Ta opp kampen for grunnplanets kontroll! Bli med i Jernbanearbeidernes grunnplankomité, Railroad Workers Rank-and-File Committee, ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com, eller en SMS til (314) 529-1064, eller fyll ut skjemaet under artikkelen.

Byråkratiet i fagforeningen for vedlikeholdsarbeiderne på jernbanesporene, Brotherhood of Maintenance of Way Employees Division (BMWED), kunngjorde onsdag at de utsetter streikefristen for 20 000 jernbanesporvedlikeholdsarbeidere, til 9. desember, i flagrant overtredelse av medlemskapets vilje.

Ikke en eneste arbeider ble konsultert før denne handlingen ble besluttet. BMWED-medlemmer stemte faktisk med 99 prosent tidligere i år for å autorisere streikeaksjoner. Seint i forrige måned stemte de ned kontrakten [engelsk tekst] som var meklet av Det hvite hus, som er langt fra å oppfylle deres krav. Avvisningen av kontrakten fra den tredje-største jernbanefagforeningen var et vesentlig slag mot den nasjonale avtalen, og skapte moment for dens nederlag i den pågående avstemmingen til 60 000 lokførere og konduktører (de sikkerhetsansvarlige på godstogene).

Fagforeningen hadde imidlertid tidligere utarbeidet en avtale i all hemmelighet, med forhandlere fra jernbanetransportørene (‘the carriers’) for å blokkere streikeaksjoner ved å forlenge «status quo» i tilfelle kontrakten skulle bli avvist. Fristen ble knyttet til «fem dager etter at Kongressen samles igjen,» sannsynligvis den 19. november. Effekten av utsettelsen er å besørge Kongressen mer tid til å forberede antistreikelovgivning og til ensidig å pålegge en avtale. Forøvrig oppmuntret det the carriers, som har nektet å innvilge selv den minste innrømmelse på kritisk viktige anliggender.

Men i løpet av dagene før tirsdagens midtperiodevalg oppfordret arbeidsminister Marty Walsh BMWED om å utsette streikefristen ytterligere, rapporterte Jonah Furman for Labour Notes, som har tette tilknytninger til fagforeningsbyråkratiene. Wash hadde tidligere i kommentarer til CNN oppfordret Kongressen til å intervenere dersom lokførerne og konduktørene skulle avvise avtalen; i avstemmingen som avsluttes den 20. november.

Innen Washington var det tydeligvis voksende bekymring for at Kongressen ville trenge mer tid til forberedelser, spesielt i kjølvannet av et tett midtperiode valg som tilsynelatende har skapt en låst tilstand, med muligheten for at Demokratene utvider sin knappe kontroll over Senatet og at Republikanerne vinner en et knapt flertall i Representantenes hus. Ifølge Furman hadde BMWED i utgangspunktet avslått Walsh’ forespørsel, men snudde dagen etter midtperiodevalgene.

Arbeidere som snakket med WSWS var rasende over utsettelen. «Dette er en haug med røyk og speil,» sa en railroader fra jernbaneselskapet Pacific Northwest. «De [carriers og regjeringen] får det de vil ha, når de vil ha det, og vi [arbeiderne] fortsetter å arbeide uten noen ny kontrakt, uten at noe av det vi har bedt om engang blir vurdert.»

«Våre fagforeningsledere er ubrukelige, og har blitt svake,» konkluderte han. «Vi må STREIKE NÅ mens jernet er varmt! Ikke for å skade økonomien, men for å vise dem at vi mener alvor, og at vi er lei av å bli ført bak lyset!»

Utsettelsen understreker nødvendighetene for at railroaders organiserer seg selvstendig for å kunne motsette seg byråkratiets beslutninger som krenker grunnplanets vilje. Med både de knappe resultatene fra midtperiodevalgene og med Thanksgiving-ferien kun to uker unna, er betingelsene objektivt sett gunstige for railroaders til å slåss og kunne oppnå deres forlangender.

Det viktigste er at det er utbredt støtte til railroaders i arbeiderklassen, som kan mobiliseres for å sette railroaders i en sterk posisjon for å kunne tvinge regjeringen til å trekke seg fra dens trusler. Men denne mobiliseringen kan bare oppnås dersom den er forbundet med en kamp for å få slutt på de byråkratiske sabotasjehandlingene til «lederskapet» i fagforeningene.

Byråkratiet har bare forskanset seg etter hvert som grunnplanets raseri har fortsatt å vokse. BMWED-president Tony Cardwell [engelsk tekst] fordømte i forrige måned «randgrupper», der han mente jernbanearbeidernes grunnplankomité, Railroad Workers Rank-and-File Committee, som han hevdet forfektet «ikke-sanksjonerte, illegale streikeaksjoner». Onsdagens handlinger gjør det imidlertid klart at BMWED ikke har noen intensjon om noen gang å «sanksjonere» streikeaksjoner, og bistår regjeringen i dens bestrebelse for å kriminalisere en streik.

BMWEDs spinn på utsettelsen

BMWEDs uttalelse som kunngjorde utsettelsen var en utrolig kynisk øvelse i unnvikelser og dobbelttale, som begynte med tittelen, «BMWED tilslutter seg BRS [Brotherhood of Railway Signalmen] og muligens andre jernbanefagforbund i vår kamp for å få mer i kontrakten vår.»

«Jernbanene fortsetter å avvise alle BMWED- og BRS-forslag om betalt sykefravær,» erklærer uttalelsen. «Det er rapporter som indikerer at jernbanene har til hensikt å begynne å stanse ulike jernbaneoperasjoner i løpet av de neste dagene, i påvente av streik den 20. november, selv om de i september ikke begynte å iverksette slike tiltak inntil fem dager før datoen for potensiell utøvelse av selvhjelp.»

Med andre ord, ikke bare har the carriers nektet å gi etter på noe som helst, men de planlegger også å krenke «status quo»-enigheten de hadde utarbeidet med fagforeningen. Dersom det er tilfelle, da vil en ytterligere utsettelse av fristen bare oppmuntre the carriers ytterligere.

Uttalelsen fortsatte: «Disse nedstengningene vil også representere et åpenbart forsøk på å forårsake panikk og økonomisk skade på jernbanenes kunder og den amerikanske økonomien rett før Thanksgiving-ferien.»

Men den økonomiske logikken i the carriers’ «selvhjelp» gjelder likeså vel for arbeidernes «selvhjelp». En streik nå ville ha dens maksimal effekt. For styringsklassen og dens politiske representanter er ikke den overordnede bekymringen at en streik vil skade «økonomien» som sådan, men snarere skade profitten og Wall Streets aksjekursene, som fagforeningsbyråkratiene intervener for å beskytte.

Slik handling fra the carriers «ville også være et manipulerende forsøk på å få Kongressen til å intervenere mot jernbanearbeideres interesser,» konkluderer uttalelsen. I realiteten inviterer fagforeningen med utsettelsen også bevisst til kongressintervensjon.

Uttalelsen hevder at en hovedårsak for utsettelsen er å vinne Kongressen over til railroaders’ side og gi dem mer tid til å legalisere streikeaksjoner. «Det er ingen andre lovforslag i Kongressen på nåværende tidspunkt som tillater oss å streike; kongressmedlemmer har vært oppslukt av midtperiodevalgene,» skriver fagforeningen. «Vi vil nå ha en mulighet til å opplyse Kongressen og kunne oppnå et bedre lovforslag skrevet for Jernbanearbeidere, ikke for jernbanene.»

Påstanden om at det trengs spesiell lovgivning for å gi arbeidere tillatelse til å streike er en fullstendig fabrikasjon. Siden fristen for den endelige lovpålagte nedkjølingsperioden basert på jernbanearbeidsloven, Railway Labour Act, utløp den 16. september, har det ikke vært noen juridiske begrensninger for streikeaksjoner. Selv om Kongressen imidlertid skulle hevde (hvilket den ikke gjør!) at railroaders ikke kan streike uten deres eksplisitte samtykke, da ville det være et flagrant brudd på Konstitusjonen, som beskytter arbeidernes rett til å streike under Det første endringstillegget [The First Amendment].

Hva angår påstanden at Kongressen bare trenger å bli skikkelig «opplyst» og at den eneste hindringen for dette var distraksjonen med midtperiodevalgene, har denne gruppa av millionærer, der mange av dem er tungt investert i jernbanene, allerede holdt seg godt informert. Det er grunnen til at begge partier utarbeidet antistreikelovgivning så langt tilbake som tidlig i september.

For å underbygge sitt narrativ om at Kongressen kan «vinnes» over til arbeidernes side, refererer BMWED til lovforslaget til Republikanerne i Senatet, men ikke til Demokratenes antistreikelovforslag som ble utarbeidet i Representantenes hus. BLET, BMWEDs søsterfagforening, festet med arbeidsminister Walsh og Hus-leder Nancy Pelosi på Las Vegas Strip bare uker etterpå, under fagforeningens nasjonale årsmøte.

Fagforeningen hevder deretter at å utsette streikefristen til den 9. desember styrker stillingen til vedlikeholdsarbeiderne, fordi det synkroniserer streikefristen deres med BRS, og, dersom den ene av dem avviser deres kontrakter, dermed også stillingen til BLET og SMART-TD. Poenget er imidlertid meningsløst, fordi streikevakter fra BMWED, eller en hvilken som helst annen fagforening, automatisk vil bli respektert, uavhengig av når en streik finner sted, og ville ha effekten av å være en nasjonal streik.

Dessuten var det fagforeningsbyråkratiet selv som opprinnelig splittet opp arbeiderne i 12 separate arbeidsavtaler med separate tidsplaner for avstemminger, for å bryte opp arbeidernes enhet og bidra til å sikre gjennomføringen av upopulære avtaler. Fagforeningen reiser nå anliggendet «enhet» når det er et beleilig påskudd for ytterligere å utsette streikefristen.

Uttalelsen fortsetter: «Med denne utsettelsen vil BLET og SMART-TD ha muligheten til å fullføre deres ratifiseringsprosedyrer for eventuelle tentative nasjonale avtaler uten forstyrrelser.» Det å beskrive den første nasjonale jernbanestreiken på 30 år som en «forstyrrelse», snarere enn en kilde til styrke og selvtillit for godstogmannskapene, kan ikke ha noen annen betydning enn at BMWED-byråkratiet håper å besørge BLET- og SMART-TD-direktørene mer tid til å få banket gjennom deres egne avtaler.

Uttalelsen konkluderer med patetisk trygling til the carriers om å «gjøre det rette». Den erklærer: «Det er absolutt ingen grunn for jernbanene til å avbryte tjenester ... forårsake tilsiktet økonomisk skade på deres kunder og den amerikanske økonomien. En slik taktikk fra jernbanenes side er helt unødvendig. Det er nå mer enn tilstrekkelig tid for jernbanene til å komme til forhandlingsbordet, delta med oss i forhandlinger i god tro, og oppnå en frivillig Avtale.»

«BMWEDs forslag ville bokstavelig talt koste en penny av hver dollar av jernbanenes rekordprofitter, forutsatt full anvendelse av hvert eneste medlem. Det er mindre enn 2 prosent av de $ 11,5 MILLIARDENE som CSX, NS og UP anvendte bare for tilbakekjøp av egne aksjer innen utgangen av tredje kvartal 2022.»

Uttalelsen konkluderer også med en tam advarsel om at Kongressen «ikke burde gripe inn og redde jernbanene,» men legger til: «Dersom Kongressen skulle intervenere, da forlanger vi at Kongressen må ta arbeidernes side ved å pålegge den tentative nasjonale avtalen og carrier-spesifikke avtaler, i tillegg til betalt sykefravær for alle jernbanearbeidere.»

Denne tannløse erklæringen er kun ment for offentlig forbruk. I virkeligheten «forlanger» ikke BMWED noe som helst. Fagforeningen innvilger Kongressen og the carriers en blankosjekk og bestreber seg bevisst for å undergrave railroaders’ initiativ.

Et medlem av jernbanearbeidernes grunnplankomité, RWRFC, responderer

En vedlikeholdsarbeider og medlem av grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee responderte på BMWED-uttalelsen med følgende:

«Denne utvidelsen av nedkjølingperioden er et komplett bedrageri. Dette har ikke medlemskapet gått med på, og det ble heller ikke konsultert. BMWED-funksjonærene har så frekkheten til å lyve for medlemskapet, ved å si at det ikke foreligger noe lovforslag i Kongressen for å tillate å streike.»

«Vi trenger ingen tillatelse fra Kongressen for å streike. RLA-bestemmelsene er oppfylt. The carriers nekter å rokke seg fra deres posisjon; det eneste som nå gjelder er at railroaders streiker.»

«Mr. Cardwell, kvitt deg med interessene til dine venner i Kongressen, politikerne fra begge partier som ikke gjør noe for arbeiderklassen. Medlemskapet har stemt med over 99 prosent for en streik. Kall en streik, grunnplanet som betaler kontingentene forlanger det.»