Millioner av arbeidere over hele Frankrike gikk torsdag i forrige uke til streik, og mer enn to millioner deltok i massive protester mot den franske presidenten Emmanuel Macrons pensjonsreform. Hevingen av minstepensjonsalderen opp til 64 år og forlengingen av innskuddsperioden er reaksjonære tiltak som avvises av det overveldende flertallet av franskmenn.
Å kunne forsvare pensjonene fordrer en ny strategi og et nytt perspektiv for kamp. Fagforeningsbyråkratiene som i seks år har forhandlet med Macron om pensjonsreformen vil ikke stoppe hans sosiale angrep. Macron presset i 2020 gjennom den samme pensjonsnedskjæringen etter å ha avventet slutten av jernbanearbeidernes streik mot den; presidenten droppet den imidlertid før den ble ratifisert, midt i et ukontrollerbart utbrudd av sosialt raseri og spontanstreiker i mars 2020 mot hans morderiske håndtering av Covid-19-pandemien.
NATO-imperialistmaktene står i dag besluttsomme bak Macrons innstramninger. Mens de fører krig mot Russland i Ukraina, og risikerer en eskalering til nukleær verdenskrig, er de alle for å anvende milliarder for å bevæpne Ukraina. For å finansiere leveransen av stridsvogner og andre våpen mot Russland, vil Macron omdirigere titalls milliarder euro fra pensjoner over til hæren og finansoligarkiets lommer.
Hvordan kan arbeidere i 2023 unngå en gjentakelse av Macrons 2020-vedtak av denne reformen? Det som trengs er arbeidernes generelle opprør mot grepet over klassekampen utøvd av de nasjonale fagforeningsbyråkratiene. Det er hva Macron frykter, som han så klart uttrykte det under hans kabinettmøte i forrige uke: «Vi må skille mellom fagforeningene som er motstandere av reformen, som kaller for demonstrasjoner innen ei normal ramme, og de som bevisst vil blokkere landet.»
Det er bare ved å slåss for å overvinne fagforeningsbyråkratienes forhindring, og å bryte med det snevre nasjonale synet de pålegger klassekampen, at arbeiderklassen kan bygge en bevegelse som er i stand til å stoppe krigen, beseire Macron og stoppe fallet i levestandarder.
Kampen til «de gule vestene» i 2018 og 2019, koordinert via sosiale medier, bekreftet at et brudd med fagforeningsbyråkratiene er mulig. Isolert av fagforeningene og angrepet av opprørspolitiet led de «gule vestene» under fraværet av uavhengige organisasjoner i stand til å mobilisere arbeidere for å forsvare dem. Bare slike grunnplanorganisasjoner, på fabrikker og arbeidsplasser over hele Europa og utover, kan få knust finansoligarkiets økonomiske makt, som helhjertet støtter Macrons reformer.
Tretti-to-år etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, står kapitalismen igjen overfor ei fatal krise. NATO-krigene i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, med det siktmål å få dominert Eurasia, har kulminert i en direkte militærkonfrontasjon med Russland og Kina. Styringsklassene påtvinger drakoniske nivåer av ulikhet, drevet fram av bankredninger på flere billioner euro etter gjentatte finansielle verdenskriser, som har utløst den globale inflasjonsspiralen.
Macrons argument at pensjoner må kuttes for å kunne opprettholdes er ei blatant løgn. Tall for ulikhet framlagt av NGOen Oxfam avslører reformens brutale og irrasjonelle karakter.
Mens den rikeste 1 prosenten siden 2020 på verdensbasis har kapret to tredjedeler av all nyskapt rikdom, har de 10 rikeste franske milliardærenes samlede formue økt med € 189 milliarder. Bernard Arnaults formue, for tiden verdens rikeste, steg innen utgangen av 2020 fra € 85,7 til € 179 milliarder [NOK 1 901,66 milliarder], en formue tilsvarende det 20 millioner franskmenn har å forvalte. Det er ikke det at samfunnet ikke har råd til pensjoner, men at det ikke har råd til de rike.
De småborgerlige organisasjonene som kapitalistmediene hevder er «venstreorienterte» vugger arbeidere i søvn i denne eksplosive situasjonen, og påstår at fagforeningsbyråkratiene, under massenes press vil organisere en kamp imot. François Ruffin fra partiet Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), sier det er på høy tid at mobiliseringen «i dag gjør opp status,» og «viser at det er en veldig fast motstand» mot Macron.
Olivier Besancenots pabloistiske parti Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), hevder i likhet med det morenoistiske nettstedet Révolution permanente, at fagforeningsbyråkratiene vil utarbeide en «slagplan» mot pensjonskuttene.
For en bærekraftig politisk kamp mot Macron og styringsklassen må arbeidere faktisk avvise den politiske løgna at de kan basere seg på fagforeningsbyråkratiene for å føre klassekampen.
Stilt overfor de globale krigskrisene, pandemien og inflasjonsspiralen adopterer fagforeningsbyråkratiene nasjonalistiske politiske orienteringer, som innordner dem til Macron. Ikke bare godkjente CGT-lederskapet EU-redningspakka i 2020, som blåste opp rikdommene til investeringsklassene; det stemte også for en resolusjon for å støtte NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Fagforeningsbyråkratiene pålegger i mellomtiden mange bransjer lønnsøkninger som er godt under inflasjonsnivået, og undergraver med det arbeidernes kjøpekraft. Men økende ulikhet, inflasjonen, pandemien og NATO-Russland-krigen har igangsatt et nytt internasjonalt utbrudd av klassekamp, som i tiltakende grad presser arbeidere til opprør mot de nasjonale byråkratienes diktater, og mot pseudo-venstre-partier internasjonalt.
Samtidig som arbeidere mobiliserer i Frankrike, mobiliserer også deres klassebrødre og -søstre i Europa, og rundt om i verden. Streiker i flere sektorer skaker Storbritannia, deriblant av sykepleiere, ansatte i utdanningsvesenet og transporten, til tross for fiendtligheten fra Labour Party og partiets allierte fagforeningsbyråkratier. En nasjonal lærerstreik mot lave lønninger ryster for tiden Portugal. I USA, verdensimperialismens sentrum, streiker sykepleiere og lærere etter at streiker har rystet bilindustrien, og det nå truer med å bryte ut streiker på jernbanene.
Den trotskistiske verdensbevegelsen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – har for å forene disse kreftene oppfordret til byggingen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og til en internasjonal antikrig-bevegelse av ungdommer og arbeidere.
Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av ICFI, baserer sin politikk på en historisk begrunnet optimisme basert på arbeiderklassens revolusjonære kapasiteter. Erfaringene med arbeidernes Sovjeter som i 1917 gjennomførte Oktoberrevolusjonen i Russland, og fabrikk-komitéene og arbeidermilitsene som motsatte seg nazismen i Frankrike og over hele Europa, har skapt dype tradisjoner for selvorganisering i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Konfrontert med krigen i Ukraina, kapitalistismens økonomiske krise og pseudo-venstres bankerott, er det nye revolusjonære utbrudd under oppseiling.
PES’ rolle er å forklare for arbeidere og ungdommen nødvendigheten av å bygge en politisk bevegelse for å overføre statsmakt til organisasjonene de vil opprette for å bekjempe den kapitalistiske styringseliten. Partiet oppfordrer arbeidere og unge mennesker som er enige i dette perspektivet til å støtte partiets arbeid og bidra til å bygge PES og ICFI som den trotskistiske fortroppen blant arbeidere og ungdom.