Perspective

Hva Bidens og Kongressens trekk for å forby jernbanestreik avslører

Washingtons trekk for å overstyre et klart avstemmingsresultat fra godsjernbanearbeidere som har avvist en Hvite Hus-meklet kontrakt og ensidig pålegge den, er et vesentlig angrep på arbeiderklassens grunnleggende demokratiske rettigheter. Det er også en strategisk erfaring som arbeidere må trekke lærdommer av.

Etter tre år med endeløse runder av regjeringspålagt mekling, pålagt jernbanenearbeiderne, railroaders som de kaller seg, av antiarbeider-loven Railway Labor Act, og etter et tidligere forlik som regjeringen og fagforeningsbyråkratiet forsøkte å få pålagt i avstemminger som var gjenstand for endeløse forsinkelser og skjemmet av alvorlige uregelmessigheter, var arbeidere endelig satt til å kunne starte en nasjonal streik den 9. desember. Railroaders konfronterer brutale arbeidsgivere som nekter å rokke seg på essensielle og grunnleggende krav, for eksempel betalt sykefravær (de har for tiden ingen sykedager i det hele tatt) og en tidsplanlegging av arbeid som tillater dem å tilbringe tid med deres familier.

I stedet beveger Biden-administrasjonen og Kongressen seg raskt for å forby streikeaksjoner og tvangspålegge avtalen. Biden kunngjorde mandag kveld at han ville søke kongressintervensjon, og han møtte tirsdag morgen kongressledere. En avstemning i Kongressen, hvor utspillet støttes av begge partiers ledelser, kan finne sted allerede onsdag morgen.

Railroaders’ kamp for å vinne deres krav har bevist to fundamentarle elementer i marxismen, som ligger ved kjernen av dens teori om klassekampen.

For det første, kampen demonstrerer riktigheten av arbeidsverditeorien – at kilden til alt av samfunnets rikdom er arbeiderklassens arbeid, og at kilden til profitt er merverdien som utvinnes fra utbyttingen av arbeidere. Deres arbeid er kapitalistsamfunnets økonomiske utbyttingskilde.

Tidligere i år, under argumentering for et føderalt meklingsråd (PEB), hevdet jernbaneselskapene [dvs. godstransportørene, carriers] arrogant at jernbanearbeidernes arbeid «ikke bidro til deres profitter». Men mandag forfattet 400 businessgrupper et brev med forlangender til Kongressen om å handle for å forhindre en streik, og advarte om apokalyptiske økonomiske konsekvenser dersom railroaders la ned arbeidet.

I USA, den mest sosialt ulike av alle de framskredne økonomiene, utvikles det personkulter rundt kjendismilliardærer, som blir promotert som «jobbskapere». Men alle disse menneskene er sosialt udugelige. Landet kan fungere uten dem – men ikke uten railroaders.

Det er ingen tilfeldighet at jernbanebransjen, den mest lønnsomme industrien i USA, også er hjemstavn for noen av de verste arbeidsvilkårene. Gjennom kontinuerlige nedskjæringer av ansatte, tvungen overtid og andre metoder, pumpes massive nivåer av merverdi ut av railroaders’ arbeid av hedgefondforvaltere og milliardærer som eier industrien. Denne profitten finansierer i sin tur selskapers tilbakekjøp av egne aksjer og annen spekulativ og parasittisk aktivitet.

For det andre, dette beviser statens karakter som et instrument for klassestyre. Marx skrev for mer enn 150 år siden: «Den moderne stats utøvende makt er ikke annet enn en komité for å styre hele borgerskapets fellesanliggender.»

Begge partiene kommer nå sammen for med rekordfart å tvinge gjennom en avtale som er avvist av arbeiderne. Selv borgerkrigsatmosfæren i Washington, hvor hoveddelen av Republikanerne støttet et kuppforsøk for å holde Trump ved makten, har så langt vist seg ikke å være noen hindring for tverrparti-enhet.

Ingen annen større lovgivning vil i nyere minne ha blitt vedtatt så raskt i Kongressen, kanskje bortsett fra to: CARES Act-redningsaksjonen i 2020, som skyflet billioner av dollar over til Wall Street og de store selskapene i de tidlige fasene av pandemien, og lovproposisjonene for å finansiere proxy-krigen mot Russland i Ukraina. Selv om Demokratene og Republikanerne er i strupen på hverandre, forenes de om anliggender som er kritisk viktige for amerikansk imperialisme og den kapitalistiske styringsklassen.

President Biden, som har tilskrevet seg den pretensiøse etiketten å være «den mest arbeidervennlige presidenten i amerikansk historie», hevder med kvalmende hykleri at han angrer å ha pålagt kontrakten, men at det var nødvendig for å beskytte «arbeidende familier» som ville bli skadet av en streik. Men denne angivelige faren kunne like lett vært løst ved å pålegge gunstige vilkår for arbeiderne.

Biden har i stedet eksplisitt avvist enhver endring av kontrakten. Under påskudd av å «beskytte arbeidende mennesker» pålegger Biden den arbeidende befolkningen et ledelsesdiktatur.

Det Biden og Kongressen egentlig mener når de snakker om å beskytte «økonomien» er å beskytte profitter. Disse må for enhver pris forsvares. Selv en antydning av retrett er utålelig, fordi det ville oppmuntre til ytterligere motstand i arbeiderklassen.

Den borgerlige staten er ikke, som reformistene jevnlig hevder, en nøytral dommer og mekler i sosiale konflikter. Den er et instrument som opprettholder kapitalistklassens politiske diktatur.

Ved å pålegge selskapenes diktater har Biden-administrasjonen stolt på fagforeningsapparatets kritisk viktige tjenester, som er fullt og helt medskyldig i den antidemokratiske konspirasjonen mot jernbanearbeiderne. Fra begynnelsen av forsøkte fagforeningsapparatet å undergrave arbeidernes initiativ og forskyve og utsette fristen for lovlig å kunne streike så lenge som mulig. Det var fagforeningene som presset på for utnevnelsen av det presidentoppnevnte Nødssituasjonsrådet, Presidential Emergency Board (PEB), som er grunnlaget for kontrakten Biden nå prøver å pålegge.

Fagforeningsapparatet forsøkte uten hell å påtvinge avtalen gjennom avstemminger som var en hån mot demokratisk prosedyre, samtidig som de utsatte en konfrontasjon for å styrke Kongressens hånd. De anvendte trusselen om kongresspåbud som et våpen mot arbeiderne for å prøve å overbevise dem om å godta avtalen med den begrunnelsen at ingenting annet kunne gjøres.

Fagforeningsapparatet er ikke bare en forlengelse av selskapsledelsen; det eksisterer som en industriell politistyrke for kapitaliststaten.

Selv om lovgivningen ville være første gang Kongressen har grepet inn mot en nasjonal jernbanestreik siden 1991, er den ikke bare en gjentakelse av fortiden. Den utspiller seg under betingelser av ei massiv sosial, politisk og økonomisk krise.

Bidens anmodning om kongressintervensjon er begynnelsen på slutten av hans forsøk på å kamuflere hans klassepolitikk og unngå åpne og for tidlige konfrontasjoner med arbeiderklassen, gjennom anvendelsen av fagforeningsbyråkratiet. Denne strategien mislykkes mot den enorme fremmedgjøringen og fiendtligheten som arbeidere føler overfor både fagforeningsapparatet og regjeringen.

Det er en voksende bevegelse for utviklingen av grunnplanorganisasjoner der arbeidere kan slåss for deres interesser uavhengig av fagforeningsapparatet. Blant railroaders har dette tatt form av grunnplankommitéen Rail Workers Rank-and-File Committee (RWRFC), som har spilt den ledende rollen i å mobilisere og organisere motstand mot kontraktene, på tvers av yrkesfagene og jernbaneselskapene.

Samtidig har valgkampen til Will Lehman som stiller som presidentkandidat for UAW, basert på et program for å avskaffe UAW-apparatet og overføringen av makt til fabrikkgulvet, funnet bred støtte blant grunnplanets arbeidere.

Kongressens intervensjon viser imidlertid den kritisk viktige betydningen av arbeiderklassens uavhengighet. Dette betyr ikke bare å bryte løs fra fagforeningsbyråkratiets tvangstrøye, men også arbeiderklassens politiske uavhengighet. Arbeidere er fullstendig fratatt deres rettigheter av et politisk system som fungerer som borgerskapets instrument for klassestyre. Arbeidere trenger deres eget politiske program, korresponderende med deres egne historiske interesser, som kolliderer med og er skjebnebestemt til å avskaffe profittmotivet.

Arbeidere blir konfrontert med behovet for å ta politisk makt over i egne hender og omstrukturere samfunnet langs sosialistiske retningslinjer, organisere det etter menneskelig behov, ikke profitt. Dette er den mest fundamentale lærdommen å trekke fra kongressintervensjonen.

Loading