaljhandelen, som viser at «the City forventer stigende mengder dårlig gjeld, fallende etterspørsel etter boliger og ei dypere klemme for forbrukeres utlegg,» skrev Guardian’s næringslivskorrespondent Graeme Wearden.

Kwarteng krasjer den allerede svake britiske økonomien, for å gjennomføre en massiv omfordeling av rikdom fra arbeiderklassen til de rike. Ifølge en analyse fra tankesmia Resolution Foundation vil to tredjedeler av vinningen fra kutt i personlig inntektsbeskatning gå til de rikeste 20 prosent av husholdningene, med 45 prosent til de øverste 5 prosent. Bare 12 prosent vil gå til den fattigste halvparten av husholdningene.

Forskning utført av Andy Summers og Arun Advani fra London School of Economics og Warwick University, viser at £ 1 milliard vil bli gitt til kun 2 500 av Storbritannias rikeste individer, med inntekter på mer enn £ 3,5 millioner i året.

Milliardene som går tapt for statskassa skal tas ut av offentlige tjenester og lønninger i offentlig sektor. Torsten Bell, toppsjef for Resolution Foundation, kommenterte: «Realiteten, med tosifret inflasjon, vil klemme stramt på budsjetter til skoler og sykehus, så vel som husholdninger...»

«På lengre sikt er det klare avveininger mellom skattekuttene på £ 45 milliarder som ble annonsert i forrige uke og kvantiteten og kvaliteten på offentlige tjenester.»

Paul Johnson, leder av Institute for Fiscal Studies, sa seg enig, i kommentarer til The Times: «Det er et reelt problem for skoler og sykehus, som foretar selv de lønnsøkningene de gjør. Det kommer til å bli ei skikkelig klemme.»

Ramaskriket i finanskretser, med ekko fra Labour Party, over Kwartengs handlinger, er drevet av det faktum at denne «klemma» ikke allerede hadde funnet sted. Tidligere finansminister George Osborne, innstrammingsarkitekten under Conservative-statsminister David Cameron, uttalte hans bekymringer på Channel 4s Andrew Neil Show, der han insisterte: «Man kan ikke bare låne seg til en lav-skatt økonomi.» Han la til, for å klargjøre hans poeng: «Schizofrenien må løses. Man kan ikke ha en liten-stats beskatning, og en stor-stats utgifter.»

Det er rapporter om mistillitsbrev som allerede blir sendt inn om Truss’ lederskap, fra Tory-MPer som er enige i Osbornes dom.

Paul Donovan, sjeføkonom for UBS Global Wealth Management, uttalte seg på vegne av big business, der han erklærte om Truss’ budsjettutgifter: «Moderne monetærteori har blitt tatt med inn i et hjørne av obligasjonsmarkedene, og banket opp ...»

«Dette minner også investorer om at moderne politikk produserer partier som er mer ekstreme enn både velgeres eller investorers konsensus.»

«Investorer synes tilbøyelige til å betrakte det britiske Conservative Party som en dommedagskult.»

Labour Party skyver seg for sin del fram som den «ansvarlige» beskytter av finansens og selskapenes interesser. Skyggefinansminister Rachel Reeves uttalte til partiets pågående årskonferanse at hun ville «utfordre Toryene på økonomisk kompetanse» og at «det blir tydeligere for hver dag at Labour er partiet for økonomisk ansvarlighet og partiet for sosial rettferdighet.»

Henvisninger til «sosial rettferdighet» er en svindel. Dersom Truss hadde brukt £ 45 milliarder av lånte penger på hva som helst, kanskje bortsett fra NATOs krig mot Russland, ville responsen ha vært den samme. Hadde pengene av en eller annen katastrofal feil gått til arbeiderklassen, da ville Labours forargelse ha vært helt grenseløs.

Kwarteng besvarte globale investorers bekymringer på mandag ettermiddag. Der han lovte å fortsette «breiere tilbudssidepolitikk for å få økonomien til å vokse», inkludert «endringer i planleggingssystemet, forretningsforskrifter» og «regulatoriske reformer for å sikre at Storbritannias finanssektor forblir globalt konkurransedyktig», kunngjorde han utgivelsen av en budsjettpolitisk plan for mellom-lang sikt, Medium-Term Fiscal Plan, den 23. november. «Denne planen vil framlegge ytterligere detaljer om regjeringens finans- og budsjettpolitiske regler, inkludert å sikre at gjeld faller som andel av BNP på mellomlang sikt.»

Hvorvidt dette er økonomisk mulig eller ikke, det er i alle fall en intensjonserklæring om at regjeringen vil underbygge sine politiske smash-and-grab orienteringer, dvs. plyndringstokt, med brutale utgiftskutt og et uforlignelig angrep på arbeiderklassen, banket gjennom ved hjelp av ei hele rekke med planlagt lovgivning for å blokkere streiker og protester.

Uroen i den britiske økonomien øser mer drivstoff på den rasende klassekampen i Storbritannia. Styringsklassen vil forsøke å få arbeiderklassen til å betale hver en penny av krisa, mens prisstigninger og arbeidsledighet utløser heftig motstand på alle arbeidsplasser. Når arbeidslivskonfliktene bryter gjennom de politiske og organisatoriske barrierene etablert av fagforeningsbyråkratiet, vil arbeidere bli tvunget til å organisere seg for et nytt perspektiv, for en kamp mot Tory-regjeringen, Labour Party og deres tilsynsmenn i næringslivet og finansvesenet.

Loading