UAW-presidentkandidaten Will Lehman meldte 19. desember en formell protest mot resultatene av fagforeningens lederskapsvalg i 2022, «i deres helhet».

Lehmans skriftlige protest til den rettsoppnevnte overvåkeren [‘monitor’] som hadde tilsyn med valget er en encyklopedisk historisk opptegnelse av valgforløpet, som utfyllende beskriver hver fasett av det forskansede byråkratiets antidemokratiske konspirasjon for å klamre seg til makten ved å undertrykke avstemmingen.

Den 50-sider-lange protesten og dusinvis av sider med vedlegg, som sammenstiller informasjon innsamlet gjennom de voksende nettverkene av grunnplanmedlemmer som ble etablert i løpet av Lehmans valgkampanje, viser at byråkratiet gjentatte ganger brøyt amerikansk arbeidslov og at valget var illegalt.

Lehman, den eneste sosialistkandidaten som stilte til valg, oppnådde nesten 5 000 stemmer blant arbeidere på grunnplanet fra bilfabrikkene og akademiske institusjoner over hele landet. Men, med mindre hans protest får medhold vil navnet hans være ekskludert fra valgets andrerunde som holdes i januar, som vil være begrenset til de ledende kandidatene for fagforeningens byråkratiske apparat, Ray Curry og Shawn Fain, som hver av dem oppnådde mindre enn 4 prosent av de totalt avgitte kvalifiserte stemmene, midt under en massiv velgerundertrykking.

Én million av 1,1 million kvalifiserte og stemmebrettigede medlemmer stemte ikke i valget, fordi UAW-ledelsen bevisst holdt dem uvitende om det. Dette er ikke et spørsmål om formening, men bevisbare fakta. Lehmans protest beskriver for eksempel hvordan UAWs nasjonale nettside «Member News,» som er innlemmet i mange av fagforeningens lokalavdelingers nettsteder, overhodet ikke refererte til valget i perioden fra 29. juli til 29. november.

Samtidig som byråkratiet opprettholdt en konspirasjon av taushet rundt fagforeningens interne valg, brukte det enorme ressurser på å drive valgkampanje for Det demokratiske partiet i de nasjonale midtperiodevalgene. I disse valgene, som fant sted på samme tid som fagforeningsvalget, brukte byråkratiet avanserte teknikker, organiserte offentlige arrangementer og bombarderte fagforeningsmedlemmene med reklamemateriell i et forsøk på å øke valgdeltakelsen ved å minne arbeiderne på stemmefrister.

Det er ingen uskyldig forklaring på denne kontrasten. Dersom fagforeningen hadde brukt de samme ressursene på sitt eget valg som det gjorde på å støtte Demokratene i midtperiodevalgene, da ville valgdeltakelsen utvilsomt vært langt høyere.

Tilstrekkelig varsling er et grunnleggende krav for ethvert valg å anses som demokratisk. Arbeidere kan ikke stemme i et valg de ikke engang vet finner sted.

UAW-byråkratiet hadde et klart upassende motiv for å undertrykke avstemmingen. Byråkratene fryktet at et informert medlemskap ville sparke dem ut, frarøve dem deres oppblåste sekssifrede lønninger, deres tilgang til de $ 1,5 milliarder av fagforeningens finansmidler bygget opp med arbeidernes medlemskontingenter, og alle deres råtne direkte og indirekte frynsegoder.

Lehmans protest dokumenterte hvordan den lille forhåndsinformasjonen fagforeningen besørget i stor grad var gjennom en kommunikasjonskanal – Local Union Information System (LUIS) – som var satt opp for at byråkratiet skulle kommunisere med seg selv, og som «kuttet ut medlemskapet,» som den amerikanske distriktsdommeren David Lawsons sa med egne ord, under en høring i saken Lehman vs. UAW i november.

Resultatet: Fagforeningens funksjonærer og deres assosierte ble i det store og hele informert om valget og stemte, mens grunnplanet stort sett ikke ble informert og heller ikke deltok i valget. Dette forskøyv valget til fordel for kandidatene favorisert av byråkratiet og undertrykte stemmene for Lehman og hans valgkampanje, som reflekterte grunnplanets interesser og aspirasjoner.

Mangelen på relevant varsling ble forsterket av utbredte mangler i fagforeningens post- og e-postlister, som det hardnakket nekter å vedlikeholde, og som resulterte i at flere stemmesedler ble returnert i posten som ikke-leverbare enn de som faktisk ble innsendt. Mange arbeidere som fikk vite om valget, i mange tilfeller bare gjennom Lehman-kampanjen, var fortsatt ikke i stand til å stemme fordi de ikke kunne få fatt i en stemmeseddel i tide.

Lehman anla i november et søksmål med forespørsel om en 30-dagers forlengelse av fristene for arbeidere til å etterspørre og få sendt inn stemmesedler. Denne forespørselen ble avslått etter at den ble motarbeidet av Biden-administrasjonens arbeidsminister Marty Walsh, av advokater som representerte UAW-apparatet, og av den rettsoppnevnte monitoren.

Lehman advarte i søksmålet: «Dersom stemmesedler fortsetter å bli utsendt med denne raten hver dag før fristen utløper 28. november, vil den totale valgdeltakelsen bli på rundt 104 000.» Lehmans advarsel var slående presis. Det viste seg at totalt 104 776 stemmesedler ble talt opp.

Valgdeltakelsen på 9 prosent var en av de laveste valgdeltakelsene i noe direkte fagforeningsvalg i amerikansk historie, om ikke den laveste gjennom tidene. Men, den prosentvise valgdeltakelsen blant vestkystens akademiske arbeidere var enda lavere, hvilket peker på bevisst diskriminering av disse nyere medlemmene som var mindre tilbøyelige til å stemme på kandidatene til det forskansede apparatet.

Avdelingen Local 4123, for eksempel, som ifølge dens nettsted har «over 11 000 medlemmer,» sendt bare ut 2 296 stemmesedler, hvorav kun 29 ble returnert.

Avdelingen UAW Local 5810, som representerer akademiske forskere og post-doktorstudenter, avga bare 328 stemmer i valget for fagforeningens nasjonale lederskap, og avga deretter uker seinere 4 756 stemmer for en kontraktsratifisering. Dette beviser ugjendrivelig at det var mangel på varsling som forårsaket den lave valgdeltakelsen – ikke «apati,» den fornærmende løgna som nå formidles av byråkratiet og dets medskyldige.

Lehmans protest dokumenterer også systematisk intimidering rettet mot de frivillige som førte valgkampanje på arbeidsplasser over hele landet, deriblant en implisitt trussel om fysisk vold den 17. desember fra Brandon Campbell, direktør for UAW Region 4.

Lehmans protest dokumenterer i tillegg hvordan fagforeningen bevisst feilinformerte medlemmene om stemmefrister og stemmeberettigelse i et forsøk på å undertrykke avstemmingen, og fortalte midlertidige deltidsansatte (TPT) at de ikke kunne stemme selv om de mottok en stemmeseddel, og fortalte arbeidere ved GM Arlington i Texas og andre steder at stemmefristen allerede var utløpt selv om det ikke var tilfelle.

Som kroning av dette berget av misforvaltning, som kirsebæret på toppen, er det faktum at Will Lehmans egen stemme åpenbart ikke ble talt, til tross for at han sendte inn hans stemmeseddel i god tid før fristen.

«Om UAW var et land,» skriver Lehman i protesten, «ville det da vært kalt et demokrati?» Valgdeltakelsen på 9 prosent var mindre enn halvparten av den sist registrert på Haiti, landet med lavest valgdeltakelse til nasjonale valg i verden. UAW-valgdeltakelsen var lavere enn i land klassifisert som «autoritære regimer» i The Economist’s Democracy Index.

Årets direkte valg, som er det første i UAWs historie, ble tvunget på fagforeningen av en mange-år-lang korrupsjonsskandale som resulterte i at mange medlemmer av fagforeningens hovedstyre, deriblant to tidligere presidenter, ble dømt eller de erkjente straffskyld for kriminelle konspirasjoner mot deres medlemskap. Det amerikanske justisdepartementet beskrev en «korrupsjonskultur» blant disse angivelige «arbeidslederne,» som anvendte millioner av dollar av arbeidernes medlemskontingenter på deres groteskt luksuriøse personlig livsstil, samtidig som de tok imot bestikkelser fra selskapsledelsen for å binde deres medlemmer til ugunstige arbeidskontrakter.

Den amerikanske regjeringen påla UAW en rettsoppnevnt monitor og utsiktene til direkte valg, ikke av noen stor kjærlighet for arbeiderdemokrati, men fordi fagforeningsbyråkratiet ellers ikke kunne ha overlevd. Valget ble ansett som en måte å rehabilitere en fagforening som i flere tiår har fungert som et nøkkelinstrument for å holde arbeidernes økonomiske krav i sjakk, for å holde arbeidere politisk under Det demokratiske partiets tommel, og for å promotere amerikansk imperialismes interesser i utlandet.

Will Lehmans formelle protest presenterer nå fagforeningen, Biden-administrasjonen og den rettsoppnevnte monitoren for et dilemma: (1) Erkjenne at sosialistkandidaten har rett og avholde valget på nytt, hvilket ytterligere ville destabiliserer en nøkkelpilar for kapitaliststyret i Amerika, eller (2) pløye videre på med valgresultatene som økende antall grunnplanmedlemmer aldri vil erkjenne som legitime.

Det er hevet over enhver tvil at gjennom hele dette valget var det Will Lehman og de som støttet hans kampanje som var i fronten for kampen for grunnplanets arbeideres interesser og demokratiske rettigheter, og i opposisjon til selskapsledelsen, Biden-administrasjonen, fagforeningens apparat, og den rettsoppnevnte monitoren.

Denne kampen utkjempes samtidig som en ny revolusjonær syklus åpner seg, og massive sosiale krefter i økende grad settes i bevegelse på tvers av alle bransjer over hele verden. Arbeidere støter direkte og indirekte, i mange forskjellige former, opp mot profittsystemet og dets forsvarsverk og forsvarere.

I fagforeningene manifesterer dette seg som et opprør fra grunnplanet mot de korrupte nasjonalistbyråkratiene, som for deres del responderer med antidemokratiske og autoritære metoder. Lehman-kampanjen representerer i denne sammenhengen objektivt sett den skarpeste manifestasjonen av et klassebevisst element innen denne generelle dynamikken.

Om ikke Lehman hadde vært kandidat i UAW-valget er det høyst sannsynlig at massiv velgerundertrykkelse likevel ville ha funnet sted, om ikke i samme ondskapsfulle grad. Men uten en sosialistkandidats aktive deltakelse i valget ville ikke hele omfanget av byråkratiets antidemokratiske konspirasjoner mot medlemskapet ha blitt så fullstendig avslørt, i fullt skue for hundretusenvis av grunnplanmedlemmer og pensjonister.

Det er det aktive arbeidet til Lehman og likesinnede arbeidere og supportere – som responderte på oppfordringer om frivillig deltakelse, som sto foran fabrikkportene med løpesedler, og som nektet å trekke seg tilbake i møte med trusler og gjengjeldelse – som har gjort alt dette mulig. En genuint sosialistisk kampanje, uten overdrivelser, forvandlet den politiske dynamikken i valget fullstendig.

UAW-apparatet ville nå foretrekke å glemme valget, og kunne gå videre med business as usual. Men så mye som byråkratiet kunne tenke seg å late som at valget var legitimt, var det ikke det, verken fra et juridisk synspunkt eller i øynene til økende antall medlemmer. Lehmans formelle protest er bare det første steget i kampanjen for en gjenopptakelse av valget der medlemskapet genuint vil uttrykke deres demokratiske vilje.

«Jeg gjør denne protesten på egne vegne som medlem og kandidat, så vel som på vegne av en million av mine fagforeningsbrødre og -søstre, som ikke stemte i dette valget,» skriver Lehman i protesten. «Enten de ville ha stemt på meg eller en annen kandidat, vi hadde alle rett til å delta i et meningsfylt demokratisk valg – hvilket dette valget ikke var.»

Lehmans kampanje var aldri begrenset til bare å tromme opp stemmer. Det handlet om å bygge fundamentene for grunnplanets makt, om å hevde arbeiderklassens uavhengige behov og aspirasjoner, og om å utfordre det korrupte antiarbeiderbyråkratiets innflytelse.

Med Lehmans formelle protest mot valgresultatene går denne kampanjen nå inn i en ny fase, og det er av avgjørende betydning at innholdet i protesten sirkuleres og diskuteres så bredt som mulig.