Med bensinstasjoner som i stigende antall går tomme over hele Frankrike kunngjorde statsminister Elisabeth Borne tirsdag i nasjonalforsamlingen at hennes regjering vil rekvirere de streikende på Exxon-raffinerier til å gjenoppta arbeidet. Staten forbereder for å sende ut opprørspoliti for å bryte streiken, angripe de streikende på streikevaktene og fysisk tvinge dem tilbake i arbeid.
Exxon-arbeidere ved raffineriene Port-Jérôme-Gravenchon og Fos-sur-Mer hadde noen timer tidligere stemt for å fortsette streiken. Det siste franske raffineriet som ikke var i streik, Total-raffineriet i Donges, meldte seg tirsdag med i bevegelsen. Arbeidere ved alle Frankrikes raffinerier er derfor nå i streik, med krav om lønnsøkninger for å motvirke inflasjonen, samtidig som Exxon og Total begge realiserer titalls milliarder euro i profitter på grunn av de skyhøye energiprisene.
Arbeidsnedleggelsene i Frankrike kommer midt i et internasjonalt utbrudd av klassekamp, framskyndet av den raske inflasjonsstigningen. I Storbritannia og Sør-Afrika er arbeidere på havneanlegg og i transportsektoren i arbeidskamper, i illegg til flygeledere over store deler av Afrika, og lærere i Tyskland, Norge, Serbia, Kosovo og Hellas. I USA holder det voksende raseriet blant amerikanske arbeidere, spesielt innen bilindustrien og jernbanetransporten, muligheten åpen for en kraftfull landsdekkende amerikansk jernbanestreik.
Bornes trussel om å knuse raffineristreiken er en advarsel til arbeidere i Frankrike og internasjonalt, om at en massiv eskalering av klassekampen er underveis. Mens styringselitene sløser vekk billioner av euro på bankredninger og militærutlegg midt i en NATO-Russland-krig i Ukraina, som truer å eskalere til atomkrig, erklærer også kapitalistregjeringer over hele verden krig mot arbeiderklassen. Arbeidere kan ikke slåss tilbake imot inflasjon og krig uten en internasjonal strategi og et brudd med de bankerotte nasjonale fagforeningsbyråkratiene.
For å berettige hennes rekvisisjonsordre hyllet Borne en kontrakt framforhandlet mellom Exxon og CFDT, Frankrikes nest-største fagforbund, Confédération française démocratique du travail (Det demokratiske franske arbeidsforbundet). Hun pekte til det stalinistiske CGT, Confédération générale du travail, landets største fagforbund, og advarte for at «noen organisasjoner ønsker å fortsette streiken. Det kan vi ikke akseptere.»
Borne hevdet at CFDTs akseptering av en kontrakt betydde at streiken måtte avsluttes: «Sosial dialog er å gå videre så snart et flertall er oppnådd. Dette er ikke kjæreste-kontrakter. Ledelsen gir reelle innrømmelser. Så jeg har nå beordret politiprefektene, slik loven tillater, til å utarbeide en prosedyre for å rekvirere personell som er uunnværlig for at [Exxon]-raffinerier skal operere.»
Hun truet også arbeidere i Frankrikes andre raffinerier, operert av Total: «Jeg håper fagforeningene vil gripe tak i denne utstrakte hånda. … Om ikke, da vil regjeringen også her handle for å oppheve blokkeringen av situasjonen.» Hun refererte deretter det beryktede slagordet til Maurice Thorez, lederen av det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF), for å berettige hans avvisning av en kamp for arbeidernes makt under den franske generalstreiken i 1936: «Man må vite hvordan å avslutte en streik så snart tilfredshet er oppnådd.»
Dette er ei kynisk løgn, da arbeiderne ikke engang har fått tilfredsstilt deres lønnskrav. Inflasjonen i Frankrike står på 7 prosent for 2022 og er anslått å bli fra 10 til 15 prosent i 2023, mens kontrakten foreslår en lønnsøkning på bare 4,2 prosent i år, og en 6,5 prosent økning i 2023. Dermed vil CFDTs kontrakt påtvinge vidtrekkende reallønnskutt for raffineriarbeiderne, en strategi som bankene faktisk forfølger mot arbeidere i alle bransjer, på tvers av hele Europa.
Dette viser at CFDT-byråkratiet ikke opererer som et fagforbund, men som en reaksjonær streikebryterorganisasjon som er medskyldig i bankenes utarming av deres egne medlemmer. Bitter erfaring fra klassekampen viser imidlertid også at fagforeningsbyråkratier som CGT, som angivelig fører «klassekamp», ikke tilbyr arbeidere noe alternativ: De sitter kun på arbeidernes militante holdninger, og jobber for å blokkere en mobilisering av arbeidere mot faren for represjon.
CGT-byråkratiet bestreber seg kynisk for å ekko av det voksende raseriet på grunnplanet. Det har utstedt en uttalelse som erklærer: «Pseudo-fagforeningene har forrådt streiken i bytte mot noen få bonuser, men CGTs kamp for å heve lønningene fortsetter.» CGT-fagforbundene i Frankrikes to største havneanlegg, Marseille og Le Havre, erklærte sågar deres solidaritet med raffineristreiken, og lovet å stå «i solidaritet og være aktive» dersom politiets represjon skulle begynte.
CGT-byråkratiets rolle er imidlertid framfor alt å demobilisere og vugge arbeidere i søvn, mens Borne og Frankrikes president Emmanuel Macron desperat konspirerer for represjon.
Ved Total-raffineriet La Mède hevdet CGT-delegaten Fabien Cros at han ikke forsto hva Bornes trussel om å rekvirere de streikende, og oppheve blokkeringen av raffineriene skulle innebære. Cros sa: «Oppheve blokkeringen av raffinerier? Men vi blokkerer jo ikke raffineriene, vi streiker. Vel, dersom de ønsker å komme inn og selv få maskineriet til å fungere … jeg forstår ikke dette kravets juridiske konturer, som foreløpig ser ut til å være mer rettet til Exxon enn til oss.»
For å forstå Bornes trussel må man minne om de franske raffinerienes rekvisisjon i 2010, da streikene var mot president Nicolas Sarkozys pensjonsnedskjæringer. Da bensinstasjoner gikk tomme brøyt Sarkozy ned streiken ved å kombinere leveranser av benisn raffinert utenfor Frankrike, økonomisk press på de streikende da fagforeningene ikke betalte dem streikelønn, splittelser mellom fagforeningene og til slutt direkte politiundertrykkelse. Sarkozy rekvirerte de streikende tilbake i arbeid på raffineriene, og sendte politiet ut for å angripe streikevaktene, og brøyt med det den konstitusjonelt beskyttede streikeretten, og tvang arbeidere tilbake til arbeid.
Situasjonen i dag er enda mer eksplosiv enn den var i 2010. Den europeiske økonomien og hele verdensøkonomien stavrer under innvirkningen av inflasjon drevet fram av enorme bankredningspakker for å redde de besittende klassers rikdommer, og med hele verdensøkonomien desorganisert av NATO-Russland-krigen i Ukraina. NATO og Moskva truer begge med å bruke atomvåpen, som USAs president Biden har innrømmet kan føre til et «nukleært Armaggedon».
Macron-administrasjonen, vel inneforstått med at den er dypt foraktet midt under kapitalismens fatale krise, er beredt til å ta i bruk enda mer hensynsløse tiltak enn i 2010, og baserer seg som alltid på fagforeningsbyråkratienes fallitt. CGT nektet i 2010 å iverksette noe mer enn «lekne» protester, for symbolsk å motsette seg politiets angrep på raffineriene. Dersom CGT-byråkrater i dag snakker om solidaritet mellom havneanleggene og raffineriene, så gjør de ingenting for å organisere den, og overlater initiativet i hendene på Macron og politiet.
Alexis, en arbeider på Grandpuits-raffineriet, fortalte World Socialist Web Site at raffineriet hadde streiket tirsdag, og at ikke noe drivstoff forlot lokaliseringen. Han bekreftet også at fagforeningens funksjonærer som organiserte denne streiken tirsdag kveld forholdt seg tause om faren for rekvideringen. «Foreløpig har vi ingen informasjon om det,» sa han.
WSWS snakket med David, en arbeider ved havneanlegget i Marseille, som sa fagforeningsbyråkratiene ved havna heller ikke hadde gjort noen konkrete forberedelser for en raffinerirekvisisjon. Havnearbeiderne snakker seg imellom om raffineristreiken, sa David, og la til: «De sier de gjør rett i å streike.» David la imidlertid til at fagforeningsbyråkratene ikke tar noen grep for å mobilisere denne instinktive støtten til forsvar for de streikende som ved raffineriene står overfor rekvisisjon.
«Ingen har fortalt oss noen ting. Vi får melding dersom fagforeningene holder generalforsamling eller avstemming, og så langt har vi enda ikke fått noen melding. Det har ikke vært noen forsamlinger,» sa han, og la til: «Dersom det var noen slike diskusjoner, da var det sannsynligvis på fagforbundets departementale nivå, kanskje møttes fulltidsfunksjonærer for fagforbundene med fulltidsfunksjonærer for fagforeningene hos Exxon.»
Arbeiderklassens kraftfulle framvoksende bevegelse kan reversere kollapsen av levestandarder, og få stoppet kapitalismens pådriver til atomkrig. Dette fordrer imidlertid at det bygges komitéer på grunnplanet, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, dvs. grunnplankomitéer som bryter med byråkratienes dødbringende innflytelse og forbereder for en kamp imot. Det som utgjør den politiske aksen kampen for å forsvare raffineristreiken mot Macron, og kampen mot inflasjon og imperialistkrig, kan føres langs er byggingen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).