Israel går idag, tirsdag 1. november, til valg for femte gang på tre-og-et-halvt år. Generalvalget finner sted midt under stigende klassespenninger i Israel og de okkuperte områdene, i Midtøsten og internasjonalt.

Meningsmålinger forutser at partiet Likud, ledet av tidligere statsminister Benjamin Netanyahu, nok en gang vil vinne det største antallet mandater i Knesset, der det totalt er 120 seter, med interimstatsminister Yair Lapids parti Yesh Atid som nummer to.

Valgresultat er likevel, med tanke på hvilken politisk blokk som vil kunne danne regjering, for tett til å kunne forutsis. Resultatet vil i vesentlig grad avhenge av den økende oppslutningen til de høyreekstreme, fascistiske kreftene ledet av Itamar Ben Gvir, representant i Knesset for Jødisk Makt, og hans partner Bezalel Smotrich, representant for Religiøs Sionisme, som er allierte med Netanyahu, og den synkende støtten til de tradisjonelle «venstre»-partiene, og de arabiske partiene som konkurrerer om stemmene til Israels palestinske borgere, som utgjør 20 prosent av landets 9,3 millioner innbyggere.

De 5,5 millioner palestinerne som lever under geværmunningen på den okkuperte Vestbredden, i Øst-Jerusalem og i Gaza har ingen stemmerett, selv om de rundt 700 000 israelske bosetterne som bor der, har det.

Dagens valg ble utskrevet i juni, ett år etter dannelsen av nok en ustabil koalisjon i juni 2021, med et flertall på én, etter at den 73-år-gamle Netanyahu – tiltalt for korrupsjon, bedrageri og tillitsbrudd for hans handlinger da han tjente som statsminister – viste seg ute av stand til å danne en koalisjon, til tross for at hans parti Likud vant flest mandater i Knesset.

Koalisjonen, som bare var forent i deltakernes opposisjon til Netanyahu, besto av åtte ulike partier, som spenner over de fleste av Israels hovedstrømspartier, inkludert de som angivelig er forpliktet til Oslo-avtalen, og en palestinsk ministat – Meretz, Arbeiderpartiet, Yesh Atid og Blått og Hvitt – og inkluderte for første gang et av Israels arabiske partier, Ra’am.

I en råtten avtale som tok sikte på å fjerne Netanyahu, og sikre støtte fra noen av de sekulære høyrepartiene, avsto Yair Lapid, der hans parti Yesh Atid vant det nest største antallet mandater, statsministerembetet til Naftali Bennett, en tidligere nybyggerleder, selv om hans parti bare oppnådde seks mandater, og gikk med på ikke å forhandle med palestinerne om en statsdannelse så lenge de opprettholdt deres allianse.

Det som går for å være Israels venstre- og sentrumspartier, fortsatte deretter å delta i en stadig skarpere dreining til høyre, en eskalering av Israels skjulte kriger mot Iran og landets allierte, Syria og Libanons Hizbollah, i Iran, Persiabukta, Syria og det østlige Middelhavet – og Israels angrep på palestinerne på den okkuperte Vestbredden og i Gaza, inkludert administrativ internering uten siktelse, riving av hus, landtyveri, nesten daglige raid og operasjoner med massearrestasjoner, kollektiv avstraffelse og overtramp mot grunnleggende menneskerettigheter.

I juni, da Bennett møtte voksende motstand fra hans egne høyreekstreme ministre, konstruerte Netanyahus opposisjonsblokk en parlamentarisk manøver med sikte på å felle regjeringen, og sikre at han kom tilbake til makten. Etter koalisjonens kollaps, og i samsvar med deres koalisjonsavtale, erstattet Lapid Bennett som interimstatsminister fram til valget som ble satt til idag, den 1. november, og dannelsen av en ny regjering, som kan ta uker om ikke måneder å forhandle fram. Bennett, sammen med hans parti – nå ledet av den ihuga høyreorienterte Ayelet Shaked – ansett som usannsynlig å komme over sperregrensa for å kvalifisere seg til noen mandater i Knesset, kunngjorde umiddelbart at han trekker seg fra politikken.

Valget kommer midt i sentrale innenriksanliggender, deriblant statsbudsjettet for 2023, som må finne kutt i tjenester for å få finansiert en lønnsøkning tildelt lærere for å avverge en nasjonal streik ved starten av skoleåret, og helsemessige, økonomiske og sosiale konsekvenser av en fortsatt Covid-19-pandemi som har drept nesten 12 000 mennesker, og er stigende etter opphevelsen av restriksjoner.

De skyhøye levekostnadene og leieprisene, blant de høyeste i de framskredne landene, gjør det vanskelig for både israelere og palestinere å få satt mat på bordet.

Israels styringselite, et titalls velstående familier som dominerer landets økonomiske liv, har nektet å løfte en finger for å lindre de økende sosiale og økonomiske plagene.

De som har hatt nytte av dette har vært de høyreekstreme, fascistiske kreftene til Ben Gvir og Smotrich, som støtter etnisk rensing, med media som forsterker hvert et ord fra dem. Det var Netanyahu som konstruerte deres inntreden i Knesset, for å styrke hans blokk før valget i 2021.

Disse rasistene, de ideologiske etterfølgerne av den forbudte Kahanist-bevegelsen, danner vigilantegrupper i Israels Negev og Bat Yam, en fattig forstad til Tel Aviv, og oppfordrer til pogromlignende vold mot palestinerne, både på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og i Israels blandede byer og landsbyer. Ben-Gvir ble nylig filmet der han trakk fram en pistol under et valgkampmøte i Sheikh Jarrah, i Øst-Jerusalem, hvor han forlangte at politiet skulle skyte mot innbyggerne.

Deres jødiske overherredømmeagenda inkluderer israelsk styre over Vestbredden, utvisning av Israels palestinske befolkning, riving av al-Aqsa-moskéen for å gjøre plass for bygging av et jødisk tempel, og innføringen av religiøs lov.

Begge lederne støtter innføringen av en «Fransk lov» som hindrer kriminaletterforskning av en sittende statsminister, med Ben Gvir, en advokat som forsvarer jødiske ekstremister, som også støtter retrospektiv lovgivning som ville avslutte rettssaken mot Netanyahu. Netanyahu, der han tar sufli fra USAs tidligere president Donald Trump, har kalt hans rettssak ei «rigget» politisk heksejakt fra et venstreorientert rettsvesen.

Dette har vært nok til å garantere dem nøkkelstillinger i en Netanyahu-ledet regjering som ville fjerne eventuelle gjenværende begrensninger på innføringen av direkte militærstyre over palestinerne. De utgjør en alvorlig trussel mot den israelske og palestinske arbeiderklassen, og styrker de høyreekstreme kreftene i statsapparatet og i samfunnet som allerede terroriserer innvandrere, flyktninger og venstreorienterte aktivister for menneskerettigheter. Netanyahu og medias kultivering av disse kreftene viser at styringsklassen, i likhet med deres kolleger internasjonalt, forbereder seg på den voldelige undertrykkingen av sosial og politisk motstand, som den trenger fascistene for.

Deres framvekst har blitt hjulpet av at Arbeiderpartiet, partiene som nominelt er til venstre, og de korporatistiske fagforeningene, har nektet å løfte en finger for å forsvare levestandarden til den arbeidende befolkningen. På tilsvarende møte møter de fire arabiske partiene minkende støtte, en og velgerapati. Mansour Abbas, lederen av det konservative islamistpartiet Ra’am, var den første lederen av et arabisk parti som ble med i en koalisjonsregjering, basert på løftet om finansiering av Israels fattige arabiske byer, og om å takle ulikhet, men som viste seg å være lite mer enn tomme ord. Skulle de arabiske partiene falle under sperregrensa, vil det ytterligere svekke båndene mellom den arabiske arbeiderklassen og dens tradisjonelle ledere, som har bundet dem til staten Israel.

Arbeidere, jødiske og arabiske, står overfor den borgerlige politikkens fullstendige blindgate. Alle etablissementspartiene og fagforeningene har handlet mot arbeiderklassens interesser, kuttet utgifter til utdanning, helse, viktige offentlige tjenester og det sosiale sikkerhetsnettet, mens de har ført tilsyn med en massiv nedgang i levestandardene til de med lavere inntekter og pensjoner. Arbeidere står også overfor de katastrofale konsekvensene av pandemien, klimaendringene som har ført til tørke, branner og flom, og krigen mot Russland som truer med å trekke Israel/Palestina og hele Midtøsten inn i frontlinja.

Motstanden vokser. Styringsklassen forbereder seg på dette ved å innvilge militæret carte blanche til å opptre straffefritt, som det ble vist med det nylige drapet på Al-Jazeera-journalisten Shireen Abu Akleh, og som massestengingene og raid- og arrestasjonsoperasjonene på Vestbredden også har vist, og som har oppildnet fascistene, og ved at den vender seg til autoritære styreformer.

Den israelske og arabiske arbeiderklassen må forberede seg på dette ved å forene seg i kampen mot de stigende levekostnadene og de sosiale nedskjæringene, og kombinere dette med kampen mot militarismen, fascismen og rotårsaken, kapitalismen. Dette krever byggingen, i Israel og i hele Midtøsten, av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.