Spanias koalisjonsregjering av sosialdemokratenes Sosialistparti (PSOE) og pseudo-venstres Podemos har overvåket det største fallet i levestandarder siden den globale økonomikrisa i 2008, og de brutale EU-innstrammingene pålagt av påfølgende regjeringer ledet av Sosialistpartiet (PSOE) og det høyreorienterte Folkepartiet (Partido Popular) på vegne av bankene.
Den sosiale ulikheten i landet har har gått til værs siden pandemien rammet i mars 2020, først på grunn av de massive bankredningene og nå NATO-krigen i Ukraina mot Russland. Ifølge Det nasjonale statistikkbyrået, Instituto Nacional de Estadística (INE), steg andelen av Spanias befolkningen i fare for fattigdom eller sosial ekskludering i 2021 til 27,8 prosent. I 2018 var tallet 21,5 prosent, som betyr at i løpet av de to siste årene klassifieres nå ytterligere 1 million mennesker som fattige.
Den siste rapporten fra stiftelsen FOESSA, Fomento de estudios Sociales y de Sociología Aplicada, tilknyttet den katolske veldedighetsorganisasjonen Cáritas, peker i samme retning. Seks millioner mennesker i Spania befinner seg i en tilstand av alvorlig sosial ekskludering, en økning på 50 prosent relatert til 2018; mindre enn halvparten av husholdningene er trygge fra å lide av en eller annen form for sosial ekskludering.
Ifølge NGO-organisasjonen Redd Barna lever ett av tre spanske barn i fattigdom, og lider av alvorlige materielle mangler, eller de lever i husholdninger med lav intensitet av sysselsetting – som betyr at i løpet av året før studien ble publisert utøvde familemedlemmer i arbeidsfør alder mindre enn 20 prosent av deres totale arbeidspotensial. Spania er på plass nummer tre på lista over europeiske land med høyest risiko for barns fattigdom og ekskludering, bare overgått av Romania og Bulgaria.
Samtidig griper kapitalistoligarkiet som okkuperer samfunnets kommandohøyder til kapitalismens pågående sammenbrudd for å plyndre til seg uforlignelig rikdom. Som Marx skrev fordrer akkumuleringen av rikdom på den ene polen akkumulering av fattigdom, elendighet og fornedrelse på den andre.
Årsrapporten til EU-initiativet for bekjempelse av fattigdom, European Network for the Fight against Poverty and Social Exclusion (ENFPSE), indikerer at inntektene til de 10 prosent rikeste i samfunnet i 2021 vokste med 11,8 prosent mer enn for de fattigste 10 prosentene, og var 1,3 prosent høyere enn for året 2020. Denne økningen er den største på de 13 årene siden denne sosiologiske studien ble initiert.
Alle disse dataene markerer en katastrofal situasjon for arbeiderfamilier. Det verste er imidlertid enda forestående, ettersom inflasjonen skyter i været godt over lønnsøkningene. I Spania har bare 400 000 arbeidere, av en arbeidsstyrke på 20 millioner, klausuler for lønnsrevisjoner knyttet til inflasjonen. Fagforeningene er hovedgarantistene for denne politikken, og de jobber aktivt med arbeidsgiverne for å håndheve lønnsavtaler godt under inflasjonen, som i september var 9 prosent. Dette innebærer omfattende de facto reallønnsfall.
Eksempelvis vil nesten 940 000 arbeidere i den metallbearbeidende sektoren få en gjennomsnittlig lønnsøkning på bare 2,29 prosent. I kjemisektoren blir lønnsøkningen i år kun 2 prosent, etter at den i 2021 bare steg med 1 prosent (med en inflasjon på 6,5 prosent). Lønningene i byggebransjen vil stige med 4 prosent, mens den for offentlig ansatte bare blir på 3,5 prosent. Innen bankbransjen signerte fagforeningsbyråkratiene latterlige økninger på 2,5 prosent i 2021, 1 prosent i 2022 og for 2023 på 1,25 prosent.
For 75 prosent av arbeidstakere med tariffavtaler vil ikke lønnshevinger nå opp til 4 prosent, og det vil bli enda verre for de 65 prosent av spanske arbeidere som ikke er underlagt noen arbeidsavtale.
Fagforeningslederne forsvarer dere rolle som den innenlandske politistyrken for å håndheve lønnsøkninger under inflasjonen, for å la finansoligarkiet øke deres profitter og kunne føre NATO-krig i Ukraina. Javier Pacheco, generalsekretær i Catalonia for det Podemos-tilknyttede fagforbundet Arbeiderkommisjoner, Comisiones Obreras (CC.OO.), erklærte nylig: «Jeg tror ikke vi er i en posisjon til å oppnå enighet om kollektivavtaler med lønnsøkninger på dagens inflasjonsnivå.»
For stadig flere arbeiderklassefamilier vil det bli umulig å få endene til å møtes. Selv om inflasjonen er på 9 prosent har mange basisprodukter sett prisene stige langt mer. En studie utført av Organisasjonen for forbrukere og anvendere, Organización de Consumidores y Usuarios (OCU), påpekte at på ett år har gjennomsnittsprisen for matvarer steget med 15,2 prosent – pasta har steget 59,9 prosent, olivenolje med 52,6 prosent, hvetemel med 49,7 prosent og egg med 45,9 prosent.
I tillegg til prisveksten for matvarer kommer boligprisene. Ifølge eiendomsportalen Fotocasa har leieprisene i Spania steget 41 prosent fra 2015 til 2021. Men enda mer alvorlig kan være prisstigningen for boliglån for dem som har kjøpt bolig. Hevingene av rentenivåene som Den europeiske sentralbanken (ECB) håndhever øker nedbetalingskostnadene for boliglån. Antallet boliglån med variable renter, som re-valueres årlig, steg i september med 35 prosent, som betyr at den månedlige kostnaden for et gjennomsnittslån steg med rundt € 180.
Situasjonen ble oppsummert av økonomen Elisabet Ruiz-Dotras, som er professor ved Det åpne universitet i Catalonia (UOC), som sa til avis El País: «Vi er ved begynnelsen av noe helt alvorlig ... prisene har steget mye, og vi legger merke til det i supermarkedet eller på strømregningene. Dersom vi legger til prisøkningen for boliglån, da er det lite spillerom igjen for familier.»
Den oppfatningen deles også av mange veldedighetsorganisasjoner dedikert til sosialhjelp. Røde Kors regner med å måtte betjene 400 000 flere personer i år, og Cáritas vil bruke 10 prosent mer penger for å betjene det samme antall mennesker som i 2021, selv om de er klar over at de vil få mange flere forespørsler.
Den sosiale katastrofen er nok en knusende avsløring av pseudo-venstre-partiet Podemos’ antiarbeiderklassepolitikk, og partiets imperialistmilitarisme.
Koalisjonsregjeringen av PSOE-Podemos hevder den adresserer situasjonen i deres 2023-budsjett, presentert som Spanias høyeste hva angår sosiale utgifter noen sinne. Yolanda Díaz, Podemos-partileder og regjeringens arbeidsminister sa: «Dette er et generelt statsbudsjett som taler til de arbeidende menneskene, til dem som har blitt verst rammet.»
Som WSWS har bemerket [engelsk tekst] er dette imidlertid ikke sant. Økningen i sosiale utgifter er godt under inflasjonsnivået. Den viktigste budsjettøkningen er til forsvarsutgifter, som vil nå nesten € 27 milliarder, 2,17 prosent av landets BNP, ifølge det pasifistiske Senteret for fredsstudier Delàs. Det vil til og med overgå NATOs anmodning til alliansemedlemmene om å nå opp til 2 prosent av BNP anvendt på forsvaret. Dette er en klar og åpenbar støtte for NATOs militaristiske politikk og alliansens krig mot Russland i Ukraina.
En annen viktig utgiftspost er de € 31 milliarder som er allokert til betaling av renter på statsgjelden og som vil havne i hendene på banker og store internasjonale investeringsfond. Sammenlignet med disse tallene vil bare € 2,7 millioner bli brukt for Minimun Livsinntekt, penger innrettet for å forhindre risikoen for fattigdom og sosial ekskludering, eller de € 3,4 millioner til omsorg for trengende personer.
Arbeiderklassen må gjøre opp status og trekke de grunnleggende politiske konklusjonene. Etter tre år ved makten har PSOE-Podemos-regjeringens løfter vist seg å være svindel og bedrag. Podemos leder ei sosial krise av et omfang ikke sett siden sultårene etter Den spanske borgerkrigen (1936 til 1939). Samtidig er profittene skyhøye: Selskaper oppnådde i 2021 rekordresultatet € 57 milliarder.
Den samfunnskraften som kan sette en stopper for dette er den internasjonale arbeiderklassen, forent på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program, basert på omveltingen av profittsystemet. Det må opprettes grunnplankomitéer på hver arbeidsplass, demokratisk kontrollerte av arbeiderne selv. Disse kan forene arbeidere i Spania med de i Europa og internasjonalt, i en kamp mot bankene, kapitalistregjeringene og deres pseudo-venstre-medskyldige, som Podemos.