For ett-hundre-år siden, den 31. oktober 1922, marsjerte Benito Mussolini, leder av Det nasjonalfascistiske partiet, gjennom Roma i spissen for noen tusen Svartskjorter. Dagen før hadde Italias kong Vittorio Emanuele III utnevnt ham til Italias statsminister.

Dette var forspillet til et brutalt diktatur som skulle vare i 23 år. Fascistene undertrykte demokratiske rettigheter, terroriserte og knuste den organiserte arbeiderbevegelsen, førte grufulle kolonikriger, allierte seg med Hitlers Tyskland for den andre verdenskrigen, og sendte 9 000 jøder til gasskamrene.

Regimet til «Il Duce» ble forbildet og modell for mange andre diktaturer, og begrepet fascisme ble selve symbolet for voldstyranni og barbari. Mussolinis ivrigste disippel var Adolf Hitler, som et år seinere imiterte «Marsjen mot Roma» med et kupp i München. Hans putsch mislyktes, men Hitler skulle likevel, 10 år seinere, innta makten i Berlin.

Hundreårsmarkeringen av Mussolinis maktovertakelse er ikke bare av historisk interesse, men av brennende politisk aktualitet. For ei uke siden tok hans politiske arvinger, Fratelli d’Italia, over Italias regjering.

Giorgia Meloni, den nye statsministeren, kan av taktiske årsaker ha erklært fascismen som et «historisk spørsmål,» men det er uomtvistelig at hun og hennes parti er solid forankret i fascisttradisjonen. Rekkene til partiet Fratelli vrimler av beundrere av Mussolini og av fascistiske krigsforbrytere, partiet opprettholder tette bånd til militante nynazister og høyreekstreme elementer i statsapparatet, og de forfekter en aggressiv nasjonalisme og rasisme.

Meloni leder selv partiet, fra det tidligere kontoret til Giorgio Almirante, som under Mussolini ledet den fascistiske dagsavisa Il Tevere, så vel som det antisemittiske tidsskriftet La difesa della razza (Forsvaret av Rasen), og som fra 1946 til 1987 ledet partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), etterfølgerorganisasjonen til Mussolinis Fascistparti, og forgjengerpartiet til Fratelli.

Melonis overtakelse av regjeringen, ønsket mer eller mindre åpent velkommen av alle italienske partier og europeiske regjeringer, er del av hele det internasjonale borgerskapets høyredreining. Stilt overfor ei uløselig økonomisk krise og et oppsving av klassekampen, vender den seg i retning av krig mot Russland og Kina, og til autoritære styreformer for å undertrykke arbeiderklassen.

Dette inngir lærdommene fra Marsjen mot Roma en ekstraordinær tidsaktualitet. Historien gjentar seg ikke, eller i det minste ikke i samme form. Men for å forstå og bekjempe gjenkomsten av Mussolinis arvinger til føringen av den italienske regjeringen, og de farene de utgjør, er studiet av disse erfaringene uunnværlig.

Marsjen mot Roma

Fascistene har forvandlet Marsjen mot Roma til en myte, der narrativet hevder at 300 000 Svartskjorter, båret fram av folket, gjennomførte en nasjonal revolusjon og at 3 000 martyrer ofret deres liv.

Virkeligheten var ganske annerledes. Mussolinis opprop til å marsjere mot Roma ble den 27. oktober besvart av bare 5 000 fascister, som utsultet og dårlig utstyrt ble sittende fast i regn og gjørme nært hovedstaden. Dagen etter fikk de tilslutning av rundt 10 000 til. Mussolini ble værende i Milano, hvor han to påfølgende kvelder overvar operaforestillinger – beredt til å flykte over den nærliggende sveitsiske grensa i tilfelle en fiasko.

Det hadde vært lett for hæren å få spredt mobben. Etter mye nøling utstedte statsminister Luigi Facta en ordre for det formålet. Men kongen nektet å undertegne nødssituasjonserklæringen, og instruerte i stedet kvelden 29. oktober Mussolini til å danne en ny regjering. Sistnevnte reiste derpå i ei sovevogn til Roma, hvor han den 30. oktober tiltrådte. Det var først dagen etter at den nyinnsatte regjeringssjefen marsjerte inn i hovedstaden i spissen for en nitid iscenesatt triumfmarsj.

Legenden om Marsjen mot Roma tjente både fascistene og alle de som hjalp dem til makten meget vel. For fascistene var det en grunnleggende myte og et samlende ritual; for deres økonomiske og statlige supportere dekket den over det faktum at det var dem, og ikke «folket», som hadde hjulpet diktatoren fram til makten.

Helt nøyaktig hva som beveget kongen til å gå for Muuolini er ikke historisk avklart. Det er imidlertid åpenbart at mektige krefter i næringslivet, hæren og politiet nødet ham. Mussolini kunne trekke på et betydelig krigsfond for Marsjen mot Roma. Føderasjonen av industrieiere hadde på forhånd overført ham 20 millioner lire. Fascistene var nødvendige for å knuse arbeiderbevegelsen, etter at landet i fire år hadde vært på randen av en sosialistisk revolusjon.

Fascismens spesielle oppgave består av å klemme det desperate småborgerskapet sammen «til en rambukk mot arbeiderklassen og demokratiets institusjoner,» erklærte Leo Trotskij i 1932. For dette formål bruker den nasjonalistisk, rasistisk, men også sosial og antikapitalistisk demagogi. Så snart den først er ved makten, viser den seg imidlertid å være finanskapitalens nakne diktatur:

Fascismens seier fører til at finanskapitalen direkte og umiddelbart tilegner seg, som i ei skrustikke av stål, alle maktapparatets organer og institusjoner, statens utøvende, administrative og utdanningsmessige maktmidler: Helheten av statsapparatet sammen med hæren, kommunale myndigheter, universitetene, skolene, pressen, fagforeningene og kooperativene. Når en stat blir fascistisk, betyr det ikke bare at styreformene og -metodene endres i samsvar med mønstre satt av Mussolini – endringene i denne sfæren spiller i siste instans en annenrangs rolle – men det betyr først og fremst, og hovedsaklig, at arbeidernes organisasjoner utraderes; at proletariatet reduseres til en amorf masse; og at det skapes et administrasjonssystem som trenger dypt inn i massene og som tjener til å forhindre proletariatets uavhengige krystallisering. Det er nettopp dette som er fascismens vesen ... (Leo Trotskij, «Hva nå?»)

Da Trotskij skrev disse linjene, for å bevæpne de tyske arbeiderne mot Hitlers framvekst, trakk han på lærdommene fra Italia, som han kjente veldig godt. Den kommunistiske internasjonales Tredje og Fjerde kongress, der Trotskij spilte en ledende rolle, hadde befattet seg intensivt med det italienske spørsmålet.

Terror mot arbeiderklassen

Ei bølge av militante arbeidskamper, rurale uroligheter og oppstander som satte sosialistisk revolusjon på agendaen, feide over Italia etter den første verdenskrigen. Mussolini, som i løpet av krigen hadde gått fra å være en sosialist til å bli en nasjonalist og krigstilhenger på sin hals, organiserte væpnede gjenger kalt fasci for å intimidere arbeiderne. Terroren de da utøvde håner enhver beskrivelse.

Finansiert av storindustrien og godseiere og dekket for av politiet, kjørte de tungt bevæpnede fascistene til kjente arbeiderlederes møteplasser eller private hjem, hvor de plyndret, torturerte og myrdet. Kvinner og barn ble ofte truet, for å tvinge de ettersøkte til å overgi seg. Det er anslått at fascistene på denne måten bare i 1921 og 1922 myrdet rundt 3 000 sosialister og fagforeningsfolk.

Til å begynne med var den fascistiske terroren konsentrert til landlige områder og småbyer, der arbeidere og gårdsarbeidere gjorde opprør mot slavelignende betingelser. Men innen slutten av året 1920 ble den også utvidet til de store industribyene.

Innen sommeren det året hadde den revolusjonære bølga nådd sitt høydepunkt. Over 500 000 arbeidere okkuperte fabrikker og skipsverft, heiste røde og svarte (anarkist) flagg og kastet ledelsen ut av fabrikkene, der de responderte på en lockout ved Alfa Romeo-fabrikken i Milano. Arbeidermakten hang i lufta

Men det fantes ikke noe politisk lederskap som var beredt til å gripe makten, som Bolsjevikene hadde vært i Russland i 1917. Riktignok var lederskapet i Sosialistpartiet i hendene på maksimalistene under Giacinto Serrati, som hadde opponert mot den første verdenskrigen og hadde tilsluttet seg Den kommunistiske internasjonale. Men maksimalistenes forpliktelse til arbeidermakt var rent platonisk. De nektet å bryte med reformistene, som på den tiden hadde arbeidsministeren og dominerte fagforeningene, og de hadde ingen strategi eller taktikk for å erobre statsmakten.

Fagforeningene klarte til slutt å stagge streiken, ved hjelp av noen tomme innrømmelser. Media jublet: «Reformismen har reddet sivilisasjonen!» og «Revolusjonen fant ikke sted fordi CGdL (forbundet av fagforeninger) ikke ønsket den.»

Nå gikk fascismen på offensiven. Den 21. november marsjerte 300 bevæpnede fascister til rådhuset i Bologna, der den sosialistiske byadministrasjonen da ble sverget inn, og myrdet syv sosialister. I ukene som fulgte fortsatte de deres angrep i andre byer, med politiets stilltiende samtykke. Fascistbevegelsen vant moment. Små aksjonsgrupper bevæpnet med køller, revolvere, granater og til og med maskingevær, kjørte rundt i landet og jaktet på sosialister og militante arbeidere. Fascistbevegelsens medlemsmasse vokste på fem måneder fra 20 000 til 180 000.

«Bak den teatralske fasaden var det en kjerne av nitid målrettet brutalitet utformet for å bryte ned arbeiderklassens bevegelse,» beskriver Christoper Duggan deres handlinger i hans verk om Italias historie. «Parti- og fagforeningsbygninger ble ransaket og plyndret, og redaksjonskontorene til venstreorienterte aviser ble demolert, mens nøkkelpersoner i Sosialistpartiet, som parlamentarikere, ordførere, byrådsrepresentanter og capilega [ledere for lokale og regionale organisasjoner] ble utpekt for trusler, bank, tortur og tidvis drap.»

Regjeringslederen Giovanni Giolitti, en borgerlig liberaler, inviterte Mussolini til å stille til valg i ei felles «nasjonal blokk» for valgene våren 1921. Valgene viste seg å bli en suksess for Mussolini. Fascistene vant 37 mandater; selv om Sosialistene forble det sterkeste partiet med 123.

Amadeo Bordiga, Antonio Gramsci og andre fra Sosialistpartiets venstreføy brøyt i januar 1921 med Serratis parti og dannet Kommunistpartiet. Det var imidlertid for ungt og uerfarent til umiddelbart å kunne overvinne krisa med det proletariske lederskapet. Mangelen på et revolusjonært lederskap som kunne forene arbeiderklassens kamper og føre den til erobringen av makten, banet til slutt vei for Mussolini.

Forfatteren Ignazio Silone, som var blant grunnleggerne og lederne av Kommunistpartiet, skrev i hans bok Fascisme, som er vel verdt å lese, og som han ga ut i 1934 da han var i eksil i Sveits, følgende:

Den italienske arbeiderklassen bukket under uten kamp. Marsjen mot Roma forløp uten å provosere fram den aller minste motstand fra arbeiderklassens side. Reformistene, maksimalistene og kommunistene var ikke forberedt på marsjen mot Roma. ... Det italienske proletariatet framsto som en hær som heroisk hadde utkjempet fire år med illusoriske kamper. ... I spissen for den italienske arbeiderklassen manglet de italienske Leniner og Trotskijer ....

Mussolini hadde imidlertid enda ikke konsolidert hans diktatur da han tok over regjeringen. Hans kabinett inkluderte fascister, så vel som representanter for Det katolske folkepartiet, demokrater, liberalere og to militæroffiserer. Han inviterte til og med høyrefløyen av Sosialistpartiet til å kollaborere, og en av dets ledere, Gino Baldesi, takket ja, men måtte deretter trekke seg. Mussolini trengte ytterligere tre år for å få etablert hans ubegrensede autoritet som «il Duce».

Lærdommer for i dag

Situasjonen i Italia i dag skiller seg på flere måter fra den for ett-hundre-år siden.

Mussolini kom til makten etter en oppstand av arbeiderklassen, som var blitt desorientert, lammet og forrådt av Sosialistene og fagforeningene. Han var i stand til å basere seg på en massebevegelse av tidligere soldater og forbitrede småborgere som i 1920 vendte seg rabiat til høyre etter streikebevegelsens nederlag.

Meloni tok nå over regjeringen før utbruddet av åpne klassekamper, som er under rask utvikling som følge av inflasjonen, pandemien, Ukraina-krigen og den økonomiske krisa. Hun har ikke en massebevegelse av fascister i ryggen, men skylder hennes suksess de såkalte «venstre»-partiene og fagforeningene, som de tre siste tiårene bar hovedansvaret for de sosiale angrepene og den systematiske undertrykkelsen av klassekampen. Det politiske vakuumet de etterlot seg har tillatt Fratelli d'Italia å bli det sterkeste partiet.

Men det gjør henne imidlertid ikke mindre farlig. For å undertrykke klassekampen baserer styringsklassen seg mer og mer på autoritære styreformer – og ikke bare i Italia – i tillegg til de byråkratiske apparatene til fagforeningene, sosialdemokratene, de tidligere stalinistene og deres allierte. Derfor har de førende EU-politikerne tatt imot Meloni med åpne armer.

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen sa: «Jeg er beredt og tilfreds med å jobbe på en konstruktiv måte med den nye italienske regjeringen.» Frankrikes president Emmanuel Macron møtte Meloni i Roma på hennes første dag i embetet, og hun beskrev etterpå møtet som «hjertelig og nyttig». Tysklands forbundskansler Olaf Scholz snakket fredag på telefon med Meloni, for å diskutere Ukraina-krigen og uttrykke hans «interesse for godt samarbeid og partnerskap i EU, NATO og G7».

Også i andre land promoterer styringsklassen høyreekstreme partier, integrerer dem inn i stat og regjering og adopterer deres høyreorienterte politiske retningslinjer. Dette gjelder for Vox i Spania (som Meloni har tette bånd til) så vel som for AfD i Tyskland, Rassemblement National (RN; Nasjonal Samling) i Frankrike, og Sverigedemokraterna i Sverige – for bare å nevne noen. I USA er Det republikanske partiet under Donald Trump i ferd med å bli et åpent fascistparti, uten å møte den aller minste motstand fra Det demokratiske partiet.

De som hevder at fascistfaren kan stoppes ved å støtte eller inngå en allianse med angivelig demokratiske partier, som mange pseudo-venstre-grupper gjør, villeder bevisst arbeiderklassen.

Disse partiene har for lengst adoptert fascistenes program på migrasjonspolitikken, for sosiale innstramminger, intern og ekstern opprusting og krig, og på andre områder. De ville ikke nøle et øyeblikk med å gjøre felles front med fascistene mot arbeiderklassen – slik deres politiske forfedre gjorde i Italia i 1922, da de tilsluttet seg Mussolinis første regjering, og i Tyskland i 1933 da de stemte for Hitlers Ermächtigungsgesetz [‘bemyndigelseslov’], og innvilget ham diktatoriske fullmakter.

Mussolinis fascistdiktatur forblir en forødende og uforglemmelig erfaring om de knusende kostnadene for arbeiderklassen når den blir blokkert fra å slåss om makten i en revolusjonær situasjon. I dag, som i 1922, er den essesielle politiske oppgaven å få brutt kontrarevolusjonære nasjonalistiske byråkratiers grep over klassekampen. Dette betyr å bygge partier som vet hvordan de skal forene den internasjonale arbeiderklassens voksende motstand mot sosiale nedskjæringer, krig og fascisme, i en uforsonlig kamp mot kapitalismen – seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), i Italia og andre land over hele verden.