Det følgende er bemerkningene fra Will Lehman til online-stevnet 10. desember, «For en massebevegelse av studenter og ungdom for å stoppe krigen i Ukraina!» organisert av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).
Lehman er en grunnplanarbeider ved Mack Trucks i Macungie, Pennsylvania, som i år stilte til valg som president for fagforeningen United Auto Workers (UAW). For mer informasjon om å bli med i IYSSE, besøk iysse.com.
Jeg heter Will Lehman, jeg jobber hos Mack Trucks i Macungie, Pennsylvania, og i år stilte jeg til valg som kandidat for internasjonal president for fagforeningen United Auto Workers (UAW).
Jeg støtter byggingen av en massebevegelse for å stoppe Ukraina-krigen. USAs endeløse og ekspanderende kriger i utlandet er uatskillelige fra den eskalerende krigen mot arbeiderklassen hjemme.
For bare to uker siden vedtok Den amerikanske kongressen, med støtte fra både Demokratene og Republikanerne, en lov som forbød 100 000 jernbanearbeidere å streike, og tvang dem til å akseptere en kontrakt de allerede hadde avvist. Jernbanearbeiderne vil slåss for det arbeidere over hele verden forlanger: En anstendig levestandard, lønninger som holder tritt med stigende inflasjon, og arbeidstidsplaner som lar dem tilbringe tid sammen med deres familier.
USA berettiger alltid sine kriger i utlandet ved å hevde de forsvarer «frihet» og «demokrati,» men i det øyeblikk arbeidere her går til noen handling for å forsvare våre egne interesser, da nøler ikke styringsklassen med å bruke statens makt for å undertrykke oss. Dersom jernbanearbeidere skulle trosse forsøket på å presse denne kontrakten ned i halsen på dem er det ingen tvil om at selskapene og de rike ville mobilisere hæren for å håndheve deres diktater.
Den amerikanske arbeiderklassen begynner å forstå dette, en prosess som har de dypeste konsekvenser for kampen mot krig.
Jeg stilte i år til valg som president for United Auto Workers, på en plattform for å avskaffe det nasjonalistiske pro-selskap-fagforeningsbyråkratiet, og overføre makten til arbeidere på fabrikkgulvet.
Jeg gjorde det klart at jeg fremmet et program for arbeiderklassens internasjonale enhet, og understreket at arbeidere i alle land har de samme interessene. Jeg forklarte at jeg er en sosialist i opposisjon til kapitalistutbytting, uansett hvor den eksisterer. Jeg uttalte meg mot den amerikanske styringsklassens kriger, og forklarte mine arbeiderkolleger at disse krigene føres på vegne av de rike og at vi ikke har noen interesse i å utkjempe dem. Og mange, mange arbeidere var enige.
Til tross for UAW-apparatets undertrykking av valget stemte tusenvis av arbeidere for dette programmet. I mine diskusjoner med arbeidere møtte jeg enorm støtte for å forene arbeidere i alle land i en felles kamp mot våre klassefiender.
Jeg snakket i løpet av min valgkamp med arbeidere i Tyskland, på Sri Lanka, i India og Mexico, og jeg fant ut at vi alle vil slåss for de samme tingene. Arbeidere over hele verden må hente seg enorm oppmuntring fra veksten av klassekampen i USA. Den amerikanske styringsklassen fører kontinuerlig kriger i utlandet, men dens farligste fiende er her hjemme.
Det bildet av USA arbeidere i andre land ser blir kontinuerlig forvrengt av den amerikanske styringsklassens propaganda. USA er visstnok det rikeste landet i verden, «den amerikanske drømmens» land, men landets enorme rikdom kontrolleres faktisk nesten utelukkende av en liten selskaps- og finanselite.
Og arbeidere i altfor mange land har fått bomber sluppet over deres hjem og sett deres regjeringer styrtet av den amerikanske imperialistiske krigsmaskina. Millioner av arbeidere internasjonalt tror, etter bare å ha opplevd disse brutale voldshandlingene, at dette er alt som eksisterer i USA.
Men det er to forskjellige Amerika, styringsklassens Amerika og arbeiderklassens Amerika. Det store flertallet av den amerikanske befolkningen støtter ikke krig, som utføres bak vår rygg.
Amerikansk imperialismes forbrytelser tildekkes, og de som avslører dem, som Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange, blir fengslet og torturert. Amerikanske arbeidere ønsker et anstendige liv, fritt fra fattigdom og nød, som arbeidere over hele verden
Jernbanearbeiderne er del av en voksende bevegelse som inkluderer 50 000 akademiske arbeidere som for tiden er i streik, havnearbeidere som arbeider under utløpte kontrakter, lærere som står overfor desimeringen av den offentlige utdanningen, helsetjenestepersonell som konfronterer helsesystemenes sammenbrudd under påvirkning av pandemien, unge servicearbeidere som ikke tjener nok til å overleve, enn si stifte egen familie.
Etter tiår med sosial kontrarevolusjon begynner amerikanske arbeidere å se gjennom propagandaen fra begge partier, som prøver å splitte oss og stille oss opp mot hverandre, og bestreber seg for å sette oss opp mot våre klassebrødre og -søstre over hele verden.
Det er denne sosiale kraften som må mobiliseres i opposisjon til imperialistkrig. Det vil ikke bli noen betydelig antikrig-bevegelse om den ikke ledes av arbeiderklassen. Det er den essensielle lærdommen fra historien om kampen mot krig.
Det er på grunnlag av klassekampen at den internasjonale arbeiderklassen vil forene seg mot alle kapitalismens typer ondskap og konsekvenser, fra klimaendringer og miljøforringelse, til ulikhet og utbytting, og veksten av fascisme og diktatur.
I kampen mot krig må vårt banner være påskrevet Marx’ og Engels’ oppfordring fra 170 år siden: «Verdens arbeidere, forén dere! Vi har ingenting å tape annet enn våre lenker!»