Det følgende er bemerkningene fra Eduardo Parati til online-stevnet 10. desember, «For en massebevegelse av studenter og ungdom for å stoppe krigen i Ukraina!» organisert av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).
Parati er medlem av IYSSE i Brasil. For mer informasjon om å bli med i IYSSE, besøk iysse.com.
Latin-Amerika, som resten av planeten, ville ikke bli spart i tilfelle en tredje verdenskrig. Der USA fører sin proxy-krig mot Russland i Ukraina, forbereder landet seg også på krig mot Kina, som det anser som en utålelig økonomisk rival. Latin-Amerikas land, med dype økonomiske og politiske tilknytninger både til USA og Kina, vil nødvendigvis bli trukket inn i sentrum av denne konflikten.
Krigen i Ukraina påvirker allerede arbeiderklassen og ungdommen i hele denne regionen, med en eksplosjon av utarming.
En nylig rapport fra FNs økonomikommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) anslår at innen utgangen av 2022 vil en tredjedel av Latin Amerikas befolkning leve i fattigdom, og mer enn 13 prosent i ekstrem fattigdom. Kontinentets arbeidere har til dags dato ikke kommet tilbake til de økonomiske vilkårene de hadde før pandemien, til tross for at de rikeste samfunnssjiktene har økt deres inntekter betraktelig.
Siden pandemien rammet har de som ikke umiddelbart ble kastet ut i arbeidsledighet vært tvunget til å arbeide under utrygge betingelser med fare for å bli smittet og kunne overføre Covid-19, en situasjon som fortsetter til i dag. Latin-Amerika har ifølge The Economist siden pandemien begynte akkumulert 2,6 millioner overtallige dødsfall, som tilsvarer en tiendedel av hele verdens Covid-ofre.
Den sosiale krisa som griper denne regionen er resultat av amerikansk imperialismes og Latin Amerikas borgerskaps historiske forbrytelser. Kontinentet var i løpet av det 20. århundre karakterisert av påfølgende kupp og fascistregimer, støttet av CIA på vegne av Wall Street.
Den latinamerikanske styringsklassen reagerer på imperialismens enorme press ved å bestrebe seg for en umulig balansegang i dens utenriksrelasjoner. Det symbolske håndtrykket under COP27 i Sharm el-Sheik mellom Venezuelas president Nicolás Maduro, chavismo’s politiske arving, og USAs utenriksminister John Kerry, illustrerer det latinamerikanske borgerskapets krise.
Ikke bare Maduro, men alle representantene for «Rosabølga» som de siste årene er tilbake ved makten, er kapitalismens hensynsløse forsvarere. Gabriel Boric i Chile, Pedro Castillo i Peru og Gustavo Petro i Colombia har alle respondert med voldelig politi- og militærundertrykking på økningen av antall streiker og protester fra arbeidere og ungdommen.
I Brasil gikk i 2021 hundretusenvis av arbeidere, og spesielt ungdommen, ut i gatene mot den morderiske orienteringen for «flokkimmunitet» som ble ført av den fascistiske regjeringen til Jair Bolsonaro. Partido dos Trabalhadores (PT), Brasils sosialdemokratiske Arbeiderparti, og alle pseudo-venstre-partiene, med deres fagforeninger og studentorganisasjoner, avledet denne kampen fra en nødvendig konfrontasjon med det politiske kapitalistsystemet.
I stedet orienterte de alle alt av sosial opposisjon inn bak valget av en ny og tredje regjering ledet av den tidligere fagforeningsmannen Lula da Silva, og hans presidentkandidatur for Partido dos Trabalhadores (PT). Den nye PT-regjeringens hovedmål er å dekke over den brasilianske kapitalismens dødelige krise, og rehabilitere de politiske og militære kreftene som er aktivt involvert i Bolsonaros diktatoriske komplotter.
For å slåss mot kapitalistisk elendighet og faren for fascisme, og for å sikre ei framtid, må ungdommen gå for et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. De må bryte definitivt med PT og de andre Rosabølge-partiene, som er forsvarere av deres respektive nasjonale borgerskap, og vende seg til den internasjonale arbeiderklassen.
Den yngre generasjonen som trer inn i kamp blir spesielt i Latin-Amerika konfrontert med ei rekke pseudo-venstre-organisasjoner som er pabloismens og dens varianters arvinger, deriblant morenoismen.
Dette er politiske tendenser som framstår som revolusjonære og til og med trotskistiske, men som forlengst har forkastet Den fjerde internasjonales prinsipper. Deres formål er å desorientere ungdommens sosialistiske ambisjoner, og få fanget dem inn i rammeverket av borgerlig nasjonalistisk politikk, i fagforeningene og de akademiske byråkratiene.
Disse pseudo-venstre-organisasjonene i Latin-Amerika er i dag de mest åpne forsvarerne av imperialistkrigen i Ukraina, og av NATOs interesser. Morenoistenes politiske hovedlinje, som representert av partiene IWL-FI, UIT-QI og ISL, er å presse imperialistmaktene til å sende mer våpen til Ukraina, og føre krigen mot Russland «til dens bitre ende».
Disse partiene har på brasilianske universiteter og i fagforeningene ført innsamlingskampanjer for den såkalte «ukrainske motstanden,» og erklærte at eksistensen av fascistkrefter i dennes rekker er ei løgn. Pseudo-venstre-partiet PSTU, Partido Socialista dos Trabalhadores Unificado, har i spissen for metallarbeidernes fagforening i São José dos Campos, ført kampanje for å betinge arbeidernes kamp for deres arbeidsplasser hos storkonsernet Avibras, Brasils største våpenprodusent, til kravet om massive investeringer i den brasilianske forsvarsindustrien. Dette partiet er beredt til å lede brasilianske arbeidere inn i krig.
Dette må bli et rødt varseltegn for ungdommen. Pseudo-venstres reaksjonære pro-imperialist-politikk i dag er konsekvensen av pabloismens forræderske politiske utviklingsforløp, organisert under Det forente sekretariatets banner. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har siden 1953 ført en systematisk kamp mot pabloitstisk revisjonisme. Kampen for genuin sosialisme er umulig uten grundig å studere og assimilere denne historien.
Pabloismen var i Latin-Amerika ansvarlig for at en hel generasjon radikaliserte ungdommer og arbeidere ble forhindret fra å forstå Den fjerde internasjonales historiske perspektiv og trotskistiske prinsipper.
Pabloistene promoterte revolusjonen på Cuba i 1959, og Che Guevaras metoder, som en oppdatert guide for sosialistisk revolusjon, basert på forkastelsen av Lenins konsept for et bevisst marxistisk lederskap og arbeiderklassens sentralitet. Dette førte tusenvis av unge mennesker over på geriljakrigføringens katastrofale kurs.
Da de latinamerikanske diktaturene kollapset under arbeiderklassen kraftfulle streikebølger avledet de samme organisasjonene arbeiderne vekk fra den revolusjonære kampen, ved å forfekte kun den borgerlige statens demokratiske reformer.
Latin-Amerikas krise i dag, med sønderknuste nasjonaløkonomier og borgerskap som vender tilbake til diktatoriske styreformer, understreker disse nasjonalistiske politiske perspektivenes fallitt.
Verdensøkonomiens stadig dypere integrering har forverret kapitalismens krise og indre motsetninger. Men samtidig forener og styrker den også den internasjonale arbeiderklassen, som er mer sammenkoblet og tallrik enn på noe annet tidspunkt i historien. Denne sosiale kraften er i stand til, om den blir forent på tvers av imperialistlandene og de undertrykte landene, å forhindre en nukleær katastrofe, og til å reorganisere verdensøkonomien basert på sosialistiske prinsipper.
Disse samme sosiale kreftene ligger til grunn for veksten av den trotskistiske verdensbevegelsen, Den fjerde internasjonale anført av Den internasjonale komitèen – ICFI – som det revolusjonære lederskapet i Latin-Amerika og i hele verden. Ungdommen må vende seg til den internasjonale arbeiderklassens mektige kraft, og til ICFIs revolusjonære program!