Garnisonkirche Potsdam, kirka som er et mangeårig symbol på prøyssisk militarisme og på nasjonalsosialismen, restaureres for tiden, hovedsakelig med skattebetalernes midler. Til tross for motstand fra anerkjente eksperter og en klar mangel på folkelig støtte, er kirketårnet langt på vei restaurert. Det skal være ferdigstilt i 2024.
Barokkbygningen, reist etter ordre fra Tysklands «Soldatkonge» Friedrich Wilhelm den I. fra 1730 til 1735, da Potsdam var både hans kongelige residens og hans militære hovedkvarter, ble i vesentlig grad ødelagt av et britisk bombeangrep i 1945. Restene av kirka ble i 1968 sprengt og revet av den østtyske DDR-regjeringen. Den handlingen var i høy grad relevant. Det var ingenting igjen å bevare hva gjelder selve monumentet, og kirkas historie er forøvrig nært knyttet til de mest reaksjonære tradisjonene i Tysklands historie.
Gjenoppbyggingen av kirka ble fra starten av forfektet og drevet fram av høyreekstreme krefter og støttet av erkekonservative politikere, deriblant Bundesland Brandenburgs innenminister Jörg Schönbohm (CDU) og Alexander Gauland, utgiver av avisa Märkische Allgemeine og seinere leder for ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Bundesland Brandenburgs protestantiske biskop Wolfgang Huber, og delstatens sosialdemokratiske ministerpresidenter Manfred Stolpe og Matthias Platzeck (SPD) støttet også det kontroversielle forehavendet. Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier påtok seg for fem år siden det overordnede ansvaret som den høye beskytter for prosjektet gjenreisingen av die Garnisonkirche Potsdam, som til tross for alle motsatte forsikringer har vært, fortsatt er og utvilsomt vil forbli et pilegrimssted for gamle og nye nazister.
Forkjemperne for gjenoppbyggingen er organisert i «Stiftung Garnisonkirche Potsdam» [Stiftelsen Potsdam Garnisonskirke] og begrunner det omfattende byggearbeidet med historiske argumenter som enten er strukket særdeles langt, eller er direkte løgner. De bestreber seg for å glorifisere kirka som et symbol på prøyssisk toleranse og opplysning, og en kilde for motstand mot nasjonalsosialistene [dvs. Hitler-regimet].
Forkjemperne hevder at kirkas restaurering vil gjenopplive Potsdams «historiske bybilde». Dette «historiske bybildet» omfatter imidlertid også et datasenter bygget under DDR-tiden. Dette bygget har en fredet mosaikkfasade og fungerer i dag som et kreativt knutepunkt for kunstnere og kulturarbeidere. Det står på kirkeområdet og vil måtte rives dersom kirkeskipet skal gjenoppbygges ved siden av tårnet.
Faktisk er det som motiverer prosjektets tilhengere – som tilfellet også var med gjenoppbyggingen av Berliner Stadtschloß [engelsk tekst] og andre historiske bygninger – at de er fast bestemt på å gjenopplive og påkalle dypt udemokratiske og autoritære tradisjoner. Prosjektet med gjenoppføring av historiske bygninger som symboliserer den autoritære prøysserstaten og dens militarisme er nært knyttet til kampanjen for å gjenopplive tysk militarisme – som har blitt ført i mange år.
Så langt har rundt € 50 millioner gått med til gjenoppbyggingen av garnisonskirkas tårn, der rundt halvparten av summen stammer fra føderale midler, dvs. penger det skorter på og som kunne vært anvendt langt bedre på nedslitte barnehager, skoler og sykehus. Sammenlignet med spesialfondet den tyske regjeringen har etablert for opprustingen av Bundeswehr, das Sondervermögen, på € 100 milliarder, er de € 50 millionene et betydelig mindre beløp, men tjener imidlertid det samme formål.
Et symbol på prøyssisk militarisme
Den originale garnisonskirka ble reist av Friedrich Wilhelm den I., som utbygde Potsdam til en garnisonby, etter tegninger og design av arkitekten Philipp Gerlach, og for militære formål. Dette framgår allerede av fasaden som nå rekonstrueres, og er prydet og utsmykket med våpen. Kirka var aldri et sted for oppklaring, men et symbol på blind statslojalitet og betingelsesløs lydighet.
Philipp Oswalt, en av de ledende kritikerne av gjenreisingsprosjektet, som er professor i arkitekturteori, påpekte i avisa Die Zeit 24. juli at kirka «bestandig har vært selve symbolbygningen for prøyssisk militarisme». Han bemerket:
«Der i garnisonskirka ble ikke bare Fredrik den stores kriger vesignet, men også Tysklands kolonikriger, så vel som den første og den andre verdenskrigen. I 1910 ble det nedlagt en minneplakett viet de tyske gjerningsmennene bak genocidet mot Herero- og Nama-folkene i Namibia. Prester fra kirka forkynte nasjonalistisk og krigersk tankegods og feiret nedkjempingen av revolusjonene i 1848 og 1918/1919. General Erich Ludendorff fra den første verdenskrigen blåste i garnisonskirka til angrep på demokratiet, allerede i november 1919. Kirka ble dermed et sted for identifikasjon med Weimarrepublikkens antidemokratiske og radikale høyrekrefter.»
Særlig etter grunnleggelsen av Det tyske riket i 1871 ble kirka et sted for krigshissing og krigsforherligelse. Fram til 1918 ble soldater innsverget der til ubetinget lydighet mot kongen og keiseren. Soldatene som utførte genocidet i det som nå er Namibia og de som slo ned Bokseropprøret i Kina, ble velsignet i garnisonskirka.
Divisjonspresten Johannes Kessler proklamerte sommeren 1900 til soldatene klare til å rykke ut til Kina: «Den tusenårige kampen mellom Orienten og Vesten har igjen begynt. Dere er Guds stridsmenn, som ikke får hvile før hans hellige ord gjelder alle folkeslag!»
Hoffpredikanten Walter Richter fyrte i november 1913 opp soldatene, under en troskapsed, med følgende ord: «De troendes rekker meiet ned, og neste rekke stormer allerede inn – rett på – og igjennom. Hva bryr vi oss om haugene av våre lik. … Gjenoppta mitt folk, gjenoppta denne ånd av oppofrelse, om dere vil framover – og du står ikke ved slutten, men snarere ved begynnelsen av din verdens såtid.»
Rekruttene som ble sendt til de morderiske kampene under den første verdenskrig ble også sett avgårde med velsignelser fra garnisonkirkas prester.
Etter nederlaget i den første verdenskrig utviklet kirka seg til å bli et samlingssted for de høyreekstreme som knuste Novemberrevolusjonen i 1918. General Erich Ludendorff holdt der i november 1919 hans første flammende tale mot republikken. Dette ble etterfulgt av dusinvis av minnesmarkeringer, og samlinger av reaksjonære og antidemokratiske krefter, fram til 1933.
Garnisonkirka var i løpet av denne perioden et pilegrimssenter for reaksjonære figurer som ville eliminere Weimar-republikken. Tallrike feiringer fant sted i kirka, som samlet troppene Stahlhelm, die Deutschnationale Volkspartei [Det tysk-nasjonale folkepartiet], Bismarckjugend, Reichskriegerbunds Kyffhäuser og Alldeutschen Verband.
Journalisten Matthias Grünzig ga etter årevis med arkivforskning ut boka Für Deutschtum und Vaterland [For tyskhet og fedreland], som omhandler garnisonskirkas historie på 1900-tallet. Grünzig beretter alle disse hendelsene i boka.
Det absolutte nadir i kirkas historie var den såkalte «Potsdam-dagen» 21. mars 1933 – dagen da det nazi-diktaturet symbolsk ble tronet. Etter Reichstag-brannen valgt Hitler garnisonskirka som erstatningssted for Reichtag-åpningen. Otto Dibelius, generalsuperintendent for den protestantiske kirka, holdt en euforisk preken. I tillegg til Hitler og hele hans kabinett deltok både Reichspresident Paul von Hindenburg og kronprins Wilhelm i statshandlingen.
Det symbolske håndtrykket mellom Hitler og Hindenburg ble gjengitt av nazi-regimet millioner av ganger på mynter, postkort, suvenirer og andaktsgjenstander. Garnisonskirka utviklet seg til å bli et samlingssted og et sentralt karaktertrekk ved nazi-regimets politiske kult. Der ble det avholdt arrangementer for fest og innvielser, og mange av regimets tilhengere valfartet til kirka.
En høyreekstrem kampanje
Kampanjen for gjenreisingen av garnisonskirka startet blant høyreekstreme kretser i Vest-Tyskland lenge før slutten av DDR. Max Klaar, en oberstløytnant i Bundeswehr, grunnla i 1984 «Traditionsgemeinschaft Potsdamer Glockenspiel» i Iserlohn, for å samle inn donasjoner til gjenoppbyggingen av garnisonskirkas klokkespill.
Mange donasjoner kom fra tidligere Wehrmacht-soldater som på den måten protesterte mot [Vest-Tysklands væpnede styrker] Bundeswehrs tradisjonsdekret fra 1982. Dekretet kalte for første gang [Hitlers væpnede styrker] Wehrmacht offisielt skyldig for engasjement i det nasjonalsosialistiske nazi-regimet.
Klaars Traditionsgemeinschaft oppnådde i 1987 sin første målsetting, og fikk oppsatt en kopi av garnisonsklokkene i Bundeswehr-barakkene i Iserlohn. Kirkeklokkene, som ble ødelagt under krigen, inkluderte også fire klokker med høyreekstremistiske og militaristiske inskripsjoner som ble installert i kirketårnet i mai 1939. Hitler hadde personlig godkjent en av klokkenes inskripsjoner. En entusiastisk rapport om klokkenes innvielse i nærvær av lokal NSDAP-prominens dukket den gangen opp i nazi-avisa Völkischer Beobachter.
Traditionsgemeinschaft donerte i 1990, etter Tysklands gjenforening, kirkeklokkene, kjent som et Glockenspiel, til byen Potsdam, som installerte dem på byens Plantagenplatz. Klokkene ble innviet av Brandenburgs ministerpresident Manfred Stolpe (SPD) i 10 000 gjesters nærvær. Siden kimet klokkespillet hver time salmen «Lobe den Herren» [Pris Herren], og hver halvtime «Üb immer Treu und Redlichkeit» [Vær alltid trofast og ærlig]. Klokkespillet ble først i 2019 avstilt, etter at ei rekke anerkjente historikere og kulturpersonligheter forlangte det revet.
Oberstløytnant Klaar, med radikale høyreorienterte synspunkter det allerede den gang ikke var noen tvil om, dedikerte seg nå til gjenreisingen av garnisonskirka og ba om store donasjoner fra hans likesinnede. Han holdt i mars 1990 en tale på CDUs Landesparteitag i Brandenburg. Han fikk i juni 1990 støttehjelp fra Neue Forum, det politiske partiet dannet i månedene før det stalinistiske DDR-regimets sammenbrudd, som arrangerte en minnemarkering om rivingen av garnisonskirkas ruiner. Byrådsforsamlingen i Potsdam vedtok i oktober 1990 å restaurere byens historiske bybilde med utsikt over dens tre kirker, og banet dermed vei for garnisonskirkas gjenreising.
Den protestantiske kirkas innledningsvise motvilje avtok gradvis. Spesielt Landesbischof Wolfgang Huber gikk etter et møte med Klaar inn for gjenreisingen. Avisene Bild, FAZ og Märkische Allgemeine (fra 1991 til 2005 redigert av Alexander Gauland) promoterte alle planen. Traditionsgemeinschaft hadde innen 2000 samlet inn mer enn € 2 millioner, ifølge egen beretning, og lovet å finansiere gjenoppbyggingen i sin helhet.
«Appellen fra Potsdam» ble utstedt i 2004, som skisserte den programmatiske retningslinja for gjenoppbyggingen av garnisonskirka. Blant de første underskriverne var Brandenburgs ministerpresident Matthias Platzeck (SPD), Alexander Gauland, Jörg Schönbohm og biskop Huber.
Dokumentet er «preget av Det nye ytrehøyres argumenter». Det var konklusjonen fra det vitenskapelige rådgivende styret for «Lernort Garisonskirche» [Lærestedet garnisonskirka] etter omfattende undersøkelser sommeren 2022. Ifølge nettstedet viser «Appellen fra Potsdam» på en alarmerende måte i hvilken grad høyreekstremister i Potsdam har lyktes i å infiltrere Tysklands politiske sentrum, i å spre historiske feilrepresentasjoner og den typen argumenter som er knyttet til radikale nye høyre kretser.
Det akademiske rådgivende styret til «Lernort Garisonskirche,» som kritisk gransket gjenreisingsprosjektet, inkluderer mer enn et dusin universitetsprofessorer. Styreleder er professor Micha Brumlik.
Tilbake i 2019 signerte mer enn hundre kunstnere, arkitekter, monumentkonservatorer, forskere, kirkerepresentanter og kulturarbeidere et åpent brev som avviste «Appellen fra Potsdam,» og forlangte en slutt for gjenreisingen. «Det er en kontinuitet her fra det prøyssiske militæret til høyreekstrem radikalisme under Weimar-republikken, til nasjonalsosialismen [dvs. nazismen] og det nye høyres radikalisme,» skrev de – men deres brev falt på døve ører.
Et nasjonalt prosjekt av stor politisk betydning
Under betingelsene av en gjenoppliving av tyske krav på lederskap og tysk militarisme, har forfekterne for gjenreisingen til slutt kommet seirende ut. Det har underveis knapt vært noen støtte til prosjektet fra befolkningens side.
Deutschlandfunk radio har referert til ei rekke innbyggere: «Her gjøres det et forsøk på å endre historien, til å tolke den på nytt, og det er én grunn til at mange innbyggere, inkludert kristne i byen, uttrykkelig har motsatt seg det.» Og en annen: «Jeg merker meg at folk forlater kirka i Potsdam, på grunn av garnisonskirka. Og det er derfor jeg oppfordrer til en stans i gjenreisingen.»
Det skulle vise seg at det på grunn av mangel på donasjoner var nødvendig med en betydelig del offentlig finansiering. Den føderale regjeringen hostet opp € 25 millioner, men ytterligere føderale og delstatlige midler kreves for å få fullført tårnet. Totalkostnaden ble i 2017 estimert til rundt € 100 millioner, med bare € 6 millioner innsamlet i offentlige donasjoner, mens den protestantiske kirka bidro med € 5 millioner.
Da oberst Klaar ikke la skjul på hans radikalt høyreorienterte synspunkter følte ledere på nivå av Bundelsland, by-administrasjon og kirkesamfunn seg forpliktet til gradvis å distansere seg fra ham. Dette endrer ikke det faktum at Klaar og hans reaksjonære medspillere fortsatt utøver en avgjørende innflytelse over bygget i dag. Han har for eksempel lagt sterkt press på «Fördergesellschaft für den Wiederaufbau der Garnisonkirche» [Interesseforeningen for gjenoppbygging av garnisonkirka], som driver prosjektet fram.
Oberst Burkhard Franck, Klaars nærmeste stridskamerat i Traditionsgemeinschaft, som har kjent hverandre siden deres felles rekruttid i Bundeswehr på 1960-tallet, ble valgt inn i interesseforeningens styre og ledet foreningen fra 2012. Han ble erstattet først i 2015, etter å ha publisert et essay der han berømmet «Wehrmachts [dvs. Hitlers hær] enestående organisatoriske ytelser og oppnåelser i forberedelse, gjennomføring og videreføring av mobiliseringen, og det til det ytterste.»
Klaar selv, som i 2006 hadde overført Traditionsgemeinschaft-eiendelene til «Stiftung Preussisches Kulturbesitz» (ikke å forveksle med delstatseide «Stiftung Preussischer Kulturbesitz»), trakk seg først i 2015 fra garnisonskirke-prosjektet, etter nok en gang å ha sprutet ut hans reaksjonære og antisemittiske synspunkter.
«Det Tysklands seierherrer gjorde mot vår stat og det tyske folk etter deres ubetingede overgivelse er rett og slett perverst,» skrev han i hans avgangsbrosjyre. Beslutningen truffet etter lang tids nøling om å inkludere noen kritiske elementer i gjenreisingsprosjektet, fordømte han med den antisemittiske bemerkningen: «Den som vil bygge et minnested for bekjennelse av tysk skyld følger den mosaiske lære.»
Da prosjektets forfektere, til tross for alle deres eufemismer, ikke lenger var i stand til å benekte garnisonskirkas historiske rolle, utropte de konseptet til et «opplæringssted for historie» – eine «Lernorts der Geschichte». Med det tror de deres narrativ reint propagandamessig, at kirka var offer for nasjonalsosialismen, for de alliertes bombing og for DDRs «urettferdighetsstat,» kan besørges.
For dette formålet var deres første prosjekt en nettutstilling, med et kunnskapsarkiv og et simuleringsspill, som kun omhandlet perioden fra 1945 til 1968, det vil si fra de alliertes bombing og til DDR-regimets riving av kirkeruinene. Man leter forgjeves etter enhver kritisk revurdering av kirkas historie under Det tyske riket og nazistene. Den informasjonen er å finne på nettstedet forvaltet av Oswalt og andre gjenreisingsmotstandere: http://lernort-garnisonkirche.de/.
Uansett bestrebelsene for å dempe motstanden mot gjenreisingen ved å inkludere noen få kritiske fotnoter, det gjenoppbygde kirketårnet forblir et symbol på militarisme og nasjonalsosialisme. Det står for gjenopplivingen av den prøyssiske og tyske nasjonale syntesen av kirke, stat og militær, som nasjonalsosialistene sømløst adopterte. Nynazister og AfD-politikere vil bruke kirketårnet som et pilegrimssted, slik de allerede gjør i tilfellet Kyffhäuser-monumentet, og andre historiske steder. Andreas Kalbitz, tidligere AfD-politiker, og høyrebloggeren Billy Six bruker allerede kirka til deres egne formål.
Dette er alt som tilsiktet. Den tyske forbundspresidentens inntreden som prosjektets høye beskytter, og den tyske regjeringens dekking av størstedelen av de enorme byggekostnadene, gjør det klart at dette er et nasjonalt prosjekt av stor politisk betydning. Bestrebelsene for igjen å gjøre Tyskland til den «ledende europeiske makten» og en stor militær aktør fordrer en revisjon av historien og bagatelliseringen av den tyske imperialismens historiske forbrytelser.
Den flytende overgangen mellom offisiell politikk og høyreekstreme miljøer er med andre ord åpenbar. «Die Reichsbürger,» som nylig ble avslørt for deres forberedelse av et væpnet kupp, drømmer også om det tidligere prøyssiske overherredømmet og gjenopprettingen av Det tyske rike innen 1937-grensene. Også de har dype forankringer i det tyske militæret, og vil være begeistret over gjenreisingen av Garnisonkirche Potsdam.