Introduksjon

«Det var faktisk ikke noe som fant sted over natta [angående mRNA-vaksinene], men vedvarende hardt arbeid, både over natta og over flere tiår, som førte til at vi – jeg, Drew Weissman [kollega og nær samarbeidspartner] og Pieter Cullis – fant ut dette, og jeg må få tillegge, tusenvis av andre forskere. Vitenskap er en gruppeaktivitet, og det er ikke ‘jeg’, men ‘vi, vi, vi.’ Og selv de menneskene som var på banen godt før oss, og som ikke lenger er med oss, gjennom tiårene har vi lært av dem.» – dr. Katalin Karikó, senior visepresident for BioNTech i Tyskland.

«Antallet anvendelser av mRNA og siRNA [‘silencing’ RNA] som forskjellige selskaper utnytter ... vi har bare rørt ved overflata av dette ... Det er fullstendig revolusjonerende. Vi beveger oss inn i en epoke med personlig tilpasset medikamentell behandling.» – dr. Pieter Cullis, professor i biokjemi og molekylærbiologi ved University of British Columbia.

Farmakologi- og bioteknologiselskapet Moderna anla 26. august et patentsøksmål der det ble hevdet at konkurrentene Pfizer og BioNTech illegalt kopierte den «grunnleggende» mRNA-teknologien Moderna hadde utviklet for Covid-19-vaksinene som har blitt administrert til milliarder av mennesker internasjonalt. Ifølge Our World in Data har 5,3 milliarder mennesker fått minst én dose, og 4,9 milliarder minst to doser av Covid-19-vaksinen. Begge selskapskonstrellasjonene har generert milliardinntekter, og gjort deres aksjonærer umåtelig rike.

Moderna sa i en pressemelding at selskapet meldte inn klager både i USA og Tyskland, mot Pfizers og BioNTechs vaksineprodukt Comirnaty, for overtredelse av patenter søkt i årene fra 2010 til 2016 «som dekker Modernas grunnleggende mRNA-teknologi» anvendt i deres produkt Spikevax.

Moderna har gjort det klart at de ikke bestreber seg for å få Pfizer-BioNTech-produktet fjernet fra markedet, eller en rettsforordning mot framtidig salg av den konkurrerende vaksinen. Selskapet forfølger heller ikke økonomiske skadeersatninger i «de 92 lav- til mellominntektslandene» der vaksiner har blitt administrert.

Selv om en tredjedel av verden – 2,7 milliarder mennesker – enda ikke har fått noen vaksine mot Covid-19, og viruset fortsetter å lemleste og drepe, hevder Moderna kynisk at selskapet er motivert av en «forpliktelse til rettferdig global tilgang». Bioteknologiselskapet, verdsatt til $ 54 milliarder, ønsker også bli betraktet som storsinnet for «heller ikke å søke skadeerstatning for aktiviteter som fant sted før den 8. mars 2022».

Selskapserklæringen sier: «Moderna forventet at selskaper som Pfizer og BioNTech skulle respektere de immaterielle rettighetene, og ville vurdere en kommersielt sett rimelig lisens skulle de forespørre om én for andre markeder. Det har ikke Pfizer og BioNTech gjort.» Søksmålet etterspør en rettslig avklaring som ville tvinge Pfizer og BioNTech til å kompensere Moderna for «pågående anvendelse av Modernas patenterte teknologier».

Modernas administrerende direktør Stéphane Bancel sa søksmålene blir anlagt «for å beskytte den innovative mRNA-teknologiplattformen som vi var pioner for, investerte milliarder av dollar for å skape, og patenterte i løpet av tiåret forut for Covid-19-pandemien.»

Men, som Bancel gikk videre til å forklare, søksmålene er innrettet på å sikre Modernas proprietære eierskap til den banebrytende mRNA-teknologien. Selskapet er på jakt etter de enorme profittene som vil kunne hentes ut fra det de forventer vil bli en serie uendelige anvendelser for folkehelsen. «Der vi arbeider for å bekjempe helseutfordringer framover anvender Moderna vår mRNA-teknologiplattform til å utvikle medisiner som vil kunne behandle og forebygge infeksjonssykdommer som influensa og HIV, så vel som sykdommer forårsaket av immunitetsreaksjoner [‘autoimmune deseases’], hjerte- og karsykdommer, og sjeldne former for kreft,» erklærte han.

En Pfizer-representant sa selskapet var «overrasket over rettighetssøksmålet, men fortsatt føler seg i trygg forvissning om de intellektuelle rettighetene som støtter deres vaksine». BioNTech sa, i en uttalelse, at deres «arbeid er originalt, og vi vil standhaftig forsvare oss mot alle påstander om patentkrenkelse».

Moderna er en prototyp på kapitalistforetaket som en pandemiprofitør, matchet i alle henseender, og overskygget i størrelse, av selskapets gigantiske antagonist Pfizer. Modernas NASDAQ-aksjekurs gikk fra rundt $ 20 i januar 2020 til et toppnivå på $ 484 i august 2021, en økning med faktoren 24.

Tre Moderna-individer – Noubar Afeyan, styreleder og medgründer; Robert Langer, en professor ved Massachusetts Institute of Technology, og medgründer; og Timothy Springer, en professor ved Harvard Medical School, og tidlig investor i selskapet – føyk i oktober 2021 inn på Forbes-lista over Amerikas 400 rikeste individer. Alle tre er oppført med personlig formue over $ 3,5 milliarder.

Den raske stigningen av formuene til direktørene og investorene i Moderna er direkte tilknyttet de enorme finansressursene definert av CARES Act, lovproposisjonen som våren 2020 ble vedtatt av Kongressen for så å bli signert til lov av daværende president Donald Trump.

Etter benektingen de første månedene av 2020 for nødvendigheten av enhver respons på folkehelsekrisa begynte Trumps Hvite hus, under rettledning av Peter Navarro, presidentens assistent og direktør for handels- og produksjonspolitikk, en utdeling av $ 18 milliarder til private selskaper for utviklingen av en vaksine, under tiltaket benevnt Operation Warp Speed.

Selv om Moderna allerede var et selskap stint av cash og innen 24. februar 2020 hadde designet en vaksine, ble bioteknologiselskapet ved midten av april tildelt $ 483 millioner av den amerikanske regjeringen. Denne initielle kontantinnsprøytingen utløste en rask stigning av Modernas aksjekurs.

Vel verdt å merke seg er at Moncef Slaoui, mangeårig farmasøytiker og medlem av Modernas styre, ifølge detaljer publisert av forfatteren J. David McSwane i hans nylig publiserte bok Pandemic Inc., Chasing the Capitalists and Thieves Who Got Rich While We Got Sick, to uker etter statstilskuddet ble tildelt opsjoner av selskapet for å kunne kjøpe mer enn 18 000 aksjer til en rabatt som var utilgjengelig for allmennheten.

Om dette skriver McSwane: «Trump kunngjorde den 15. mai at Slaoui skulle bli én av to tsarer med ansvar for Operasjon Warp Speed; men, stilt overfor en offentlig gransking trakk Slaoui seg fra Modernas styre, og måtte si fra seg hans nyligste opsjoner, som ikke var utløst. Men fordi Trump-administrasjonen stemplet Slaoui som en kontraktør var han forøvrig i stand til å beholde hans eksisterende eierandel og utløste opsjoner, samtidig som han bidro til å dirigere milliarder som ville gå til nettopp dette selskapet.»

McSwane beretter at selskapets aksjekurs steg raskt da Moderna bekjentgjorde positive resultater fra den første kliniske vaksineutprøvingen, og Slaouis eierandel skøyt i verdi opp til $ 9,1 millioner.

McSwane forteller videre, om perioden fra 1. januar til mai 2020: «Moderna-direktører made a mint [dvs. de gjorde seg ei gullgruve] der de solgte ut aksjer for $ 89 millioner. Stéphane Bancel, Modernas administrerende direktør, håvet inn $ 13,6 millioner av å selge bittelitt av hans eierandel i selskapet på 9 prosent. Lorence Kim, selskapets finansdirektør, gjorde seg i samme tidsperioden en profitt på $ 37 millioner.»

[Det føderale kontrollorganet] Food and Drug Administration (FDA) godkjente Moderna-vaksinen den 18. desember 2020, og den amerikanske regjeringen bestilte 300 millioner doser for en kostnad av nesten $ 5 milliarder. McSwane skriver: «Innen februar 2021, rundt et år inn i pandemien, hadde Moderna-direktører solgt aksjer for mer enn $ 321 millioner, i hundrevis av transaksjoner, som var langt mer enn for noe annet selskap tilknyttet Operation Warp Speed.»

Modernas direktører og investorer representerer et spesielt grelt eksempel på hva som foregikk i de første månedene av pandemien, selv om de på ingen måte var aleine om den enestående muligheten til å cashe inn på offentlige penger uten bindinger, mens hundretusener amerikanere og millioner andre rundt om i verden ble syke og døde av Covid-19. Dette er de finansielle interessene som står bak Modernas reaksjonære juridiske pådriver for å etablere privat kapitalistisk eierskap til det vitenskapelige gjennombruddet med mRNA-teknologi.

Juridiske tvister og sjenerøse offentlige tilskudd

Det er ikke uvanlig at patenttvister fra banebrytende oppdagelser innen farmasøytisk teknologi finner veien til domstolene, spesielt når de er tilknyttet potensielle finasielle bonanzaer for nye medisiner. Modernas søksmål mot Pfizer er bare én av mange juridiske tvister.

Arbutus og Roivant’s Genevant Sciences anla i februar 2022 et søksmål mot Moderna, for domstolen US District Court for District of Delaware, med krav om skadeerstatning for krenkelse av seks patenter tilknyttet lipid-nanopartikkel-teknologien (‘liposomal drug delivery systems’) som gjør det mulig å lage en omslutning som beskytter mRNA-vaksinen fra å brytes ned når den injiseres inn i en person, og lar den komme inn i individets celler der SARS-CoV-2-piggproteinet er konstruert slik at immunsystemet kan utvikle spesifikke antistoffer mot koronaviruset.

Det er også en pågående tvist mellom Moderna og den føderale medisinske forskningsinstansen National Institutes of Health (NIH), om hvem som skal ha æren for å ha oppfunnet de sentrale komponentene i Modernas Covid-19-vaksine, som er et biprodukt av det fire-år-lange samarbeidet mellom NIH-forskere og det farmasøytiske selskapet.

Moderna hadde i mellomtiden mottatt rundt $ 20 millioner i føderale statstilskudd flere år før pandemien, for å utvikle vaksiner mot ulike virus, som bidro til deres arbeid med Covid-19-vaksinene. I en gjennomgang av 126 patenter tildelt Moderna unnlot selskapet å avsløre den amerikanske føderale regjeringens finansiering.

Under pandemien besørget $ 10 milliarder i føderal statsfinansiering det farmasøytisk selskapet med kapital for å kunne øke dets produksjonskapasitet, gjennomføre store kliniske studier og være i stand til å levere millioner av doser av Covid-19-vaksinene. Moderna fikk i tillegg en lukrativ avtale på flere milliarder dollar for å levere den amerikanske regjeringen hundrevis av millioner doser, og med opsjoner for leveranser av enhver eksperimentell vaksine under utvikling.

Der Covid-19-finansieringen nå har tørket helt ut er de nyligste bivalente vaksine-boosterne de siste av ethvert statsutlegg for disse livreddende medisinske behandlingene. Bancels respons på denne utviklingen var avslørende. Han sa: «Enten finner regjeringen pengene, ellers går vi til det private markedet. Det er ikke noe spørsmål om at Moderna ikke vil være der for den amerikanske booster-kampanjen denne høsten.» Selv om så godt som alle offisielle folkehelserepresentanter forventer at færre vaksinedoser vil administreres, for prisen $ 60 per dose, eller mer enn tre ganger hva regjeringen betaler, vil det mer enn tilstrekkelig veies opp av prisforskjellen.

Konseptuelt er mRNA-vaksiner elegant enkle. Ved å bruke ei celles maskineri som effektive molekylære produksjonsverksteder, brukes instruksjonene i mRNA-trådene til å reprisere koronavirusets piggprotein, etterligninger som deretter presenteres for immunsystemet for å generere den relevante responsen mot enhver framtidig infeksjon.

Tidligere måtte vaksiner produseres som ferdige produkter som var klare for administrering, som har betydd at nye vaksiner mot lignende patogener måtte gjennomgå de samme arbeidskrevende prosessene, som kompliserer vaksineutvikling og produksjon generelt sett. Med mRNA-teknologi kan modifikasjoner gjøres nesten umiddelbart, som man ser med de seineste bivalente vaksinene.

Prototypen for Moderna mRNA-vaksinen ble for eksempel produsert bare dager etter at SAR-CoV-2-viruset ble sekvensert, tidlig i januar 2020. Og da Biden-administrasjonen forlangte den bivalente versjonen for subvarianten BA.4/BA.5, trengte Pfizer og Moderna bare lage enkle justeringer. I løpet av et par måneder var deres produkter klare for distribusjon til apoteker og helsestasjoner over hele landet.

Kort sammenfattet angående formål og funksjon for mRNA, som figuren angir ligger ei celles DNA i dens kjerne. Når et signal for konstruksjon av et protein mottas vikles en liten del av DNA-et ut, som inneholder all den nødvendige instruksjonen for det aktuelle proteinet, og en enkelttrådet pre-mRNA-mal, i form av en meldings-ribo-nukleinsyre (mRNA) blir transkribert, deretter spleiset inn i mRNA og så transportert ut av kjernen og inn i cellens cytoplasma, der ribosomene oversetter instruksjonene til en poly-peptid-kjede som til slutt blir prosessert til et sluttført protein.

De teknologiske bragdene som førte til utformingen av en vaksine på et øyeblikks varsel, var imidlertid ikke Modernas egne og proprietære oppnåelser. En slik forbløffende triumf var produktet av en kollektiv innsats av genial eksperimentering og teoretisk analyse, utført av tusenvis av vitenskapsrepresentanter og forskere fra hele kloden, og som har strukket seg over århundrer. Deres møysommelige arbeid inkluderte langt flere feiltakelser enn suksesser, og det var drevet fram av ønsket om å akkumulere kunnskap og forstå de grunnleggende prosessene i naturen, og besørge desperat nødvendige løsninger på medisinske problemer i det virkelige liv, ikke av opp- og nedturene for Dow Jones-gjennomsnittene.

Anvendelsen av mRNA som et potensielt terapeutisk legemiddel var basert på innsikter angivelig unnfanget av Robert Malone på slutten av 1980-tallet, da han jobbet som post-doktor ved Salk Institute for Biological Studies i La Jolla, California, etter et eksperiment der han brukte tråder av mRNA blandet i fettdråper, som var inkubert med celler hentet ut fra fruktfluer. Cellene begynte raskt å oversette mRNA og produsere protein. Den 11. januar 1988 skrev han i laboratoriejournalen sin at det potensielt var mulig å «behandle RNA som et medikament». mRNA-tråder er notorisk ustabile og vanskelige å arbeide med, hvilket gjør denne tidlige suksessen til et betydelig gjennombrudd, og dens verdsettelse som en behandling revolusjonerende.

Som Ugur Sahin og Özlem Türeci, mann og kone-teamet fra BioNTech, som er ansvarlige for Pfizer mRNA-vaksinen, bemerket i en rapport publisert i Nature Reviews: drug discovery i 2014, «Konseptet med nukleinsyre-kodede legemidler ble unnfanget for over to tiår siden da Wolff et. al. viste at direkte injeksjon av in vitro transkribert (IVT) mRNA eller plasmid-DNA (pDNA) i skjelettmuskulatur hos mus førte til uttrykk av det kodede proteinet i den injiserte muskelen. Robert Malone var den andre forfatteren av den studien.

Malone forlot Salk før han oppnådde sin grad, for å bli med i Vical, et oppstartsselskap, for å arbeide med Philip Felgner, en biokjemiker som arbeider med positivt ladede liposomer, små sfæriske fettdråper som kan bære mRNAs negativt ladede ryggrader. Patenttvister mellom Salk og Vical har imidlertid utelatt Malones navn fra lisensavtalene, og dermed ethvert krav på profittene. Malone, som har tilsluttet seg den høyreorienterte mediekampanjen for å benekte konsekvensene av Covid-19, hevder fortsatt bittert at «de [Pfizer og Moderna] ble rike på produktene fra mitt hode.»

Slik er den forkludrede verden av brutal dirty business bak medisinske oppdagelser. Ingen enkeltperson eller noe selskap kan imidlertid ene og aleine oppnå slike prestasjoner, eller stille krav om dem. Malones forbitrede misnøye er ikke annet enn en dråpe i havet av de prestasjoner og gjennombrudd mange har stått bak, med navn som forlengst har gått i glemmeboka.

Vitenskapen har, som en disiplin under utvikling, vært et biprodukt av et høyt utviklet sosial relasjon som har ansamlet den historiske bredden av kunnskap gjennom århundrer av iherdig arbeid, for å muliggjøre dagens framskritt på de ulike felt. Fra et slikt perspektiv må Moderna-søksmålet anses som den mest ekstreme form for utbytting av den menneskelige arbeidskraft. I denne forbindelse tjener selskapet til å strippe vekk enhver historisk forbindelse til denne sosiale realiteten, ved å anvende statens rettssystem i form av patentervervelser og ville gjøre penger på disse prestasjonene, for de finansielle interessentenes berikelse.

Det er to bemerkelsesverdige og spesifikke detaljer ved Moderna-søksmålet som fortjener å nevnes. Én påstand om krenkelse i Modernas søksmål sier at Pfizer «besluttet å fortsette med en vaksine som har samme nøyaktige mRNA-kjemiske modifikasjon av deres vaksine som Spikevax». Den andre påstanden, hevder de, var å bruke en lipid nanopartikkel-omslutning for å innkapsle malen for hele lengden av piggproteinet.

Moderna hevdet at denne tilnærmingen ble utviklet i deres arbeid noen år før Covid-19-pandemien med en vaksine mot koronaviruset som forårsaker Middle East Respiratory Syndrome (MERS). Siden disse spesifikasjonene refereres, er det på sin plass å gjennomgå historien bak disse teknologiske gjennombruddene.

Historien om DNA

Selv før mRNA i 1961 var offisielt erkjent, og James Watsons og Francis Cricks banebrytende oppdagelse i 1953 av DNAs tredimensjonale doble helix-form, hadde det blitt nedlagt nesten hundre års arbeid for å avdekke mysteriene inne i cellene.

Etter Charles Darwins revolusjonerende arbeid, som i 1859 resulterte i verket On the Origins of Species, og augustinermunken Gregor Johann Mendels arbeid med planters arvetrekk på midten av 1800-tallet, var det en sveitsisk kjemiker ved navn Friedrich Miescher som var den første vitenskapsmannen som i 1869 isolerte nukleinsyre fra kjerner av hvite blodlegemer. Det «nuclein» (seinere endret til «nucleic acid», ‘nukleinsyre’) han oppdaget, var forskjellig fra alle proteiner han hadde sett.

Materialet, rikt på fosfor og motstandsdyktig mot nedbrytning, var det første bearbeidede DNA. Uten en klar forståelse av hans oppdagelse, skrev Miescher den gangen: «Det virker sannsynlig for meg at en hel familie av slike litt varierende fosforholdige stoffer vil bli avdekket, som ei gruppe nucleins, tilsvarende proteiner.»

I løpet av de to påfølgende tiårene inn mot slutten av 1800-tallet skapte interessen for cellekjernen og muligheten for arvelige egenskaper innen den, omfattende forskning på disse komplekse molekylenes karakter. Den tyske biokjemikeren Albrecht Kossel ble i 1910 tildelt Nobelprisen i medisin for å ha isolert og beskrevet de fem organiske forbindelsene som finnes i nukleinsyrer – adenin (A), cytosin (C), guanin (G), tymin (T) og uracil ( U) (bare den sistnevnte i mRNA). Seinere ble disse forbindelsene forstått å danne levende cellers genetiske «alfabet».

Den litauiskfødte biokjemikeren Phoebus Aaron Theodore Levene, som studerte medisin ved Imperial Military Medical Academy der han fikk sin grad i 1891, emigrerte i 1893 til New York City hvor han praktiserte medisin. Hans interesse for biokjemi gjorde at han viet hans fritid til biokjemisk forskning, og samarbeidet med Kossel og Emil Fischer, og til slutt i 1905 ble utnevnt til leder av det biokjemiske laboratoriet ved Rockefeller Institute of Medical Research.

Han brukte resten av hans livstid på å identifisere de ulike komponentene i DNA. Han var den første som oppdaget rekkefølgen av de tre komponentene i nukleotid-arrangementet – fosfat-sukker-basen – karbohydratkomponentene til RNA og DNA, og hvordan disse molekylene ble satt sammen. Mange av hans hypoteser om disse molekylenes natur viste seg å være feilaktige, men hans grunnleggende oppdagelser viste seg å være avgjørende for arbeidet som siden fulgte.

Den østerriksk-ungarsk-fødte biokjemikeren Erwin Chargaff, som emigrerte til USA under naziæraen, videreførte arbeidet under hans periode ved Columbia University. Han ble dypt påvirket av en transformativ artikkel skrevet i 1944 av Oswald Avery og kolleger, som demonstrerte DNA som beholderen av arvelige enheter, eller gener.

Avery skrev i 1943 om sitt arbeid med pneumokokkbakterier: «Dersom vi har rett, og det er selvfølgelig ikke bevist ennå, betyr det at nukleinsyrer ikke bare er strukturelt viktige, men funksjonelt aktive stoffer for å bestemme cellers biokjemiske aktiviteter og spesifikke egenskaper, og at det ved hjelp av et kjent kjemisk stoff er mulig å indusere forutsigbare og arvelige forandringer i celler. Dette er noe som lenge har vært genetikeres drøm.»

Det enkle, elegante eksperimentet tok dyrkede og svekkede bakterier av type II og tilsatte høyrenset DNA ekstrahert fra type III. Prosessen resulterte i en ny koloni av type III-bakterier. Kort sagt, han beviste at DNA var kilden til arvelige instruksjoner for veksten av alle levende arter, og demonstrerte at livets essens avhenger av instruksjonene besørget av disse komplekse molekylene.

Chargaff skrev i 1971 om Averys arbeid: «Denne oppdagelsen så, nesten over natta, ut til å varsle en arvelighetens kjemi, og dessuten sannsynliggjorde den genets nukleinsyrekarakter ... Avery ga oss den første teksten til et nytt språk, eller rettere sagt, viste oss hvor vi skal lete etter den. Jeg besluttet meg for å søke etter denne teksten.»

I løpet av etterkrigsårene slo han fast at DNAets nukleotidsammensetning varierer mellom arter, men at uavhengig av artene blir visse egenskaper opprettholdt. Mengden av A var alltid lik Ts og Gs til C, eller de totale puriner var lik de totale pyrimidiner i DNAet. Det grunnleggende alfabetet, og DNAets grammatikk var i ferd med å utledes.

** image 5; caption: Røntgendiffraksjonsfotogram av DNA. Kilde, Raymond Gosling og Rosalind Franklin, ved King’s College London. Maurice Wilkins, som skulle bli Goslings rådgiver etter at Franklin forlot, viste bildet til James Watson. Dette bildet, og bevis fra andre kilder, ble anvendt til å utvikle DNAets kjemiske modell. Figur 4

James Watson, Francis Crick og Rosalind Franklin forsøkte i mellomtiden, påvirket av Chargaffs oppdagelser og Linus Paulings arbeid med proteiners strukturer, å belyse DNAets form. Franklin, en kjemiker og røntgen-krystallograf hadde i 1951 fastslått at DNA kan eksistere i to former, og at DNAets fosfatryggrad var på utsiden. Forøvrig indikerte røntgen-diffraksjonsstudier at DNA var i form av en helix.

Watson og Crick tok, konseptuelt sett, et avgjørende skritt ved å teoretisere at DNA var laget av to kjeder med nukleotider, men i motsatte retninger. Da de så sommeren 1952 hørte om Chargaffs oppdagelser skapte de en modell med de matchende baseparene sammenlåst i midten av deres doble helix, som holdt avstanden mellom kjedene ensartet. De erkjente at hver tråd var en mal av den andre, hvorved malene ble delt opp og brukt til å reprodusere seg selv under celledelingen. Watson og Crick ble tildelt Nobelprisen i medisin i 1962. Rosalind Franklin døde i 1958, i en alder av 37, av eggstokkreft.

Fortsettelse følger