FN sier rentehevinger fører til resesjon

FN har lagt sin stemme til den voksende lista over internasjonale organisasjoner, deriblant Verdensbanken (WB) og Verdens handelsorganisasjon (WTO), som advarer for at rentehevinger pålagt av den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, legger forholdene til rette for ei finanskrise og en global resesjon.

I sin årlige rapport, utgitt i forrige uke, sa FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) at etter en «gjenoppretting» i 2021 «er verdensøkonomien midt i en kaskade av multipliserende kriser».

Rapporten sa at med inntekter i mange store og vesentlige økonomier fortsatt under 2019-nivåer, «avtar veksten overalt».

Hevingen av rentennivåene og svært volatile obligasjonsmarkeder betyr at «gjeldslidende land, som inkluderer over halvparten av lavinntektsland og omtrent en tredjedel av mellominntektsland, nærmer seg stadig mer mislighold.»

Med det ene øyet klart og tydelig fokusert på klassekampen, sa rapporten at økonomisk motgang, som oppstår fra ei levekostnadskrise i både framskredne land og i utviklingsland, forsterket av trusselen om nye utbrudd av Covid-19, innvirkningene av klimaendringer og kutt i offentlige utgifter, «allerede utløser sosial uro, som raskt kan eskalere til politisk ustabilitet og konflikt».

Rapporten peker på rentenivåenes innvirkninger på økonomien, og sier at hvert prosentpoeng heving av Feds styringsrente i løpet av de tre neste årene vil redusere den økonomiske produksjonen i rike land med 0,5 prosent, og i fattige land med 0,8 prosent; og at mer drastiske hevinger på 2 og 3 prosentpoeng (slike hevinger blir allerede iverksatt) vil ytterligere undertrykke den «allerede oppbremsende økonomiske gjenvinningen» i framvoksende økonomier.

Rebeca Grynspan, generalsekretær for UNCTAD [Foto: CC Attrib 1.0 / CC BY 1.0] [Photo / CC BY 1.0]

UNCTAD-generalsekretær Rebeca Grynspan sa, i en tale om rapporten: «Det er fortsatt tid til å ta et skritt tilbake fra kanten av resesjon.» Men, den nåværende handlingskursen skader de mest sårbare, spesielt i utviklingsland, og «risikerer å tippe verden ut i en global resesjon».

Rentehevingene, der US Fed er spydspissen og linja følges opp av sentralbanker over hele verden, har blitt initiert under påskudd av å bekjempe inflasjonen. Men rentehevingene vil ikke gjøre noe for å få ned prisene, som er resultat av innsnevringer på tilbudssiden, med spekulasjon og profitthauking fra store konserner, som rapporten inneholder detaljer om.

Richard Kozul-Wright, leder av UNCTAD-teamet som utarbeidet rapporten, sa i et intervju om den: «Prøver man her å løse et tilbudssideproblem med en etterspørselssideløsning? Det mener vi er en veldig farlig tilnærming.»

Dette er en feilplassert analyse. Målet med sentralbankenes politiske linje er ikke en reduksjon av inflasjonen per se.

Den er rettet mot å indusere en kraftig nedgang, en resesjon om nødvendig, for å undertrykke arbeidernes lønnskrav der de forsøker å klore tilbake de nedskjæringene i levestandarder de allerede har blitt påført – og de ytterligere kuttene som kommer – som følge av de største prisstigningene på fire tiår.

Med andre ord, de politiske retningslinjene som styres av Fed er ikke et produkt av en feildiagnose av den økonomiske situasjonen. Snarere stammer de fra en bevisst utarbeidet klassekrigagenda som er resultatet av den politikken regjeringer og sentralbanker har implementert, i det minste siden den globale finanskrisa i 2008.

Rapporten retter knapt oppmerksomhet til påstanden at prisstigningen ganske enkelt er resultat av krigen i Ukraina, der den bemerket at selv om den har «lagt til de økonomiske bekymringene», er «de mest kritisk viktige problemene den globale økonomien nå står overfor fra før denne krigen».

Bevismaterialet antyder at inflasjonsstigningen ikke kom fra lempingen av finans- og budsjettpolitiske orienteringer, eller fra lønnspress, «men i stedet i vesentlig grad stammer fra kostnadsøkninger, spesielt for energi, og treig forsyningsrespons på grunn av en lang historikk med svak investeringsvekst».

Dette er et direkte resultat av Feds og andre sentralbankers politikk for kvantitative lettelser, quantitative easing (QE), etter 2008-krisa, som ble akselerert etter finansmarkedenes nedsmelting i mars 2020, som betydde spekulasjoner og finansiell parasittisme på steroider, som konsekvens av tilførselen av billioner av dollar i ultrabillige penger.

I det rapporten kaller «et høy-profitt-miljø, ble spekulasjonsteknikker [‘financial engineering’] instrumenter for rente-søkende atferd, spesielt blant større internasjonale konsern. Takket være deres markedsmakt har de ofte generert inntekter fra produksjonen av knapphet i stedet for produksjonen av varer, eller besørgningen av tjenester.»

Dette har blitt kombinert med profitthauking. Innen midten av 2022 var relasjonen mellom selskapsprofitter og USAs BNP på 7 prosent, til forskjell fra 6,25 prosent før pandemien. Med USAs BNP et sted litt over $ 20 billioner, betyr dette minst at ytterligere $ 350 milliarder strømmer inn i storselskapenes beholdninger.

Ifølge rapporten kunne, i perioden fra 2020 til 2022, «anslagsvis 54 prosent av den gjennomsnittlige prisøkningen i USAs ikke-finansielle sektor tilskrives høyere profittmarginer, sammenlignet med bare 11 prosent de 40 foregående årene».

En annen nøkkelfaktor som har presset opp prisene, spesielt for energi og mat, har vært økningen i finansspekulasjon, finansiert av de lave rentene. «QE-politikken i 2020 og 2021 førte til mer spekulasjon og inflasjon i finansmarkedene, fra kryptovalutaer til olje, mat og mineraler.»

På grunn av råvaremarkedenes volatile karakter har sikring [‘hedging’] lenge vært del av den kommersielle operasjonene i disse markedene. Men dette har blitt fullstendig overskygget av spekulasjon, som er «én viktig faktor for å drive opp prisene for energi, mat og råvarer».

Før 2002 utgjorde ikke-kommersielle spekulanter 20 prosent av de amerikanske future-markedene for handel i olje. Innen 2009 hadde dette tallet steget til 50 prosent, der nyere estimater nå setter det så høyt som mellom 70 og 80 prosent.

Rapporten bemerker at siden finanskrisa i 2008 har de finansielle sammenflettingene blitt stadig mer globale, med det resultat at «komplekse sjokk, inkludert utbrudd av finansiell panikk eller ekstrem prisvolatilitet, eller en kombinasjon av eksterne utløsere, er en nåværende fare».

Rapporten ble utarbeidet før den nylige britiske finanskrisa, men det er ingen tvil om at hadde krisa ikke blitt avverget, i det minste midlertidig, med intervensjonen inn i obligasjonsmarkedet fra Bank of Englands side, med oppkjøp av britiske statsobligasjoner for £ 65 milliarder, ville den ha rast gjennom det globale finanssystemet, og bekreftet denne analysen.

Rapporten fortsetter, der den hevder: «Monetær innstramming reiser en ytterligere risiko for realøkonomien og finanssektoren: Gitt ikke-finansielle næringsvirksomheters høye belåning, kan stigende lånekostnader føre til en kraftig økning av misligholdte lån og utløse en kaskade av konkurser.»

Om reguleringer skulle anses politisk uakseptable [det vil si, av finansmarkedene] og myndigheter ansvarlige for pengepolitikken skulle vise seg ute av stand til raskt å få stabilisert inflasjonen, da må regjeringsmyndigheter kanskje «ty til ytterligere finanspolitiske innstramminger» som «bare ville bidra til å framskynde en skarpere global resesjon».

Finanssituasjonen har blitt gjort mer ustabil av det UNCTAD kaller «universet av finansinstitusjoner og kredittleverandører som ikke er banker», kjent som skyggebanksystemet, i all vesentlig grad uregulert, og som til tross for noen bestrebelser for å begrense det, har «økt i størrelse, geografi og mangfold».

Andelen av globale finansbesittelser holdt av skyggebankinstitusjoner har økt fra 42 prosent i 2008 og opp til nært 50 prosent ved utgangen av 2019. I USA har skyggebankorganisasjoner mer enn to tredjedeler av alle boliglån, og andelen lån til næringsvirksomheter er nesten tilsvarende den som holdes av banker. Skyggebanker kontrollerte i 2021 finansielle eiendeler for $ 226,6 billioner, av en totalsum på $ 468,7 billioner.

Rapporten bemerker, helt korrekt: «Verden står overfor ei systemisk krise, og bare systemisk handling kan løse den.»

Men de begrensede reformene UNCTAD foreslår, basert på større regulering og kontroll, kommer til kort for et slikt siktemål. Og forøvrig, som nyere historie viser, og som det også framgår av rapporten selv, vil heller ikke disse foreslåtte tiltakene bli iverksatt.

Der den gjennomgår denne historikken, uttaler rapporten: «I tiåret etter GFC [global financial crisis; den globale finanskrisa] gikk en mulighet tapt til å sette verden på en kurs for mer bærekraftig og inkluderende vekst.» Men så snart panikken var over fortsatte det som før, sentralbanker pumpet inn mer penger, finansinstitusjoner som ikke var banker utvidet deres porteføljer vesentlig, regjeringer kuttet deres utlegg, lønninger stagnerte og ulikheten i formuer og inntekter vokste.

Denne «tapte muligheten» skyldtes ikke en mangel på kunnskap. Rapporter, for eksempel den i 2011 fra Det amerikanske senatet, pekte på de enorme farene ved finanssystemets operasjoner og dets ofte regelrette kriminalitet.

Det var heller ikke noe politisk problem fra velgernes side. Etter GFC, som ødela millioner av menneskers liv i USA og rundt om i verden, ville det ha vært en massiv støtte i allmennheten for å ta hele finanssystemet over i offentlig eierskap. Men selv der blatant kriminell aktivitet ble avslørt, ble det ikke reist noen som helst siktelser. Bankene ble erklært for store til å falle – too big to fail – og de kriminelle for mektige til å fengsles – too powerful to jail.

Ingen handling ble iverksatt, på grunn av finanskapitalens enorme makt over det politiske systemet, og som dermed bestemmer regjeringenes handlinger. Siden den gang har denne makten bare økt. Den systemiske krisa kan bare overvinnes dersom den takles ved kilden, selve profittsystemet, gjennom arbeiderklassens kamp for et sosialistisk program der finans- og selskapsgigantene blir tatt over i offentlig eierskap under demokratisk kontroll.

Forfatterne av UNCTAD-rapporten hadde absolutt ikke den hensikten, men dataene de har besørget, utgjør det uangripelige argumentet for dette programmet.

Loading