COP27-toppmøtet med ingenting for å hanskes med klimaendringer

Årets klimatoppmøte, FNs rammeverkkonvensjon om klimaendringer (COP27), er avsluttet, og verdens store kapitalistmakter, banker og selskaper som var samlet i Sharm el-Sheikh, Egypt, har igjen lovet å gjøre egentlig ingenting for å stoppe og reversere den pågående klimakrisa.

Avtalen utarbeidet av delegatene har mange likhetstrekk med den som ble produsert i Glasgow i Skottland i fjor. Den mest presserende nødvendigheten – å få slutt på anvendelsen av fossilt brensel og stoppe utslippet av klimagassen karbondioksid til jordas atmosfære – ble henvist til en oppfordring om en begrenset reduksjon av kullkraftverk og «utfasingen … av ineffektive subsidier til fossilt brensel,» en formulering som kan tolkes på mange måter, og dermed er praktisk talt meningsløs.

Selv de som tidligere har spilt vesentlige roller i å utarbeide uforpliktende avtaler ble tvunget til å kommentere kommunikéet som ble produsert av COP27 i det negative. Laurence Tubiana, som var en av hovedarkitektene bak de hyllede, men til slutt tannløse Paris-avtalene fra 2015, bemerket: «Innflytelsen fra fossilbrenselindustrien ble funnet over hele fjøla.» Han fortsatte: «Det egyptiske presidentskapet har produsert en tekst som tydelig beskytter petro-stater basert på produksjonen av olje og gass, og fossilbrenselsindustrien.»

Fra venstre, USAs spesielle presidentutsending for klima John Kerry, Storbritannias statsminister Rishi Sunak, Frankrikes president Emmanuel Macron, president for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen, Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, der de applauderer under et møte på sidelinja av klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheikh, Egypt, mandag 7. november 2022. [Foto: AP Photo / Ludovic Marin] [AP Photo/Ludovic Marin]

Man kan bare forestille seg hva neste års COP28 vil oppnå, som skal avholdes i De forente arabiske emirater (UAE), som har anslagsvis 10 prosent av verdens oljereserver, 20 prosent av verdens naturgassreserver og der oljeeksporten utgjør 30 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Selv oppfordringen om å begrense den globale oppvarmingen til mindre enn 1,5 °C [grader Celsius] over førindustrielt nivå ble nesten forlatt. Grenseverdien er allment ansett av klimaforskere som et vippepunkt i forhold til innvirkningene av klimaendringer, et «point of no return» – skulle det passeres vil skadene forårsaket av ekstremvær, stigende havnivåer, ødeleggelsen av menneskers og dyrs habitat, og mylderet av andre farer bli kvalitativt vanskeligere å kunne reversere.

Oppfordringen ble opprettholdt kun som resultat av det CNN ble tvunget til å innrømme var en «nøye koreografert nyhetskonferanse» der EUs embetsrepresentanter truet med å forlate. Pressekonferansen ble ledet av EUs klimasjef Frans Timmermans, som hevdet: «Vi vil ikke at 1,5 Celsius skal dø her, i dag. Det er helt uakseptabelt for oss.»

De europeiske maktene har i realiteten ingenting å tilby arbeiderklassen. Konferansen ble fullstendig overskygget av krigen i Ukraina mellom USA og NATO på den ene siden, og Russland på den andre. USA har presset på for at Europa, og spesielt Tyskland, skal forlate deres beroende på russisk naturgass de siste årene, mest åpenlyst da daværende president Donald Trump sanksjonerte Tyskland i 2018 for å få stengt ned naturgassrørledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland.

Dette trykket ble forsterket av bombingen av Nord Stream 1 og 2-rørledningene i september. Den kriminelle ødeleggelsen av infrastruktur for titalls milliarder dollar har tvunget Europa til å bli mer avhengig av naturgassimport fra USA. Dokumenter fra energidepartementet og amerikanske naturgasslobbyister viser at den amerikanske regjeringen og gass-selskapene allerede var på hurtigsporet for bygging av nødvendig infrastruktur for å øke eksporten av flytende naturgass til EU, og hadde vært det siden starten av Ukraina-krigen i februar.

Tyskland har på sin side vendt seg til å revitalisere landets kullindustri. I april godkjente for eksempel visekansler Robert Habeck fra miljøpartiet Die Grünen ødeleggelsen av byen Lützerath og tvansflyttingen av innbyggerne for å tillate selskapet RWE å utvinne 280 millioner tonn kull. Habeck rettferdiggjorde dette med å hevde: «Putins angrepskrig tvinger oss til midlertidig å gjøre større bruk av brunkull, for å spare gass i elektrisitetsproduksjonen. Dette er smertefullt, men nødvendig.»

Det angivelige høydepunktet under COP27 var at det ble opprettet et «tap og skade»-fond for å kanalisere midler, primært fra USA og EU, til fattigere land som allerede har vært mest rammet av klimaendringer. Fondet ble hyllet av Molwyn Joseph, leder av Alliansen av små øystater, som «en seier for hele vår verden,» og en demonstrasjon av «respekt» for små nasjoner.

Det nye fondet er i beste fall en symbolsk gest. Det er bare begrenset til gjenoppbygging etter katastrofer og har blitt nøye utformet for ikke å implisere anklager mot nasjonene som produserer mest klimagasser, der USA er blant de høyeste utslippsprodusentene. Det er heller ingen klar forståelse av hvordan penger skal fordeles, eller om de i det hele tatt vil nå de mest trengende.

Sagt på en annen måte, blant konferansens 35 000 deltakere var det angivelig mer enn 600 lobbyister fra fossilindustrien til stede, opp 25 prosent fra i fjor, og mer enn alle Stillehavsøynasjonenes delegater til sammen. Uansett hvilke tiltak som har blitt truffet har de uten tvil blitt nøye overvåket og klarert av kapitalistinteresser, og gjort for å sikre at profittene fra å brenne og forgifte jorda kan fortsetter å klatre.

Forøvrig, selv om «tap og skade»-fondet ble gitt tilstrekkelige ressurser og det ble besørget en rettmessig forvaltning for å sørge for dem som er rammet av klimaendringer, tar det faktisk ikke opp selve krisa. Det promoterer den vrangforestillingen, uten tvil holdt av mange av verdens ledere på COP27, at klimaendringer kan løses ganske enkelt ved å kaste noen endringer til de som har mistet deres levebrød og deres kjære, som resultat av klimainduserte ødeleggelser.

Det later samtidig som om stadig mer katastrofale hendelser kan håndteres på den samme måten. Logikken er at selv når de verste effektene av global oppvarming framstår, og drukner verdens kystlinjer, ødelegger habitater og til slutt dreper milliarder av mennesker, er mer penger løsningen.

Klimaendringenes overordnede fare er at på et gitt tidspunkt, kanskje når de globale temperaturene har steget over 1,5 °C, kanskje etter, eller kanskje før, vil jordas klima bli frikoblet fra menneskelig industriell aktivitet og vil utvikle seg i en løpsk prosess som ikke kan holdes tilbake av dagens teknologi, og muligens kan avslutte menneskelig sivilisasjon. Men hva betyr det når det er penger å tjene på kull, olje og naturgass?

Den virkelige lærdommen fra COP27 er at kapitalistklassen, splittet inn i rivaliserende nasjon-stater, ikke har noen løsning på global oppvarming. Klimaforskere har advart regjeringer og selskaper i flere tiår om at fortsatte karbonutslipp til atmosfæren til slutt, og sannsynligvis raskere enn forventet, vil produsere katastrofale konvulsjoner som utgjør en eksistensiell fare for menneskene.

I løpet av denne tiden har disse advarslene blitt ignorert og arbeiderklassen i alle land har lidd etter hvert som klimaendringer hvert år har forårsaket mer skadelige orkaner, monsuner, skogbranner, polare virvler [‘polar vortexes’], ødeleggelse av avlinger og ei rekke andre katastrofer rundt om i verden. Den eneste løsningen er arbeiderklassens kamp, den iboende internasjonale klassen, for å avskaffe kapitalismen og etablere produksjon på et vitenskapelig, globalt og sosialistisk grunnlag.

Loading