Denne helgen markerte en kritisk viktig årsmarkering. Den 22. oktober 1962, for seksti år siden, holdt USAs president John F. Kennedy en landsdekkende fjernsynstale der han kunngjorde at Sovjetunionen hadde utplassert nukleære missiler på Cuba, bare 144 kilometer fra Florida Keys.

I løpet av uka som fulgte vippet verden på randen av atomkrig. Mye har blitt skrevet om hendelsene fra 22. til 28. oktober 1962, men få vet akkurat hvor nært verden kom til en sivilisasjonsavsluttende katastrofe.

Både Kennedy og den sovjetiske premieren Nikita Khrusjtsjov var meget vel inneforståtte med, som Robert Kennedy observerte, at selv om statslederne «hadde satt i gang hendelsesforløpet», så «hadde de ikke lenger kontroll over dem».

Den 27. oktober, bare fem dager etter Kennedys tale, begynte destroyere fra US Navy å slippe dypvannseksplosiver på den sovjetiske ubåten B-59, i farvann nært Cuba, med det siktemål å tvinge den opp til overflata. De amerikanske krigsskipene var uvitende om at B-59 var bestykket med en nukleær torpedo. Som én offiser på ubåten beskrev det:

De omringet oss og begynte å stramme inn sirkelen, øvde på angrep og slapp dypvannseksplosiver. Disse eksploderte like ved skroget. Det føltes som om du satt i ei metalltønne, som noen vedvarende hamret på med ei slegge.

Kapteinen på ubåten, Valentin Grigoryevitsj Savitsky, beordret at skipets nukleære torpedo skulle armeres. «Vi skal sprenge dem nå! Vi vil dø, men vi vil senke dem alle – vi skal ikke vanære vår marine,» skreik Savitsky.

Avfyring av den nukleære torpedoen ble imidlertid avverget, men kun ved en tilfeldighet, da brigadens stabssjef, Vasili Arkhipov, befant seg ombord i ubåten, og ga en klar kontraordre. Daniel Ellsberg observerte i hans bok The Doomsday Machine:

Hadde Arkhipov vært stasjonert på en av de andre [nærliggende] ubåtene er det er all grunn til å tro at hangarskipet USS Randolph og flere, kanskje alle de medfølgende destroyerne, i løpet av få minutter etter enigheten mellom Savitsky og [hans nestkommanderende], ville blitt ødelagt av en kjernefysisk eksplosjon...

Den klare implikasjonen er at den nukleære ødeleggelsen av denne antiubåt hunter-killer gruppa ville ha blitt et mellomdistansemissil fra Cuba, med en ikke-oppdaget oppskyting. Dette var hendelsen president Kennedy kunngjorde den 22. oktober ville føre til et fullskala nukleært angrep på Sovjetunionen.

Menneskeheten avverget katastrofe for 60 år siden, på hengende håret. Dét resultatet skyldtes både

det grufulle minnet om bombingen av Hiroshima og Nagasaki, som hadde funnet sted bare 15 år tidligere, og det faktum at både Khrusjtsjov og Kennedy ikke var i tvil om at atomkrig truet ødeleggelsen av menneskelig sivilisasjon.

Mens verden nesten ble brakt til randen av ødeleggelse for 60 år siden, synes Kennedys og Khrusjtsjovs handlinger positivt tilbakeholdne, sett i lys av den nåværende krigen.

Putin, med lanseringen av invasjonen, etter massivt å ha feilberegnet graden av NATOs forpliktelse til krig, har blitt presset opp i et hjørne, og truer bruk av kjernefysiske våpen for å forhindre et russisk nederlag.

Den ukrainske regjeringen, bemannet med høyreekstreme krefter med et handlingsmønster som, dersom man skal tro den amerikanske pressen, ikke er fullt ut under deres amerikanske betaleres kontroll, kan når som helst lansere en provokasjon av enda større skala enn drapet av Daria Dugina utenfor Moskva den 20. august.

Og NATO-maktene, omgitt av økonomiske, sosiale og politiske kriser de ikke har noen løsning på, eskalerer raskt deres engasjement i konflikten.

Mektige krefter innen det amerikanske politiske etablissementet presser på for en direkte NATO-intervensjon, og leter etter det ene eller det andre påskudd, enten ekte eller oppdiktet, for å intervenere. Tidligere CIA-direktør David Petraeus ble spurt i et intervju med den franske avisa L'expresse: «Hva er den røde linja, som NATO må bli mer involvert i konflikten, om den krysses?»

Til dette repliserte Petraeus: «Jeg tror det er mulig at Russland kan gå til en handling i Ukraina som ville være så sjokkerende og så uhyrlig at USA og andre land vil kunne reagere ... som en multinasjonal styrke.»

Det var uklart hva slags handling Petraeus refererte til, men et hint ble gitt av den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, som sa at ethvert angrep fra Russlands side på det ukrainske lederskapet burde føre til et angrep på Russland av USA og NATO.

«Hør her, dersom dere treffer Bankova [gata i Kiev der presidentkontoret er beliggende] da vil det bli et angrep der hvor dere er,» sa Zelenskyj. «Dersom dere gjør dette, da vil det i løpet av et sekund, uavhengig av resultatet av deres angrep, bli et angrep mot beslutningssenteret i deres stat.»

Zelenskyj ba tidligere denne måneden NATO om å utføre forebyggende angrep på Russland, for å forhindre «muligheten for at Russland bruker nukleære våpen».

CBS dokumenterte fredag utplasseringen av den amerikanske hærens 101. luftbårne divisjon, til grensa til Ukraina, og konkluderte: «Dersom kampene eskalerer, eller det er noe som helst angrep på NATO, da er de fullt beredt på å krysse grensa og gå inn i Ukraina.»

Selv i et scenario der NATO ikke dramatisk øker sitt engasjement i krigen, truer denne vinteren med kulde, sult og hungersnød, ikke bare for krigens direkte stridende parter men for hele verdens arbeiderklasser, som konfronterer stigende mat- og drivstoffpriser.

Men arbeiderklassens intervensjon vil mer og mer bli den avgjørende faktoren i denne krisa. New York Times advarte, i en artikkel med headingen «Med inflasjon som hjemsøker Europa, skjelver ledere» for at: «Den britiske statsministerens fall tjente som en advarsel til alle, om den politiske faren som venter dem som ikke klarer å hanskes med eroderingen av levestandarder, uansett årsak.»

Artikkelen advarte om at «streiker og protester over de stigende levekostnadene sprer seg, og innleder en periode med sosial uro og arbeidlivsuro som ikke er sett siden minst 1970-tallet.»

Politikerne i Washington, og oligarkene i Moskva har vist seg fullstendig uinteresserte i å avverge den truende katastrofen. Til en pandemi som allerede har drept 20 millioner mennesker, har de tillagt en krig som truer de mest vidtrekkende konsekvenser for hele menneskeheten. Uansett det umiddelbare resultatet av den nåværende krigen, det er ingen mulig vei ut av den sosiale katastrofen skapt av kapitalismens krise, annet enn arbeiderklassens intervensjon.

I et møte avholdt den 9. oktober oppfordret International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) til utvikling av en massebevegelse av arbeidere og ungdom mot krig. Rundt om i verden er det en voksende kryssing mellom arbeiderklassens utbrudd av klassekamp og perspektivet for sosialisme; denne mektige bevegelsen besørger den sosiale kraften for utviklingen av en global bevegelse mot krig.