Bare ei uke etter valgseieren til tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva og Arbeiderpartiet, Partido dos Trabalhadores (PT), over Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro, med den knappeste margin i landets historie, gjentar PT og styringsklassens andre representanter et mantra om at alle farene påberopt som påskudd for å danne en selverklært «demokratisk» og til og med en bred «antifascist»-front ledet av PT, plutselig har fordampet.
Siden valgresultatene ble kunngjort av valgdomstolen, Tribunal Eleitoral Supremo (TSE), har PT avvist som en meningsløshet Bolsonaros unnlatelse av å erkjenne Lulas valgseier. Den sittende presidenten har så langt avstått fra åpne anklager om svindel med stemmetellingen, og har autorisert innledningen av overgangssamtaler med teamet utnevnt av den nyvalgte presidenten, ledet av nyvalgt visepresident Geraldo Alckmin.
PTs og selskapsmedienes proklamasjoner om en «slutt» på Bolsonarismo begynte lenge før noen uttalelse fra den sittende fascistiske presidenten – som kom med hans første offentlige uttalelse der han takket sine supportere, men uten å innrømme nederlag, bare 45 timer etter at valgresultatene ble kunngjort. Agribusiness-interesser som støtter ham beordret i mellomtiden til hundrevis av veisperringer over hele landet, i en bestrebelse på å få provosert fram en intervensjon fra de væpnede styrker på Bolsonaros vegne.
Innen timer etter TSE-proklamasjonen forkyndte selv den konservative avisa Estado de S. Paulo i en triumferende lederartikkel at «Brasil ikke lenger er en paria» internasjonalt, som gjenspeiler en av de største bekymringene til PT og borgerskapet som helhet hva angår Bolsonaro-regjeringen, som de anså som en hindring for den brasilianske kapitalismens globale interesser.
Dette ble fulgt opp av spaltister som hastet til for å forsikre deres lesere om at PTs knusende nederlag for Bolsonaros høyreorienterte støttespillere i kongressvalgene for bare én måned siden ville bli irrelevant, da Brasils korrupte partier ville foretrekke politisk hestehandel med den nye presidenten framfor å støtte Bolsonaros kuppkonspirasjoner.
Det vrangforestilte narrativet om nederlag for Bolsonarismo i Brasil nådde uunngåelig São Paulo-børsen, som så en rask styrking etter åpningen mandag. Oppgangen var først og fremst et tegn på tillit til at PTs anemiske reformløfter vil bli forkastet av den nye regjeringen, under påskudd om finanspolitiske innstramminger og sikring av profittinteresser. Men den uttrykte også tillit til evnen til PT og andre deler av borgerskapet til å begrave befolkningens brede oppfatning om den brasilianske kapitalismens eksistensielle krise, som Bolsonaros fascistiske politikk bare er det mest akutte uttrykket for.
Ingenting kan være lenger unna virkeligheten. Bolsonaro har ikke erkjent den valgte regjeringen, og insisterte overfor hans støttespillere på at han ville gjøre «alt som er nødvendig» for å forhindre Lula fra å regjere. Visepresident Hamilton Mourão sier at det ytre høyres «feiltak» var å la Lula stille til valg i det hele tatt, og erklærte den nye regjeringen å være illegitim. General Augusto Heleno, sjef for landets etterretningsagentur, beklaget offentlig at Lula ikke er syk, slik bolsonaristas påstår, der han avslører at hans agentur spionerer på den nyvalgte presidentens helsetilstand. Han hånte den nyvalgte presidenten som en «fyllik», og proklamerte at Brasil aldri kunne få noen «bedre framtid» i Lulas hender.
Den nylige erfaringen fra kuppforsøket til tidligere president Donald Trump 6. januar 2021 i Washington, viser forøvrig av at innledningen av en regjeringsovergang ikke betyr en slutt på trusselen fra det ytre høyre. I USA handlet Trump helt til siste øyeblikk for å forhindre innsettelsen av den nyvalgte presidenten Joe Biden, selv om han oppfylte hans «formelle plikt» med å tillate overgangssamtaler. Som det seinere ble avslørt hadde han støtte fra mektige fraksjoner av militærapparatet, som tilbakeholdt beskyttelse av Den amerikanske kongressen fra de fascistiske mengdene, samtidig de foretok deres politiske kalkuleringer om muligheten for Trumps triumf.
I Brasil er det ingen hemmelighet at Bolsonaro følger Trumps spilleplan. Hans sønn Eduardo var en tett observatør av 6. januar-hendelsene, og deltok i møter i Trumps indre krets i Washington mens kuppforsøket utfoldet seg.
Hvis noe skiller seg fra de umiddelbare omstendighetene rundt kuppforsøket i USA er det at Bolsonaro har enda mer direkte støtte innen staten, og spesielt i dens repressive apparat. De væpnede styrkene har i månedsvis innordnet seg med presidenten ved å reise spørsmål om de elektroniske stemmeurnene, og å organisere en «parallell opptelling» av stemmene. På dagen for den avgjørende andrerunden ble Det føderale motorveipolitiet mobilisert for å forhindre transitten av velgere i delstater som er PT-valgfestninger. I dagene som fulgte ble det gjort video-opptak fra hele landet av politifolk som støttet veisperringene, og til og med salutterte kupp-protestene.
Fredag i forrige uke avslørte en CNN-rapport tilstanden av ekstreme spenninger i Brasils statsinstitusjoner, og hevdet at minst ei av de væpnede styrkenes greiner hadde gitt uttrykk for støtte til Bolsonaro dersom han bestemte seg for å utfordre valgdomstolen (TSE) over resultatene, men at trekket hadde blitt bannlyst av hærens opposisjon. Uttalelsene til CNN fra anonyme «militære kilder» indikerer åpenbare trusler for framtiden: Et kupp ble diskutert, men var foreløpig ikke godkjent, men de væpnede styrkenes sjefer fortsetter å forbeholde seg retten til å bestemme over de sivile myndighetenes skjebne.
Som de spontane handlingene fra arbeidere som brøyt opp kuppbarrikader har vist er det bred motstand i den brasilianske arbeiderklassen mot pro-Bolsonaro-protester og kuppoppfordringer. Det er frykten for denne uavhengige bevegelsen som forklarer både kryssilden av uttalelser fra det politiske etablissementet og pressen, der de forsikrer at «alt er bare ved det gode», så vel som den raske handlingen fra guvernører som er allierte med Bolsonaro, som sendte ut opprørstropper for å rydde veier blokkerte av kuppmakerne. Som WSWS har forklart frykter PT, i likhet med Det demokratiske partiet i USA, arbeidernes uavhengige mobilisering, som uunngåelig ville utfordre helheten av den forvorpne kapitalismen, langt mer enn trusselen om fascisme og diktatur.
Under disse betingelsene blir PTs allianse med de mest høyreorienterte elementene som var del av Bolsonaros regjeringskoalisjon, og partiets entusiasme for den voldelige anvnendelsen av det repressive statsapparatet mot pro-kupp-blokkeringene, et ekstra element i den politiske ustabiliteten. Ute av stand til å appellere til arbeidere om handling mot det ytre høyre, og fiendtlig innstilt til og med til at noen som helst av partiets interne fraksjoner eller «sosiale bevegelser» skulle gjøre det, organiserer PT regjeringsovergangen på en slik måte at partiet blir stadig mer et gissel for det ytre høyre, politiet og hæren.
En ny Lula-regjering, i den grad den blir i stand til å kunne overta vervet, er født med et sverd hengende over sitt hode. Den vil uunngåelig følge i fotsporene til de andre såkalte nye «rosa bølge»-regjeringene på tvers av kontinentet, som presiderer over en enestående vekst i sosial ulikhet og en massiv styrking av det repressive statsapparatet.
For å blidgjøre det ytre høyre i Chile utvidet den nylig valgte presidenten Gabriel Boric landets brutale militarisering mot urbefolkningen i de sørlige deler av landet, samtidig som han hyllet amerikansk imperialisme og promoterte «solidaritet» med den nynazistinfiserte regjeringen i Ukraina. Colombias president Gustavo Petro sendte tropper ut mot streikende lærere allerede 10 dager etter hans tiltredelse i august, og han mottok seinere USAs utenriksminister Antony Blinken for å bekrefte landets status som en «stor ikke-NATO-medlem alliert» og et tiår-langt imperialistbrohode på kontinent.
I Bolivia er regjeringen til Luis Arce klemt opp i et hjørne av Santa Cruz-oligarkiet, som nå tvinger regjeringen til å forby mateksport, for å unngå mangler. I Argentina presiderer peronismen over skyhøy fattigdom på grunn av en årlig inflasjon på 100 prosent, som ikke stoppet det ekstreme høyre fra å forsøke å myrde visepresident Cristina Kirchner. Og til slutt, Perus president Pedro Castillo baserer seg i nåværende øyeblikk nesten utelukkende på landets væpnede styrker, i møte med den voldsomme motstanden fra den ekstreme høyresiden i parlamentet, og arbeiderklassen som har snudd hans regjering ryggen, og som han gjemmer seg for ved å befeste presidentpalasset.
Brasils Arbeiderparti (PT), som streber dag og natt for å sikre å få dannet en administrasjon som ikke er under partiets kontroll, og vil bli dominert av den gamle høyresiden partiet en gang hevdet å bekjempe – med utgangspunkt i Geraldo Alckmin, Lulas gamle valgrival og nå nyvalgt visepresident – vil uunngåelig følge en lignende kurs.
Gjenopplivingen av den ekstreme høyresiden har i Brasil, som internasjonalt, sin opprinnelse i en enestående utdyping av kapitalismens grunnleggende motsetninger. Som politisk fenomen ble dette grunnleggende sett generert av de offisielle partienes handlinger, ofte ledet av «venstre»-siden. Disse partiene forlot for lenge siden ethvert løfte om sosiale reformer, og promoterte i sin tur sosial fordervelse og utdyping av ulikheter på global skala, til nivåer ikke sett siden før den første verdenskrig. I imperialistlandene promoterte de en opptrapping av krig som har ødelagt hele samfunn, matchet innenriks av en massiv styrking av undertrykkingsapparatet og den interne overvåkingen.
Det 21. århundrets første tiår bevitnet gjenkomsten av all råttenskapen og skitten fra det forrige århundret, med fascisttendenser som deres skarpeste politiske uttrykk. Det internasjonale borgerskapets henfallenhet til ekstremt høyreorientert politikk er basert på dets manglende evne til å tilby noen som helst progressiv løsning for disse motsetningene, der det i stedet tyr til voldelig undertrykking av arbeiderklassens opposisjon.
PT var den viktigste pådriveren for normaliseringen av det brasilianske ytre høyre. Bolsonaro var i nesten et tiår del av PTs regjerende koalisjon, samtidig som Mourão fikk frie tøyler av den tidligere PT-presidenten Dilma Rousseff etter at han koordinerte en offisiell hyllest av en beryktet torturist fra landets USA-støttede diktatur, fra 1964 til 1985. General Heleno, som forkynner Lulas død, var øverstkommanderende for den kriminelle FN-intervensjonen på Haiti, som Lula-regjeringen entusiastisk tilsluttet seg.
Men mer fundamentalt, det ytre høyre har utnyttet den sosiale fordervelsen produsert av den katastrofale slutten på PTs «nasjonalistiske» og proteksjonistiske politikk i 2015 og 2016, så vel som den politiske desorienteringen produsert av partiets tiår med undertrykking av klassekampen.
De nasjonalistiske illusjonene promotert av PT stred mot hele det 20. århundrets historiske erfaring. Syntetisert av marxismen i Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon, viste denne historien at i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som Brasil, ville løsningen av de mest minimale demokratiske oppgavene, i tidligere århundrer oppnådd av det revolusjonære borgerskapet, betinge arbeiderklassens maktovertakelse, og igangsettingen av sosialistiske tiltak.
Disse nasjonalistiske illusjonene hvilte forøvrig på den korte perioden med reformer basert på nasjonalstaten som hadde etterfulgt den andre verdenskrigens katastrofe. Disse reformene var fundamentalt basert på kapitalismens midlertidige stabilisering, muliggjort av stalinismens undertrykking av den sosialistiske revolusjonen i etterkrigstidens Europa, og av USAs hegemoniske rolle som imperialistmakt.
Som forutsagt av Den fjerde internasjonale, slike betingelser ville snart vike for en fornyet kapitalistkrise der borgerskapet ville forsøke å reversere alle innrømmelser innvilget arbeiderne, og engasjere seg i et nytt kappløp for omfordelingen av verden, som nå er avslørt med pådriveren i retning av en ny verdenskrig.
I sentrum for promoteringen av nasjonal-reformistiske illusjoner, enda mer enn fagforeningsbyråkratiet rundt Lula og stalinismens arvinger, var ei rekke revisjonistiske strømninger ledet av overløpere som brøyt med Den fjerde internasjonale i foregående tiår, ledet av slike som argentineren Nahuel Moreno og franskmannen Pierre Lambert. Slike strømninger, i Brasil nå gruppert i partier som PSTU, morenoistene fra Forente arbeideres sosialistparti, Partido Socialista dos Trabalhadores Unificado, og PSOL, Partiet for sosialisme og frihet, Partido Socialismo e Liberdade, som midt under den førrevolusjonære krisa som førte til fallet av diktaturet (fra 1964 til 1985) argumenterte for at et parti som PT, basert på fagforeningene og som var fiendtlig innstilt til marxismen, kunne være et redskap for sosialisme.
Gjennom de to tiårene fra da Arbeiderpartiepartiet, Partido dos Trabalhadores (PT), ble dannet og inntil PT overtok presidentskapet, lovet partiet den brasilianske arbeiderklassen, der det baserte seg på de «teoretiske» begrunnelsene besørget revisjonistene, at arbeiderklassen kunne bygge en velferdsstat og sågar sosialisme, utelukkende gjennom den parlamentariske valgveien, og framfor alt uten å berøre den borgerlige statens struktur. Selv de tilsynelatende radikale «sosiale bevegelsene» tilknyttet PT, som De landløse rurale arbeidernes bevegelse (MST), har alltid operert innenfor de snevre grensene av den hellige «1988 Konstitusjonenen», som erstattet diktaturets lover, ved utelukkende å bestrebe seg på å legge press på den borgerlig staten for å implementere en eller annen dødfødt lov om grenser for de kapitalistiske profittinteressenes absolutte herrskap.
Etter PTs maktovertakelse nasjonalt så det 21. århundrets andre tiår helt forutsigbart kollapsen av råvareboomens flyktige betingelser, som hadde tillatt den første Lula-regjeringens minimale sponsing av programmer for fattigdomsbekjempelse.
PTs hovedanliggende, nå som partiet er tilbake ved makten, er å forhindre arbeiderklassen fra å føre noen som helst uavhengig kamp mot trusselen om diktatur. Den nåværende uforlignelige situasjonen avslører at disse motsetningene har nådd et vendepunkt. Til tross for propagandabombardementet om «Brasils institusjoners styrke» innser titalls millioner arbeidere at landet er på randen av borgerkrig, og konfronterer ei uløselig kapitalistisk verdenskrise.
Den brasilianske arbeiderklassen står ved et veiskille. Om Lula blir tillatt å regjere, da vil han lede et regime av akutt ustabilitet, og vil bli holdt som gissel av det ytre høyre, som vil vente på en ny anledning til å slå til. Men den nåværende krisa er ikke bare kilden til det ekstreme høyres vekst. Den utgjør, framfor alt, nødvendigheten og anledningen til å styrte kapitalismen gjennom den internasjonale sosialistiske revolusjonen.
For at denne anledningen skal realiseres er arbeiderklassens sentrale oppgave et avgjørende og bevisst brudd med PT og partiets politiske satellitter fra pseudo-venstre og fagforeningene, de som bærer hovedansvaret for den politiske kursen som har ført ned den nåværende blindgata.
Dette betyr å bygge et sosialistisk og internasjonalistisk lederskap som avviser og motsetter seg alle de falske påstandene om nasjonalistiske løsninger, som promotert av PT og alle kapitalistregjeringer. Dette lederskapet må bygges som en brasiliansk seksjon av Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon – Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).