Ifølge Tysklands tidligere kansler Angela Merkel tjente Minsk-avtalen til å kjøpe tid for å gjenoppruste Ukraina. «Minsk-avtalen i 2014 var et forsøk på å besørge Ukraina tid,» sa Merkel til ukeavisa Die Zeit. «Denne tiden brukte landet også til å bli sterkere, som man kan se i dag.»

Merkel, som også var partileder for Den kristelig-demokratiske union (CDU), har kommet med få offentlige uttalelser siden hun for ett år siden ble erstattet i kanslerembetet av Olaf Scholz (SPD, Tysklands sosialdemokratiske parti), etter hennes seksten år i embetet. Det omfattende intervjuet publisert av Die Zeit 7. desember er et sjeldent unntak.

Merkel er imidlertid fortsatt politisk aktiv i kulissene. På hennes kontor, som hun er berettiget som tidligere kansler, har hun ni personer sysselsatt, fire flere enn godkjent – én kontorsjef, én nestleder, to referenter, tre funksjonærer og to sjåfører. Hun holder jevnlig kontakt med Scholz, som han selv har fortalt. Hun hadde allerede etablert en god relasjon med ham da han fortsatt var finansminister i hennes storkoalisjonsregjering, som ble kalt Gro-Ko.

Desto mer bemerkelsesverdig er hennes innrømmelse at Minsk-avtalen tjente til å kjøpe tid for Ukrainas opprusting. «Det var klart for oss alle at dette var en frosset konflikt, og at problemet ikke var løst, men nettopp dét var det som besørget Ukraina verdifull tid,» sa Merkel til Die Zeit.

Minsk-avtalen, som Merkel i september 2014 undertegnet sammen med Frankrikes daværende president François Hollande, Ukrainas daværende president Petro Porosjenko og Russlands president Vladimir Putin, har tidligere vært framstilt som et forsøk på fred, som den russiske presidenten seinere skal ha forpurret.

Merkel bekrefter nå at NATO fra starten av ønsket krig, men trengte tid til å forberede seg militært – en vurdering WSWS lenge har hevdet.

USA har siden Sovjetunionens oppløsing i 1991 forfulgt målet om å forbli den «eneste verdensmakten». For dette formålet har Washington ført ei rekke kriminelle kriger, og utvidet NATO inn i Øst-Europa. USA ønsker nå også å integrere Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker inn i NATO, og å underlegge seg Russland for å plyndre landets ressurser og få isolert Kina.

Tysklands regjering anvender Ukraina-krigen for å få gjennomført deres hevd for å bli Europas ledende stormakt, og en militærstormakt. Merkels tredje regjering, storkoalisjonen kalt Gro-Ko, sammensatt av Kristelig-demokratenes unionspartier (CDU/CSU) og Sosialdemokratene (SPD), plassert i 2013 dette målet i sentrum for Gro-Ko’s program. Utenrikspolitisk knyttet regjeringen seg dermed til stormaktsplanene brakt til torgs av das Kaiserreich (Keiserriket) og nazi-regimet.

«Tyskland må være beredt til å involvere seg tidligere, mer avgjørende og mer vesentlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken,» sa Frank-Walter Steinmeier (SPD), daværende utenriksminister og nå Tysklands forbundspresident, på Sikkerhetskonferansen i München i 2014. Tyskland var «for stort til bare å kommentere verdenspolitikk fra sidelinja».

Bare to måneder etter at Merkels tredje regjering tiltrådte organiserte USA og Tyskland i februar 2014 et kupp i Ukraina, som anvendte fascistmilitser for å bistå et pro-NATO-regime til å komme til makten. Washington og Berlin hadde imidlertid et problem. Den dominerende rollen i det nye regimet som høyreorienterte nasjonalister og beundrere av nazi-kollaboratøren Stepan Bandera, og fascistmilitser spilte, som splittet landet. Spesielt øst i landet, der flertallet av befolkningen er russisktalende, reagerte de med gru på utsiktene til å bli regjert av ukrainske ultranasjonalister.

Russland, som fryktet for landets Svartehavsflåte med base i Sevastopol, annekterte Krim-halvøya ved hjelp av en folkeavstemming. I de to oblastene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina utropte russisk-støttede separatister uavhengige folkerepublikker.

De nye makthaverne i Kiev klarte ikke å forhindre det. Den ukrainske hæren hadde falt fra hverandre. Soldater som ikke var villige til å ofre seg for det nye regimet deserterte i hopetall.

Under disse omstendighetene organiserte Merkel og Hollande Minsk-avtalen – som Merkel nå innrømmer – for å fryse konflikten og få kjøpt seg tid. Avtalen inkluderte en våpenhvile, tilbaketrekkingen av tunge våpen og etableringen av en sikkerhetssone, overvåket av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Den ukrainske regjeringen lovet å endre forfatningen for å innvilge Donetsk og Luhansk en spesialstatus, og besørge oblastene større autonomi.

Knapt noe av dette ble noen gang implementert. Det var framfor alt den ukrainske siden som boikottet alle overenskomstene. Kiev ønsket ikke en framforhandlet løsning. Den nyinnsatte presidenten Petro Porosjenko mobiliserte Azov-bataljonen og andre fascistmilitser, som milliardæroligarken delvis finansierte med hans egne midler, i mangel av soldater beredt til å slåss. Disse militsene ble integrert inn i landets væpnede styrker og sendt inn i utbryter-oblastene for å terrorisere lokalbefolkningen og holde konflikten i gang.

Regimet i Kiev – enten det var under Porosjenko eller hans etterfølger Zelenskyj – og dets støttespillere i Berlin og Washington, var aldri interessert i noen fredelig løsning. De var interessert i å kjøpe seg tid for å kunne eskalere krigen – selv om det fikk katastrofale konsekvenser for befolkningen i de berørte oblastene.

Tankesmia Det tyske institutt for vitenskap og politikk, Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP), som står den tyske regjeringen nært, og ikke overhodet har noen sympati for Russland, publiserte i februar 2019 dokumentet «Donbas-konflikten» – dvs. tre år før den nåværende krigen brøyt ut. Dokumentet tegner et knusende bilde som gjør det klart at overodnet for regimet i Kiev var hele tiden de geopolitiske målene i Donbas-konflikten – å få knyttet seg til NATO, og isolere Russland – og at regimet var beredt til hensynsløst å ofre den ukrainske befolkningens skjebne for å oppnå disse målene.

I dokumentet står det: «Kyiv-diskursen om Donbas-krigen fokuserer nesten utelukkende på det geopolitiske nivået og relasjonen til Russland.» Fraværet av et «lokalt konfliktnivå» i dette synet har «alvorlige konsekvenser for den berørte sivilbefolkningens oppfatning,» som «i Kyiv anses som tilbakeskuende, sovjet-preget, uproduktiv og autoritær». I de fleste samtalepartneres øyne «kan det i Donbas ikke handle om ‘forsoning’ mellom de enkelte etniske eller sosiale gruppene». Fra Kievs synspunkt ville fredsbygging «bare være mulig når territoriene først er frigjort, dvs. når de igjen er fullstendig underlagt ukrainsk kontroll».

SWP-dokumentet innrømmer også åpent at fascistkrefter spiller en sentral rolle i ukrainsk politikk: «Selv om høyreorienterte og høyreekstreme partier ikke har oppnådd noen betydningsfull suksess i valgene siden 2014, har nasjonalistisk tankegods hatt betydelig innflytelse i samfunnsdebatten om konflikten øst i landet (så vel som for andre anliggender). Gang på gang lyktes det nasjonalistiske aktører å tvinge det politiske lederskapet til å justere deres politikk.»

SWP- dokumentet tar også for seg krigens ødeleggende menneskelige og sosiale kostnader i det østlige Ukraina. Eksempelvis var «andelen mennesker uten tilgang til balansert ernæring» i 2017 i folkerepublikkene Donetsk og Luhansk på 86 prosent, mot 55 prosent i Kyiv-kontrollerte områder. Titusenvis av hjem har siden 2014 blitt skadet og ødelagt. Ifølge OSSE målrettet begge stridende parter i deres beskytning – men spesielt de ukrainske væpnede styrker – sivil eiendom.

Kiev-regimet brydde seg ikke om dette. «Ikke så reint få politikere i Kyiv anser Donbas som en unødvendig økonomisk byrde, og regionens befolkning som tilbakeskuende og politisk upålitelige. Tilsvarende lav er deres beredskap for å arbeide for å lindre humanitær nød i områdene berørt av konflikt,» står det i SWP-dokumentet.

NATO anvente den «verdifulle tiden» (Merkel) vunnet av denne terroren til å gjenoppbygge de ukrainske væpnede styrker, trene dem opp og bevæpne dem til tennene. Ifølge en britisk parlamentsrapport har for eksempel den britiske hæren siden 2014 trent og utstyrt ukrainske soldater. Ukraina har ikke formelt blitt del av NATO, men er det i alle praktiske henseender.

Russlands beslutning om å gå til militære aksjoner mot Ukraina var den forutsigbare – og tiltenkte – reaksjonen på denne NATO-offensiven. Det gjør den imidlertid ikke mindre reaksjonær. Putin-regimet representerer interessene til de russiske oligarkene, som plyndret Sovjetunionens sosialiserte eiendom og er på krigsfot med den russiske arbeiderklassen.

Men påstanden at krigen ble utløst av at Russland brøyt seg inn i det vestlige demokratiets «Edens hage» er ei løgn. Hovedansvaret er det NATO-maktene som bærer, som ønsket og bevisst provoserte fram krigen.

De har siden krigens begynnelse oversvømmet Ukraina med toppmoderne våpen. De besørger logistisk støtte, bestemmer angrepsmål, styrer kampene og opererer i hemmelighet i Ukraina med deres egne elitetropper. De kveler i kimen ethvert forsøk på en forhandlingsløsning. NATO har i virkeligheten lenge ført en krig mot atomvåpenmakten Russland, og risikerer med dét menneskehetens nukleære utsletting.

Denne faren kan bare forhindres av en internasjonal bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen som kombinerer kampen mot krig med kampen mot dens årsak, kapitalismen. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – bygger en slik bevegelse og bevæpner den med et sosialistisk perspektiv.