Sri Lankas president Ranil Wickremesinghe truet onsdag med å iverksette politistatstiltak for å undertrykke protester mot regjeringen. Der han talte i parlamentet under budsjettdebatten erklærte han: «Det er planer om å sette i gang en ny ‘Aragalaya’ (kamp) for å få endret regjeringen. Men det vil jeg ikke gi spillerom for. Jeg vil påkalle militæret og styrkene, og jeg vil innføre unntakstilstand.»

Wickremesinghe refererte til en mulig gjentakelse av masseopprøret av arbeidere og landsbygdas fattige fra april til juli som fjernet tidligere president Gotabhaya Rajapakse og hans regime.

Erklæringen av en unntakstilstand innvilger presidenten drakoniske fullmakter til å utplassere militæret, forby enhver organisasjon, inkludert politiske partier, forby protester og streiker, vilkårlig arrestere eller internere enhver, ransake privateiendom og sensurere media.

Masseprotestene som startet i april forlangte fratredelsen av Rajapakse og hans regjering og en slutt på den utålelige inflasjonen, manglene av livsviktige varer og de timelange strømutkoblingene. Denne fire måneder lange kampen, som involverte millioner av arbeidere og landsbygdfattige, og var rettet mot hele styringsklassen, tvang Rajapakse til å flykte fra landet da hans regjering kollapset.

Massebevegelsen ble forrådt av fagforeningene, støttet av pseudo-venstre-grupper som inkluderte Frontline Socialist Party (FSP). Disse kreftene stilte opp med de borgerlige opposisjonspartiene, for å bane vei for at den pro-amerikanske nikkedukka Wickremesinghe kom til makten gjennom en antidemokratisk avstemming i det diskrediterte parlamentet.

Wickremesinghes oppstigning til makten løste ikke noen av de brennende problemene massene sto overfor. Hans regime intensiverte i stedet angrepene på livsvilkårene, som har ført til hyperinflasjon og sult.

Verdt å merke seg er at Wickremesinghe kom med hans trussel om å knuse den folkelige opposisjonen under debatten om et budsjett diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF). Budsjettet inneholder brutale innstramminger, deriblant utgiftsnedskjæringer, ublue skattebelastninger og privatiseringer, og som forevarsler nedskjæring av hundretusenvis av arbeidsplasser i offentlig sektor.

Regjeringen og hele styringsklassen frykter at disse tiltakene vil utløse ei ny bølge av arbeiderklassekamper og motstand blant de fattige på landsbygda.

Wickremesinghe uttalte kynisk: «Enhver har frihet til å protestere,» og la deretter til at slike handlinger ville kreve politiets tillatelse. «Gå til politiet for å få tillatelse, og gå deretter ut på gatene, rop ut at jeg er en diktator eller at jeg er som Hitler», men «ikke forhindre trafikken,» erklærte han.

Presidenten insinuerte at månedene med protester mot hans forgjenger var terrorist-initierte handlinger. Han refererte til «vold» som brøyt ut over hele landet mot regjeringspartiets parlamentsmedlemmer og deres støttespillere. De voldelige angrepene ble faktisk utført av bøller og kjeltringer mobilisert av tidligere statsminister Mahinda Rajapakse, mot demonstranter som den 9. mai protesterte mot regjeringen foran Rajapakses offisielle residens, og ved Galle Face Green. Disse opptøyene hadde ingenting med masseprotestene å gjøre.

Socialist Equality Party (SEP) advarte den gang for at vold mot parlamentsmedlemmer fra noen politisk ustabile elementers side bare ville styrke staten.

Presidenten avviste opposisjonspartienes oppfordring til et parlamentsvalg, og sa: «Jeg vil ikke oppløse parlamentet tidlig, før den økonomiske krisa er løst.» Dette påskuddet kan brukes til illegalt å forlenge Wickremesinghe-regjeringens styre på ubestemt tid, under dekke av å ta seg inn igjen etter den uforlignelige økonomiske krisa.

Oppfordringen til et parlamentsvalg fra opposisjonspartienene Samagi Jana Balawegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) har ingenting å gjøre med å forsvare befolkningens demokratiske og sosiale rettigheter. Disse partiene søker snarere å avlede masseopposisjonen inn bak deres kampanje for politisk makt.

Wickremesinghes påstander om FSP-anstiftet vold ble framsatt uten et fnugg av bevis. Til tross for SEPs grunnleggende politiske meningsforskjeller med denne gruppa fordømmer vi utvetydig presidentens trusler mot FSP. Hans uttalelser er rettet mot å intimidere all politisk opposisjon, spesielt i arbeiderklassen, hvor det er mange tegn på stigende raseri.

Fem hundre plantasjearbeidere på eiendommen Glenugie Estate i Upcot, i Nuwara Eliya, streiket nylig i 18 dager mot den grusomme arbeidsmengden og de tilhørende lønnskuttene. Tirsdag og onsdag streiket 1 200 ansatte i statspressen mot lønnskutt. Fredag holdt tusenvis av telecom-arbeidere protester over hele landet mot privatisering.

Wickremesinghe mangler enhver folkelig støtte. Hans politiske base, den avsatte presidenten Rajapakses parti Sri Lanka Podujana Peramuna (SLPP), har midt under masseopposisjonen fraksjonert: Han ble valgt med 134 parlamentsmedlemmers stemmer i juli, men hans budsjett ble vedtatt med bare 121 stemmer.

Wickremesinghe har holdt fast på makten ved å bruke de samme autoritære metodene som hans forgjenger. Hans første handling som president den 22. juli var å utplassere militæret og politiet for å tvangsutkaste hundrevis av demonstranter som i flere måneder hadde okkupert presidentsekretariatet. Noen uker seinere ble demonstranter som okkuperte Galle Face Green også voldelig kastet ut av politiet. Mens han hysterisk fordømte demonstranter som terrorister og fascister, utløste presidenten ei politiheksejakt og arresterte hundrevis.

Wickremesinghe har innført den drakoniske loven om grunnleggende tjenester, Essential Services Act, som forbyr streiker i sektorene elektrisitetsvesenet, petroleumsbransjen og helsevesenet. Den 21. august signerte han en 90-dagers forvaringsordre under den repressive loven om forebygging av terrorisme, Prevention of Terrorism Act (PTA), mot Wasantha Mudalige, sammenkaller [convener] for studentforbundet Inter University Students’ Federation (IUSF), og mot Galwewa Siridamma, sammenkaller for studentforbundet Inter University Bhikkhus’ Federation.

Mens utdannings- og helsevesenet i budsjettet blir sultefôrett på finansieringsmidler har militæret og politiet blitt tildelt 539 milliarder rupier ($ 1,46 milliarder), som forberedelse til ytterligere statsrepresjon.

Hovedopposisjonspartiene har framsatt symbolsk kritikk av Wickremesinghes siste trusler. SJB-partileder Sajith Premadasa sa presidentens uttalelser var «forkastelige» og at hans parti «ikke vil tillate» undertrykkende handlinger. Deretter erklærte han at SJB var beredt til å lede en fredelig, demokratisk folkets kamp, og la til: «Dersom noen engasjerer seg i vold, da kan sikkerhetsstyrkene handle mot det» – som gir regjeringen carte blanche for undertrykking.

JVP-generalsekretær Tilwin Silva nedtonet Wikremasinghes uttalelser, og sa «folkets makt er større enn presidentskapet». «Hvem tar Ranil Wickremesinghes historier på alvor?» erklærte han overflatisk. «JVP bryr seg ikke om dem.»

Begge partier bestreber seg for å avvæpne arbeiderklassen i møte med enorme farer. SJB og JVP støtter IMF-innstrammingene, som de selv ville gjennomføre skulle de kommer til makten, og ikke mindre hensynsløst enn hva Wickremesinghe-regimet er godt for.

Pubudu Jayagoda, utdanningssekretær for FSP, bagatelliserte på samme måte regjeringens trusler og spurte: «Forventer [Wickremasinghe] at folket skal lytte til ham og krype sammen i frykt? Han vet at folk ikke er redde for ham.»

Duminda Nagamuwa, en annen FSP-leder, sa at presidenten har vist hans udemokratiske planer, og formante «alle politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner til å stå fram for å beskytte demokratiet i landet». FSP tar til orde for en bred politisk front med opposisjonelle borgerlige partier, under banneret å bekjempe regjeringens antidemokratiske handlinger og angrep på sosiale rettigheter. Dette er ei politisk felle for å forhindre arbeiderklassens uavhengige mobilisering på et sosialistisk grunnlag mot de antidemokratiske handlingene og IMFs innstramninger.

I et ytterligere forsøk på å promotere selvtilfredshet utstedte Wasantha Samarasinghe, sekretær for det JVP-kontrollerte fagforbundet National Trade Union Centres, en uttalelse som erklærte at Rajapakse ikke var i stand til å forhindre massekamp, og det ville heller ikke Wickremesinghe være. Andre fagforeninger opprettholder en rungende taushet. Fagforeningene fortsetter å spille en nøkkelrolle i å undertrykke arbeidernes kamp for demokratiske og sosiale rettigheter mot Wickremasinghe-regimet og kapitalistklassen.

SEP advarer arbeidere om å ta presidentens trusler på alvor. Regjeringen forbereder seg på å innføre sosialt ødeleggende politikk, som ikke kan gjøres med fredelige midler. Som i USA, Europa og internasjonalt reagerer styringseliten på den økonomiske krisa, forsterket av pandemien og USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, ved raskt å forflytte seg mot diktatoriske styreformer.

Det er imperativt for arbeiderklassen å ta initiativet til å forsvare demokratiske og sosiale rettigheter. Det er derfor SEP oppfordrer arbeidere til å bygge aksjonskomitéer på alle arbeidsplasser, på plantasjene og i forstedene, uavhengige av fagforeningene, kapitalistpartiene og deres pseudo-venstre-vedheng.

Disse komitéene må ta opp kampen for å avskaffe det utøvende presidentskapet og få opphevet nødlovene, loven om forebygging av terrorisme, loven om viktige offentlige tjenester og andre repressive lover.

Den eneste måten arbeidere kan forsvare deres levestandarder og sosiale vilkår på er ved å avvise IMFs brutale innstrammingsprogram, og ta kontroll over produksjonen og distribusjonen av essensielle livsnødvendigheter. All utenlandsgjeld må avvises og bankene, storselskaper og plantasjer må nasjonaliseres, under arbeidernes demokratiske kontroll.

For å slåss for dette programmet oppfordrer SEP til å bygge en Demokratisk og Sosialistisk Kongress for Arbeidere og Bygdemassene, basert på valgte representanter fra arbeidernes aksjonskomitéer. Dette strategiske senteret for arbeidere, støttet av landsbygdas fattige, vil bli grunnlaget for en arbeidernes og bøndenes regjering, for å implementere sosialistisk politikk, som del av den internasjonale kampen for å reorganisere verdensøkonomien langs sosialistiske retningslinjer.