Masseprotester og veisperringer har siden onsdag daglig funnet sted over hele Peru. Mer enn de innledende kravene om at Dina Boluarte-administrasjonen går av, nedstengingen av Kongressen og generalvalg, fremmer demonstrantene i stigende grad sosiale krav over de høye levekostnadene og den svimlende sosiale ulikheten.

Det siste oppsvinget følger opp en pause i de landsdekkende demonstrasjonene over jul og nyttår, som 7. desember ble utløst av riksrettstiltalen og arrestasjonen av president Pedro Castillo. Samme dag ble hans visepresident Boluarte innsatt, som del av et parlamentarisk kupp orkestrert av de høyreekstreme partiene som kontrollerer Kongressen, den amerikanske ambassaden og den peruanske militærledelsen.

Uroen økte dramatisk etter suspenderingen av demokratiske rettigheter og utplasseringen av tropper under en nasjonal unntakstilstand innført den 14. desember. Militærets og politiets undertrykking har resultert i minst 28 demonstranter drept og hundrevis såret, mange av dem skutt med skarp ammunisjon. En de vanligste rekvisittene demonstranter bærer fram i demonstrasjonene er angivelige kister.

I kontekst av en «nasjonal streik» siden onsdag har tusener marsjert i hovedstaden Lima, Arequipa, Ayacucho, Huancayo, Cusco og Puno, mens veisperringer ble satt opp over hele landet, først og fremst i sør. Den sørlige delen av motorveien Pan-American er fortsatt blokkert. Politiet og militæret har trakassert de marsjerende, blokkert deres tilgang til steder som oppsøkes av demonstranter og har brukt tåregass, gummikuler, batonger, never og soldatstøvler for å spre dem.

Fredag ble det fortsatt meldt om 46 veisperringer, først og fremst i de sørlige provinsene Cusco og Puno. Da kommersiell virksomhet i økende grad stopper opp på grunn av veisperringene og de mange arbeidernes og små butikkeiernes deltakelse i protestene, har flere fagforeninger i tjenestesektoren blitt tvunget til å tilslutte seg streiken.

Mens Castillos 16 måneder ved makten var karakterisert av innrømmelser til det ytre høyre og utenlandsk kapital, deriblant undertrykkingen av protester mot inflasjon og gruveoperasjonenes herjinger, er kuppet allment erkjent som amerikansk imperialismes og det peruanske oligarkiets forebyggende tiltak. Deres mål er å slå ned på årene med sosiale protester og politisk ustabilitet for å sikre de transnasjonale gruveselskapenes operasjoner, og som et virkemiddel for ytterligere å legge byrden av den stadig dypere økonomiske krisa på ryggen til arbeidere og de fattige på landsbygda.

Maritza Paredes, sosiologiprofessor og instituttleder ved Det pavelige katolske universitetet i Peru, forklarte i et intervju med La República at demonstranter ikke uttrykker støtte til Castillo, og at nylige meningsmålinger viste at de fleste peruanere mente at «dersom Castillo går, da må alle gå.»

«Demonstrantene responderer ganske instinktivt, da de ikke vet hva de skal gjøre når de utplasserer steiner, blokkerer motorveiene og kidnapper polititjenestemenn. Det er ingen koordinering eller store sosiale organisasjoner,» sa hun.

Samtidig er det indikasjoner på en økende selvbevissthet for at kampene er drevet av opposisjon mot sosial ulikhet og kapitalisme.

En ung demonstrant ved en veisperring i Ica sa til La Lupa: «Det er fordi de fattige menneskene reiser seg svettende, mot at de har utplassert militæret, for å undertrykke oss, for å slå oss ned, for å skyte på oss. Dette er de fattiges marsj – arbeiderne fra landbruket, fra gruvene og fra landsbygda. De bryr seg ikke om de dreper 100, 200, 300 … Alle av oss her er landbruksarbeidere.»

En småbonde ved en veisperring i Asillo i Puno, sa til en lokal reporter som spurte om han var en terrorist: «Jeg føler sulten, behovet, elendigheten som vi alle bærer her i Peru, og i andre nasjoner. Våre behov tvinger oss. Vi er ingenting. Tvert imot, Dina Boluarte er en terrorist. Kongressfolka er terrorister. Vi kjemper på grunn av våre behov, og vi må slåss til de siste konsekvensene, for å nå vårt mål, fordi de plyndrer ressursene i vårt Peru.»

En demonstrant i Andahuaylas sa at regjeringen «ikke representerer dem». Han la til: «Vi sliter hver dag. Se hva en potet koster. Det vi får tjent oss er ikke nok til noe som helst. Dersom Peru har sølv, hvorfor er vi da fattige? Det er derfor folk her slåss.»

Det er ingen institusjon eller organisasjon i Peru som opprettholder noen politisk troverdighet, som forhindrer styringselitens bestrbelser fra å kontrollere og kanalisere det gryende opprøret inn i trygge kanaler. Protestenes spontane og lederløse karakter gjør dem imidlertid også sårbare for det ytterligere tilslaget, som bevisst forberedes.

De peruanske selskapsmediene har vært fylt med omtaler av «terroristgrupper,» i noen tilfeller med referanser til lengst forgåtte geriljagrupper. Narrativet blir systematisk fabrikkert at massakrene av ubevæpnede ungdommer med skarp ammunisjon, brutale bankinger og salvene av tåregassgranater på en eller annen måte er berettiget av denne ikke-eksisterende trusselen. Gjennom hele 1990-tallet ble slikt språk anvendt for å promotere det autoritære regimet til Alberto Fujimori, en mann som nå er fengslet for korrupsjon og organisering av dødsskvadroner.

Juliana Oxenford, programvert for kveldsnyhetene ATV, uttalte etter å ha navngitt flere tenåringer som ble drept i protestene, der lokalpressen rapporterte deres fattige bygdebakgrunn: «Det må undersøkes om noen av dem tilhørte terrorbander, team av genocid-mordere. Vi kan selvfølgelig være trygge på at politiet og militæret måtte anvende skytevåpen.»

Den reaksjonære interneringen av Castillo og forfølgelsen av hans tidligere statsminister Aníbal Torres, på fabrikkerte anklager om «opprør,» blir også utnyttet for å påkalle trusselen om væpnet opprør fra «terrorister». Til og med deres advokat Wilfredo Robles ble på direktesendt fjernsyn bakvasket som en «terrorist» for hans tilknytninger som ungdom til den maoistiske geriljagruppa Sendero Luminoso – Lysende Sti.

Selskapsmediene og politiet promoterte tirsdag demonstrasjoner som forlangte undertrykking av protestene under det orwellske slagordet «Fred og Demokrati». De velbeslåtte deltakerne inntok torget San Martin Plaza i sentrum av Lima, som er blokkert for demonstranter.

Begivenhetene i Peru er del av arbeiderklassens globale offensiv til forsvar for dens uavhengige klasseinteresser. Som World Socialist Web Site skrev i sin nyttårserklæring: «Det er sant at kapitalismens krise vil føre til revolusjon. Men revolusjonen må forberedes og kjempes for. Den sosialistiske løsningen av kapitalismens krise fordrer løsningen av krisen for arbeiderklassens lederskap.»