Central Intelligence Agency (CIA) skapte overskrifter i forrige uke etter at byråets direktør William J. Burns klippet snora på en ny statue av Harriet Tubman utenfor CIA-hovedkvarteret i Langley, Virginia.

Statuen av Tubman (ca. 1822 til 1913), den store forkjemperen og politiske aktivisten for avskaffelsen av slaveriet under Den amerikanske borgerkrigen, står nå ved siden av to andre: Nathan Hale, en amerikansk spion henrettet av britene under Revolusjonskrigen, og William J. Donovan, ansett som «the founding father», dvs. «grunnleggeren», av CIA.

Avdukingen av statuen er fokuspunkt i en breiere CIA-kampanje rundt Tubmans arv. En spesiell hyllest, på CIA-nettstedet under headingen «Honoring Harriet Tubman: A Symbol of Freedom and an Intelligence Pioneer» – «Til Harriet Tubmans ære: Et symbol på frihet og en pioner for etterretning» – forsøker å omdefinere Tubman som en 1800-tallsversjon av en CIA-spion. Teksten er en nidtidig forfattet, forvrengt beretning om Tubmans liv og den historiske betydningen av hennes arbeid.

Teksten tar for seg Tubmans heroiske arbeid med å redde slaver gjennom Den underjordiske jernbanen iført militærkledning, og beskriver henne som «en leder for hemmelige operasjoner,» og for å «innsamle livsviktig etterretning» som en «spion».

En Twitter-post fra CIA som kunngjorde teksten, lyder: «Harriet Tubman var ikke bare en konduktør på Undergrundsjernbanen, men også en spion for Unionen.»

Man sliter med å finne ord for å beskrive nivået av absurditet rundt hele kampanjen. Kommentarer til begivenheten er som en sketsj, som skulle forevise høyden av styringsklassens villfarelse og fordervelse.

«Det var kjempeflott [‘awesome’],» sa CIA-museets direktør Robert Byer til Washington Post etter snorklippingsseremonien.

Byer gikk videre til å forklare til NBC News at Tubmans arv «var et eksempel på etterretningsarbeid, det å gå bak fiendens linjer, anvende trygge hus og signaletterretning for å få brakt folk til frihet.»

«Tubman opererte med oppfinnsomhet, fordekt, og med mot og uselviskhet,» sa Byer. «Dette er alle de egenskapene vi ønsker at våre ansatte [‘officers’] skal legemliggjøre.»

Washington Post skriver: «Ved første øyekast, Tubman, en borgerrettighetsaktivist som så berømt og gjentatte ganger brøyt loven, kan virke som en usannsynlig inspirasjon for dagens utenlandske etterretningsoffiserer. Men, som Byer sa, det er mye overlapping mellom CIAs og Tubmans ‘etos.’» Hvem tror de de lurer?

Tubman var del av en hel generasjon av motstandere mot slaveriet, som Frederick Douglass, John Brown, Sojourner Truth og Wendell Phillips som alle representerte en dypt anlagt egalitær og demokratisk tradisjon.

Der de støttet Unionens militære kamp mot Konføderasjonen, som Tubman gjorde, ikke bare i ord, men i handling, sloss de på siden av den demokratiske tradisjonen mot slavokratiets monstrøsitet. I dag, derimot, forsvarer CIA utallige reaksjonære, diktatoriske regimer rundt om i verden, deriblant noen, som Saudi-Arabia, der slaveriet fortsatt praktiseres.

Dersom man skulle søke etter den moderne ekvivalenten til undertrykkerne som Tubman og hennes samtidige kjempet imot, plantasjeherrene og deres slavejegere, dem som i dag lenker, slavebinder og torturerer andre, trenger man ikke se lenger enn til CIA selv.

CIA-historikken for tortur og forbrytelser mot menneskeheten matches i moderne historie bare av nazistenes Gestapo og det stalinistiske GPU/KBD. Byrået driver et verdensomspennende nettverk av kriminalitet, bedrag og vold, som opererer gjennom hundrevis av black sites [o. anm.: hemmelige torturkammere] i hvert hjørne av kloden, anvendt for å ivareta amerikansk imperialismes interesser med de mest umenneskelige og fordervede virkemidler.

Senatets etterretningskomités rapport om CIA-tortur [lenke til engelsk tekst, en tre-delt artikkelserie], publisert i 2014 som et sterkt redigert dokument, refererte til regelmessig bruk av taktikker som waterboarding [‘simulert drukning’], systematisk banking, tvungen lenking til en vegg i opptil 17 dager, fangers frarøvelse av søvn i mer enn ei uke, fangers trusler med død, «simulerte begravelser» og hittil ukjente torturmetoder som «rektal fôring».

Man grøsser av å forestille seg hva som ville blitt avslørt i den uredigerte rapporten.

Hva er de virkelige karaktertrekkene til dem som er i stand til å utøve så ekstrem vold? Dersom man skulle spørre Majid Khan, Chelsea Manning eller Abd al-Rahim al-Nashiri hvilke ferdigheter deres torturister hadde, hva ville de da ha sagt?

Da tidligere CIA-direktør Gina Haspel bivånte torturen av den internerte Abd al-Rahim al-Nashiri, som hadde hette over hodet og var naken, på en amerikansk black site i Thailand i 2002, portretterte hun da den samme uselviskheten i Harriet Tubman-stil som Byer «håper alle deres offiserer legemliggjør»?

Det er selvsagt ikke nødvendig å argumentere for at de ledende prinsippene for likhet og frihet som var grunnfjellet i Tubmans liv står som den fullstendige antitesen til hele grunnlaget for CIA, som har organisert omveltingen av demokratisk valgte regjeringer fra Indonesia til Iran, til Ukraina, til Guatemala, Chile og det meste av Latin-Amerika.

Den virkelige motivasjonsfaktoren bak CIA-kampanjen er faktisk ganske klart uttalt av byrået selv.

«Vi trenger mangfold for å utføre vårt oppdrag her,» sa Byer. «Om disse slavene ikke hadde stolt på Harriet Tubman da ville de ikke ha besørget henne informasjon.» Det vil si, anvendelsen av Harriet Tubman er del av en breiere kampanje fra CIAs side for å tiltrekke byrået en mer mangfoldig arbeidsstyrke, på grunnlag av identitetspolitisk imperialisme.

Denne identitetsbaserte kampanjen fikk først oppmerksomhet i 2021, med lanseringen av «Humans of CIA»-serien. Kampanjen besto av en serie videoer som framhevet byråets forpliktelse til «hudfarge- og kjønnsmangfold».

Omdefineringen av Tubman er del av den samme grunnleggende kampanjen. Én av tingene som dette byrået har på plass er ideen om at vår arbeidsstyrke ikke kan jobbe på verdensomspennende oppdrag uten å se ut som USA, uten å se ut som verden,» forklarte Janelle Neises, visedirektør for CIAs museum, i et intervju .

Kampanjen har forårsaket den vanlige motreaksjonen blant de høyreorienterte elementene. Mike Pompeo, eksempelvis, tvitret som tilsvar til avdukingen av statuen: «Et woke militær er et svakt militær.» På den andre siden har det så langt ikke vært noen offentlige ytringer fra nyhetskanaler som hevder å være venstreorienterte.

Deres taushet er en refleksjon av en ekstrem nervøsitet. Den sømløse tilknytningen mellom identitetspolitikk og amerikansk imperialisme er en knusende avsløring av det reaksjonære innholdet i politikken basert på hudfarge, kjønn og seksualitet som nesten alt av det såkalte «venstreorienterte» i USA så heftig har promotert.

Identitetspolitikken og de relaterte ideologiene, som inter-seksjonalitet, har blitt en fundamental del av Det demokratiske partiets bestrebelser for å splitte arbeidere og berike et tynt sjikt av middelklassen, som feilaktig presenterer dem selv som «representanter» for de brede massene.

Det faktum at disse «venstre-orienterte» ideene nå viser seg å være et vesentlig redskap for borgerskapet for å opprettholde deres klassedominans over arbeiderklassen, ved å holde arbeidere splittet langs hudfarge- og kjønnsskillelinjer, avslører alle identitetspolitikerne som har gjort karrierer av å nedverdige klasseidentitet, for å promoter Det demokratiske partiet og støtte såkalt «menneskerettighets»-imperialisme.

CIA gjennomfører forøvrig denne kampanjen mot bakteppet av en åpen og intens diskusjon innen styringsklassen om muligheten for en atomkrig. USA og NATO er i en hensynsløs jakt etter globale geopolitiske mål, som de er villige til å ofre et utallig antall arbeiderklasseliv og deres levebrød for, uasett deres hudfarge, kjønn eller seksuelle identitet.

Det er imidlertid en enorm motstand mot krig i arbeiderklassen, og spesielt blant arbeiderklassens ungdom. Gjenkomsten av ei bølge av arbeiderklassekamper på tvers av USA og rundt om i verden genererer et kraftig bolverk av arbeiderklassesolidaritet, mot den splittende og giftige identitetspolitikken.

Det har i løpet av de siste månedene utviklet seg en eksplosiv motstand fra jernbanearbeidere mot fagforeningenes og Biden-administrasjonens bestrebelser for å tvinge gjennom en utsalgsavtale. Det utvikles også streikebevegelser blant helsetjenestarbeidere, pedagoger, servicearbeidere og andre deler av arbeiderklassen.

Bare på grunnlag av en enhetlig kamp fra arbeidere, til forsvar for deres sosiale og demokratiske rettigheter kan krigen stoppes, og alle institusjonene av klasseutbytting demonteres.