Perspective

De amerikanske midtperiodevalgene og den pågående trusselen om fascisme

Mediekommentatorer på begge sider av den politiske midtgangen hyller resultatene av de amerikanske midtperiodevalgene som en «seier for demokratiet» og gjenkomsten av «normalitet». De henviser til fiaskoen for Trump-støttede valgfornektere, som gjorde det mulig for Demokratene å beholde kontrollen over Senatet, og enten begrense Republikanernes flertall i Representantenes hus til et minimum, med vesentlige rivaliseringer som fortsatt er uavklarte, eller sågar kunne beholde et knapt Demokrat-flertall. De hevder at dette beviser at den forsøkte fascistomveltingen av regjeringen den 6. januar 2021 var en reint tilfeldig hendelse som ikke vil bli gjentatt.

Tilhengere av president Donald Trump samles utenfor US Capitol, onsdag den 6. januar 2021, i Washington. [Foto: AP Photo / Jose Luis Magana] [AP Photo/Jose Luis Magana]

I løpet av de siste par dagene har to New York Times-spaltister, David Brooks, en Republikaner, og Thomas Friedman, en Demokrat, forfektet denne linja i separate kronikkartikler.

Brooks skriver i hans tekst, «Feberen gir seg»: «Det viktigste enkeltresultatet av dette valget var normienes triumf. De praktisk anlagte etablissementslederne, som ikke alltid skriker rasende til deg, gjorde det fenomenalt bra, på høyre og venstre side...»

Han fortsetter: «Om abort og mange andre spørsmål gjelder medianvelgerregelen fortsatt. Dersom du kan komme deg til stedet der de moderate velgerne oppholder seg, da vil du vinne valg.»

Friedman skriver i hans tekst, «Amerika unngikk en pil»: «Tirsdagens valg var virkelig den viktigste prøven siden Borgerkrigen for om vårt konstitusjonelle systems motor – vår evne til fredelig og legal maktoverføring – forblir intakt. Og den ser ut til å ha kommet seg igjennom – litt skranglete, men dog OK.»

Friedman lager et amalgam mellom Republikanernes fascisthøyre og Det demokratiske partiets såkalte «progressive» fløy, og hevder at «tilstrekkelig mange amerikanere faller fortsatt inn i denne uavhengige eller sentristiske leiren, og ønsker ikke å fortsette å dvele ved Donald Trumps syting, løgner og fantasier... De ønsker heller ikke å bli lenket av det ytre venstres woke håndhevere...»

Friedman går videre til å hylle Republikanernes nykonservative krigshissere som kom ut mot Trump og tilsluttet seg Demokratene i Representantenes hus’ spesialkomité for den 6. januar, og skriver: «Vi står i en enorm takknemlighetsgjeld til Republikanernes representanter Liz Cheney og Adam Kinzinger og Demokratenes representant Elaine Luria, for å holde liv i sentrum.»

Både Friedman og Brooks roser helt spesielt den tidligere CIA-agenten og krigshauken Abigail Spanberger, som vant over en Trump-støttet kandidat og beholdt sitt mandat i Representntenes hus for det sentrale Virginia.

Denne oppfatningen er, reint bortsett fra dens pro-krig og reaksjonære politiske linje, en fullstendig vrangforestilling, og en selvtjenende og farlig feillesing av valget og USAs politiske situasjon.

Selve det faktum at kontrollen over Representantenes hus fortsatt uavklart nesten ei uke etter valgdagen, og at begge de lovgivende kamre er delt praktisk talt på midten, taler til en svært ustabil og vekslende situasjon.

Valgresultatene viste at det ikke er noen folkelig massebasis av velgerstøtte for Trumps fascistpolitikk, mens de interne gjenstridighetene innen Det republikanske partiet, som i overveldende grad støttet kuppforsøket og stilte seg bak Trump-godkjente kandidater i forrige tirsdagens valg, er ledsaget av ros til Floridas guvernør Ron DeSantis.

Sistnevnte – som i Florida brutalt har angrepet immigranter, blokkert ethvert avbøtende Covid-19-tiltak, opprettet en spesialstyrke av politiet for å arrestere tidligere straffedømte som skulle prøve å stemme, skjermet høyreekstreme og antisemittiske grupper, og forfektet forbud mot «woke» litteratur – er en annen fascist. DeSantis har imidlertid posisjonert seg som en alternativ presidentkandidat for 2024, ved å ta avstand fra Trumps løgn om et «stjålet valg».

President Biden signaliserte Demokratenes respons på valgresultatet sist onsdag, da han oppfordret til tverrpartienhet med hans «Republikanske kolleger» for å forfølge proxy-krigen mot Russland i Ukraina, og pålegge arbeiderklassen hele byrden av den tiltakende økonomiske krisa. På spørsmål om hva han hadde til hensikt å endre framover, gitt exit-målinger som viste massiv motstand mot at han søker en ny periode som president, og harme over rasende inflasjon og fallende reallønninger, svarte han: «Ingenting,» og gikk hen til å skryte av hans administrasjons «oppnåelser».

For to måneder siden holdt Biden en nasjonalt kringkastet fjernsynstale der han advarte for at Det republikanske partiet ble «dominert, drevet og intimidert av Donald Trump og MAGA-Republikanerne, og at det er en trussel mot dette landet». Nå hevder han at valget var en folkelig avvisning av «ekstremisme» fra både venstre og høyre, og signaliserer en slutt på alle etterforskninger av 6. januar-kuppet og dets arrangører under begrunnelsen «å komme videre».

Historien har gjentatte ganger motsagt bestrebelser på selvtilfreds vekkfeiing av fascismens fare, på grunnlag av fascistpartiers og lederes valgmessige tilbakeslag. Nazipartiets velgeroppslutning i november 1932 falt fra 37 ned til 34 prosent i det nasjonale parlamentsvalget, en nedgang på 2 millioner stemmer. Mer enn bare noen få tyske aviser avskrev Hitler som «gårsdagens mann». Mindre enn tre måneder seinere var Hitler rikskansler, og to måneder etter dét stemte alle de borgerlige partiene i Riksdagen for Bemyndigelsesloven, das Ermächtigungsgesetz, som innvilget Hitler diktatoriske fullmakter.

USA i dag er ikke Tyskland i 1932 til 1933. Framfor alt er det ingen fascistmassebevegelse i Amerika. Men det reduserer på ingen måte faren som veksten av fascisme utgjør, som i USA har betydelig institusjonell støtte innen politiet, militæret og etterretningsapparatet.

Trumps skjebne er fortsatt usikker. Alt tyder på at han har til hensikt å slåss mot ethvert forsøk på å detronisere ham innenfra GOP, the Grand Old Party, dvs. Det republikanske partiet. Men én ting er sikkert: Republikanerne og Demokratene vil i valgets etterdønninger bykse lenger til høyre.

Siden framveksten av eiendomsspekulanten og gangsteren Donald Trump til toppen av Det republikanske partiet, har World Socialist Web Site forklart fallitten for teorien historiens «bad man», som absurd «forklarer» styringsklassers vending til autoritære styreformer på grunnlag av individers tilbøyeligheter og subjektive intensjoner. Denne teorien behandler det korrupte og sklerotiske selskapskontrollerte amerikanske to-parti-systemet som et dydsmønster av demokrati, på en eller annen måte infiltrert av den fremmedartede Trump. Og den isolerer den nasjonale utviklingen fra dens internasjonale kontekst – intensiveringen av økonomisk og sosial krise, framveksten av klassekampen og styringsklassers nedstigning til global krig for kontroll over ressurser, profitter og kilder til billig arbeidskraft.

Styringsklassens vending til diktatur og fascisme er en internasjonal prosess. Man trenger bare henvise til Meloni-regjeringen i Italia, framveksten av AfD i Tyskland, Le Pen i Frankrike, Modi i India, Marcos på Filippinene. Det er ingen tilfeldighet at dette sammenfaller med veksten av arbeiderklassens kamper internasjonalt, som søker å få brutt seg løs fra de byråkratiske og korporatistiske fagforeningsapparatenes kvelertak.

Arbeiderklassens grunnleggende forflytning er til venstre. Dette bekreftes i den kraftige støtten til kampanjen til Will Lehman, en Mack Trucks-arbeider og sosialist, i valget for president i bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW) i USA. Med et program for å avskaffe fagforeningsbyråkratiet og legge makten over i grunnplanets hender, har Lehmans valgkamp avdekket den enorme besluttsomheten til å slåss fra arbeidere i USA og rundt om i verden, og deres ønske om internasjonal enhet.

David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, talte i desember 2016 til et publikum av arbeidere og ungdommer i London om betydningen av Trumps valgseier, der han sa:

De styrende elitene responderte i 1914 på kapitalismens motsetninger gjennom krig. I 1917 responderte arbeiderklassen på disse motsetningene gjennom revolusjon i Russland... Vi går inn i en annen periode av denne karakter, men av en langt større målestokk. Vår epoke er ikke bare en epoke av sosial revolusjon, men av sosialistisk verdensrevolusjon. Kan noen tro at politiske omveltninger i Amerika ikke vil generere kolossale eksplosjoner gjennom verden?...

Som i USA ser vi en vekst av enorm folkelig misnøye. Svaret på disse anliggendene kan bare være gjennom byggingen av et politisk lederskap i arbeiderklassen, basert på de grunnleggende oppfatningene av revolusjonær marxisme slik de ble utviklet av Lenin, og framfor alt av Trotskij. Vi mener at arbeiderklassens framvekst er uunngåelig. Den kommer til å se tvers igjennom disse ymse Trumps, forfekterne av nasjonalisme her i Storbritannia, de ymse LePens i Frankrike. Disse programmenes svindel og bankerott vil bli svært raskt avslørt.

Helheten av Biden-administrasjonens og Det demokratiske partiets reaksjonære agenda, både innenriks og i utlandet, som de håper kan implementeres i en allianse med Republikanerne, vil bare styrke det ekstreme høyre. Det er organiseringen og utvidelsen av arbeiderklassens framvoksende bevegelse, og utviklingen av denne bevegelsen til en bevisst kamp for sosialisme, som vil beseire fascisme og faren for verdenskrig.

Loading