Supportere av Will Lehmans kandidatur for president for United Auto Workers (UAW) besøkte streikende arbeidere ved CNH Industrial i Burlington, Iowa, fredag og lørdag.

Fire hundre arbeidere som produserer traktorgravere og annet anleggsutstyr la ned arbeidet på CNH-anlegget beliggende langs Mississippi-elva den 2. mai, sammen med ytterligere 700 arbeidere ved CNHs fabrikk som produserer landsbrukstraktorer i Racine, Wisconsin.

De streikende arbeiderne, som er medlemmer av UAW, slåss mot angrep på deres rettigheter til helsetjenester og pensjonsytelser, tiår med fallende reallønninger og mot videreføringen av to-sjikts-avlønning og utmattende arbeidstidsplaner. Gigantselskapet, som ble dannet gjennom sammenslåingen av Case og New Holland i 1999 og som i 2011 ble overtatt av Italia-baserte Fiat Industrial og milliardærfamilien Agnelli, har stengt av betalingen for arbeidernes helseforsikringer og ansatt erstattere for å bryte streiken deres.

Selv om resultatet av denne kampen vil få enorme konsekvenser for alle UAW-medlemmer har fagforeningspresidenten Ray Curry og resten av fagforeningsapparatet hjulpet selskapet ved å holde arbeidere på sultenivå for streikeytelser, og tvunget en del av de streikende til å bryte rekkene og gå tilbake til arbeid. Samtidig har UAW-byråkratiet ikke løftet en finger for å informere andre UAW-medlemmer om denne kritisk viktige kampen, enn si mobilisere dem for å beseire selskapets streikebrytende operasjoner.

Selv etter nesten seks måneder på streikevakt var stemningen blant arbeiderne trossende og bestemt. De streikende hadde en varm velkomst til aktivistene for Will Lehman. Lehmans supportere spilte av en YouTube-video der Mack Trucks-arbeideren og sosialisten som er kandidat for UAW-president, med hans oppfordring til full mobilisering av UAW-medlemmene bak de streikende arbeiderne, og en erstatning av deres tapte lønninger fra UAWs streikefond på $ 800 millioner.

Bryan, som har vært 15 år på fabrikken, sa: «Hovedsakelig er vi her ute fordi vår store arbeidsgiver CNH ønsker å bringe oss en tre-pakke-helsetjenesteplan. En katastrofal plan, der det er sånn at skulle barnet ditt bryte et bein, da må du begjære deg konkurs fordi du ikke har råd til å betale for det. Den neste er ikke særlig bedre. Dersom du velger å betale rundt $ 300 per lønnsperiode for forsikringsdekningen, får du «Cadillac-planen». Lønnsøkningene de tilbyr oss, kommer ikke til å dekke forsikringen vår. Så dét er grunnen til at vi er her ute, nå i nesten seks måneder.»

Bryan pekte på det faktum at bilprodusenten Stellantis også er delvis eid av det samme milliardærdynastiet – Agnelli-familien – som eier CNH, og sa: «Dersom du tror at Agnelli-familien bryr seg om dere, tenk om igjen, det gjør de ikke. Vi er noe søppel under føttene deres. De bryr seg ikke om arbeidsfolket. De vil bare ha pengene sine, og selskapsgrådigheten må stoppes. Og vi prøver å stå på, og forhåpentligvis få en anstendig kontrakt.» Bryan la til at han ønsket at «våre brødre og søstre i utlandet» kunne «stenge ned kaiene og havneanleggene» fordi «det ville hjelpe oss enormt».

Bryan sa han hadde fulgt Will Lehmans valgkamp. «Vi har levd gjennom hele korrupsjonen,» sa han og pekte på det faktum at den dømte tidligere UAW-presidenten Dennis Williams opprinnelig hadde vært del av hans lokale fagforening da han startet på et Case-anlegg i Rock Island, Illinois. «Jeg har sett Will Lehman, og jeg liker det han sier. UAW International er en klubb for de gamle gutta. UAW har blitt det den skal bekjempe, en big business. Fagforeningen må komme seg tilbake til der den var den gangen da arbeiderne organiserte seg for å slåss.»

Bryan sa selskapet hadde ansatt mange unge arbeidere rett i forkant av streiken, i håp om å presse dem økonomisk til å akseptere dype innrømmelser, «men vi har alle stått sammen i denne kampen.»

Anthony, en ung sveiser, sa UAW ikke formidlet noen som helst detaljer om de pågående forhandlingene med selskapet. «Vi har blitt etterlatt i mørket. Vi har ikke fått noen detaljer om kontrakten, eller hva som forhandles.»

Han sa at streikeytelsene de får ikke dekket mer enn halvparten av en arbeiders ukelønn. For å legge fornærmelse til skade, kan arbeiderne forventes å måtte betale en stor sum i skatt neste år på streikelønna på $ 400 i uka, fordi UAW ikke trekker skatt fra utbetalingene. Som svar på Will Lehmans oppfordring om fullt dekkende streikelønn sa Anthony: «Det er det vi trenger. Jeg visste ikke engang at det var en mulighet.» Han sa at fordi streikebidragene er så lave «hadde noen arbeidere brutt rekkene og krysset streikevakta, mens mange andre har tatt opp jobber utenfor for å dekke regninger».

Crystal, en streikekaptein, sa: «Arbeidere kommer bort til meg og spør meg hva som skjer, og jeg sier at jeg ikke har noen anelse. Det er det samme de sa til oss på forrige fagforeningsmøte: ‘Hold dere sterke, hold linja, gjør det dere må for å få endene til å møtes.’ Men hvis du tar en ekstern jobb, da sier de at vi kan få sparken for oppgivelse av ‘jobben.’»

«Case vil at dette bare skal bli en hvilken som helst jobb, ikke til en karriere. De ønsker å ta bort alt vi alltid har hatt. Vi har allerede nivåsystemet, med nyansettelser som kommer inn for $ 19,26 i timen.»

Zach, en annen arbeider i streik, sa: «Jeg har streiket lenger enn jeg jobbet her. Vi må gjøre alt som trengs for å sikre at arbeidere får et bedre liv. De betaler streikebryterne lønningene vi forlanger. Hvorfor sier de at de ikke har penger til å betale oss, men så bruker de dem så på streikebrytere?»

«Vi krever COLA (Cost of Living Adjustments; justeringer til levekostnadene) for å kunne møte inflasjonen med mer penger i lomma. Vi lager traktorgravere på dette anlegget som du ser på alle byggeplasser her i landet.

«Jeg er enig i Wills oppfordring om fullt dekket streikelønn, slik at vi kan holde ut,» sa Zach. «Jeg lever på $ 400 i uken i streikebidrag, og ellers hentet jeg hjem $ 800 til $ 900 i uka med overtid. Inflasjonen spiser opp det lille vi har.»

Mange arbeidere var klar over at Ray Curry og UAW-byråkratiet konstruerte en avstemming på UAW-kongressen i juli, for å oppheve en allerede vedtatt økning på $ 100 i ukentlig streikebidrag, samtidig som de selv stemte for en egen lønnsøkning.

«Jeg er enig i mye av det Will sier, på grunn av det som skjedde på kongressen,» sa Aaron. «Et minutt stemte de for å heve streikelønna, og så snudde de og stemte for ikke å heve den. Dette gjorde mange av oss ganske forbanna. Noen her feiret allerede at vi fikk høyning, og neste dag viste det seg at vi ikke fikk det. Fordi streikelønna er slik den er, har noen krysset streikevakta.»

«Pengene til streikefondet kommer fra lønnsslippene våre hver måned,» fortsatte Aaron. «Vi burde være i stand til å få det tilbake, siden vi er her ute på streikevakta og prøver å få noe bedre for alle her nede, og få satt et eksempel for resten av UAW. Vi er de eneste som streiker akkurat nå. Dersom vi kan få til en god kontrakt, da åpner det for alle arbeidere å få en god kontrakt, spesielt når det gjelder Chrysler [Stellantis] fordi de er del av samme organisasjonen som oss.»

Aktivistene diskuterte også Lehmans oppfordring om å forene arbeidere på tvers av landegrenser for å bekjempe multinasjonale selskaper som CNH og Stellantis. På spørsmål om hva han syntes om forslaget, sa Aaron: «Det ville hjelpe på mange nivåer. Dersom de hadde fått følt det og hvert anlegg var i streik, da ville du sett en slutt på dette veldig raskt, fordi da ville det ikke komme inn noen penger til dem lenger. Men for hva det angår dem, det skader dem ikke at vi ikke produserer her fordi jeg tror de åpnet en ny traktorgraverfabrikk i Brasil. Det at det ikke produseres her skader dem ikke fordi de har et annet anlegg som erstatter det vi ikke produserer.»

Han la til, «Du har en milliardær som Agnelli, som tjener noe sånt som $ 200 000 dagen. Han har aldri trengt å jobbe én dag i sitt liv.» Arbeideren fordømte også UAW-funksjonærer for å ha stemt for å gi seg selv lønnsøkninger. «Jeg mener virkelig at de burde ta et lønnskutt selv, og de burde leve på samme lønn som det de tilbyr oss. Hvorfor skal ikke de behøve å slite som oss, når de skal representere dem som sliter. Det er vanskelig å forstå kampen dersom du ikke er der nede og sliter med dem.»

Han refererte til CNHs 17-ukers lockout av arbeiderne i 2004/2005, og fortsatte: «Jeg hørte at siste gang dette anlegget var i streik, før jeg var her nede, det var da nivåsystemet startet, og det var mer eller mindre fagforeningen som presset dem til å signere kontrakten, i stedet for å slåss for en bedre kontrakt. Jeg har hørt det fra gutter som var her nede på den tiden. De sa de følte at fagforeningen presset dem til å ta kontrakten.»

«De høyere oppe lytter ikke til dem som jobber, betaler kontingenten og forventer representasjon,» sa arbeideren.

«Framtiden for det som skal skje i fagforeningen starter med John Deere-arbeiderne og oss. De må bare behandle oss bedre,» sa James, en annen veteranarbeider. Da han ble fortalt at Will slåss for at beslutningsmakten skal overføres fra UAW-apparatet over til arbeidere på fabrikkgulvet gjennom etableringen av grunnplankomitéer, svarte James kortfattet: «Ja, akkurat nå er fagforeningen som dette selskapet vi slåss mot. Sjefene er på jakt etter deres penger og profitter. Vi trenger vår.»