Denne uka er det tre år siden kinesiske myndigheter gikk til nedstenging og isolasjon av Wuhan, en by med mer enn 11 millioner innbyggere, som respons på den første framveksten av det den gang lite forståtte koronaviruset, nå kjent som Covid-19.
Det er åpenbart at en kolossal katastrofe har utspilt seg siden Beijing-regimet den 1. desember fullstendig skrotet denne politiske orienteringslinja, seinere benevnt Zero-Covid. Mens regjeringen så langt har rapportert om 73 000 dødsfall – i seg selv et svimlende tall – indikerer det britisk-baserte analyseforetaket Airfinitys modelleringsestimat, publisert i forrige uke, at mer enn 700 000 personer allerede har dødd.
Zero-Covid-politikken, som fra begynnelsen av ble utskjelt av vestmaktene og media, har i løpet av tre år gjentatte ganger fått kontroll med og eliminert smitteoverføringer i Kinas store metropoler. Denne politikken, opprettholdt på grunn av offentlighetens krav om beskyttelse mot katastrofen kapitalistregjeringer slapp løs globalt, var en historisk prestasjon.
Den demonstrerte at det er mulig å stoppe smittespredningen med konsekvent bruk av munnbind, systematisk testing og kontaktsporing, midlertidige nedstengninger og lukking av skoler og ikke-essensielle næringsvirksomheter, massevaksinering og andre sikkerhetstiltak.
Nå betaler de kinesiske massene en forferdelig pris for regimets oppheving av denne politikken, i det som utgjør en feig kapitulasjon for kravene fra gigantselskaper som Apple og fra imperialistregjeringer, spesielt USA, om fullt ut å gjenåpne den kinesiske økonomien av hensyn til selskapsprofittene.
Amerikansk imperialisme utøvde i mer enn to år et uopphørlig press på Kina for å oppheve Zero-Covid-politikken, som del av Washingtons intensiverende bestrebelser for militært å omringe og underlegge seg landet. Utallige spaltemetre og lederartikler fordømte Kinas politiske linje for opprettholdelse av grunnlaggende folkehelsetiltak, for denne politikkens innvirkning på den globale kapitalistøkonomien, og forlangte at linja ble skrotet uansett hva kostnaden måtte bli i menneskeliv.
Denne kostnaden var fullt ut kjent på forhånd. En studie publisert i mai 2022 fant at dersom omikron fikk spre seg fritt i Kina ville det i løpet av bare seks måneder med stor sannsynlighet være 112 millioner symptomatiske infeksjonstilfeller, 5,1 millioner sykehusinnleggelser, 2,7 millioner innleggelser på sykehusenes intensivavdelinger, og 1,6 millioner dødsfall.
Den katastrofen er nå igangsatt. «Flokkimmunitets»-bedrageriet har blitt påført Kinas befolkning raskere enn noe annet sted i verden. Landet har på syv uker gått fra litt over 5 000 dødsfall til mer enn halvveis i retning av det høyeste nivået av dødsofre i noe enkelt land, USA, hvor ifølge den siste tellingen fra Worldometer 1,128 millioner har omkommet.
Selv om det sanne omfanget av katastrofen som utspiller seg kanskje aldri blir kjent med noen presisjon, kan det som finner sted bare kalles en politisk forientering for sosialt mord av en massiv målestokk. En grufull kostnad har siden den 1. desember blitt påført den kinesiske befolkningen, som nå sprer seg til massene på landsbygda ettersom millioner av migrantarbeidere vender tilbake fra bymetropolene til deres hjemstavnslandsbyer for månenyttårsfestlighetene.
Ifølge Airfinitys beregninger, som i det store og hele har blitt begravd av massemedia, vil Covid-19-infeksjoner kunne nå en topp på 4,8 millioner per dag, med en bølgetopp for antall dødsofre den 26. januar, på 36 000 dagen. Denne daglige kostnaden i tapte liv vil være mer enn det dobbelte av tapene per måned i den amerikanske borgerkrigen.
Dette er en monumental forbrytelse, ikke bare mot den kinesiske arbeiderklassen, men også mot deres arbeiderkolleger internasjonalt. Som helseeksperter har advart, den ubegrensede spredningen av viruset i Kina øker sannsynligheten for at ytterligere mutasjoner av koronaviruset, og muligens mer overførbare og dødelige, vil utvikle seg internasjonalt.
Dette vil føre den globale pandemien til et dystert nytt stadium. I løpet av de tre siste årene har allerede mer enn 21 millioner mennesker dødd enten direkte eller indirekte av Covid-19, ifølge estimater basert på overtallige dødsrater, dvs. anslagsvis tilsvarende de totale tapstall for militære og sivile under den første verdenskrigens fire-år-lange blodbad.
Beijing-myndighetene hevder at Kinas dødstall er langt lavere, selv om de erklærer at pandemien raskt har infisert 80 prosent av landets 1,4 milliarder innbyggere, det vil si 1,1 milliarder ofre.
Kinas folkehelseetat Senter for sykdomskontroll og forebygging (CDC) rapporterte denne uka rundt 13 000 sykehus-dødsfall relatert til Covid-19 i løpet av perioden på 6 dager fra 13. til 19. januar, i tillegg til de nesten 60 000 etaten rapporterte for de seks foregående ukene. Disse dataene ekskluderer imidlertid de som har avgått hjemme, og familier og helsepersonell har rapportert om offisielt press for ikke å føre opp Covid-19 som årsak på dødsattester.
Dr. Wu Zunyou, sjefepidemiolog for Kinas CDC, og den kinesiske regjeringen, har perverst brukt innrømmelsen at 80 prosent av innbyggerne har blitt smittet til feilaktig å erklære, i likhet med regjeringer rundt om i verden, at folk flest derfor er trygge mot en ny infeksjon.
Dette er stikk i strid med det udiskutable vitenskapelige bevismaterialet som fastslår at Covid-19-reinfeksjoner, som har blitt stadig mer vanlige over hele verden, multipliserer risikoen for sykehusinnleggelser og død. Den raske utviklingen av nye varianter undergraver også effektiviteten av vaksiner og immunitet oppnådd fra tidligere infeksjoner.
Etter i tre år å ha implementert en Zero-Covid-politikk som gjentatte ganger stengte ned smitteutbrudd, gjentar Beijing nå de samme løgnene og propagandaen som vestlige regjeringer har anvendt for å rettferdiggjøre deres egen kriminelle politiske retningslinje om å «la det rase».
Kinesiske myndigheter, fra president Xi Jinping og ned, oppfordrer nå kynisk befolkningen til å tro det verste av pandemien er over, og at de nå kan vende tilbake til «normalt» liv, medregnet å kunne feire, bruke penger og reise for nyttårsvårfestivalen. Masseinfeksjon blir foretatt for å gjenopplive økonomien, som i fjor falt til en vekst på 3 prosent, den laveste siden begynnelsen av 1990-tallet.
Kommunistpartiets offisielle avis, The People’s Daily, skrøyt positivt av at det ble det foretatt 110 millioner passasjerreiser på jernbanene i perioden fra 7. til 21. januar, de 15 første dagene av den 40-dager-lange reiseperioden i forbindelse med månenyttårsfeiringen. De fleste av disse reisende besøker deres familier i landlige områder, der tilgangen til medisinsk behandling og medisiner er spesielt dårlig, som gjør ytterligere utbredt infeksjon uunngåelig.
Det fortsetter å framkomme rapporter om overveldede sykehus og likhus, og om akutte mangler på medisiner. Til tross for statlig sensur for å blokkere «dystre sentimenter,» på nettet er det mange rapporter om personlige tragedier – historier om mennesker som har pådratt seg Covid-19 og som sliter med å skaffe seg medisiner eller helseomsorg, og som mister eldre slektninger til sykdommen.
Åpenbart inneforstått med sjokket og misnøyen hevdet Xi i hans melding om Vårfestivalen at hans regjering var forpliktet til «å sette folket, og liv, over alt annet» – samtidig som han «minimerte innvirkningen av Covid-19 på de økonomiske og sosiale feltene». Deretter formante han folk til å skape ei bedre framtid gjennom «solid arbeid».
Hvordan og hvorfor har denne katastrofen funnet sted? Samtidig som det kinesiske regimet bærer et enormt historisk ansvar, har det handlet på instruks fra de kapitalistiske stormaktene og fra transnasjonale konsern. Apple, Nike og andre selskaper truet med å flytte deres produksjonsanlegg til andre land. Små middelklasseprotester mot Covid-19-restriksjoner i november ble utbasunert av vestlige medier og grepet til av Det kinesiske kommunistparti-byråkratiet for å demontere alle beskyttelsestiltak mot spredningen av viruset.
For å berolige den globale eliten opptrådte Kinas visepremier Liu He i forrige uke for verdens milliardærer på den årlige samlingen World Economic Forum i Davos, for å informere dem om at Kina var open for business, da «livet har blitt gjenopprettet til det normale i Kina».
I Davos ble imidlertid, i tillegg til mer enn 5 000 bevæpnede vakter for å holde ansamlingen trygg fra protester, alle tenkelige virkemidler tatt i bruk for å beskytte deltakerne mot Covid-19-infeksjon. Dette inkluderte vaksinasjon med de nyeste booster-stikkene før ankomst, obligatoriske PCR-tester, gratis N95/FFP2-masker, toppmoderne ventilasjons- og HEPA-luftrensere, og UV-lys og desinfeksjonssystemer.
KKPs demontering av Zero-Covid for å imøtekomme forlangender fra de globale konglomeratene og finansgigantene, viser at det ikke finnes noen løsning på katastrofen innen nasjonale grenser.
Nettopp det faktum at Kina i tre år undertrykte viruset, men sto overfor den vedvarende trusselen om gjeninnføring av Covid-19 fra utlandet, bevitner den kriminelle karakteren av de framskredne kapitalistlandenes respons på pandemien, framfor alt USA og Den europeiske union (EU).
Ved deres avvising av å implementere elimineringsstrategien som Kina gikk i bresjen for er kapitalistelitene og deres politiske representanter ansvarlige for mutasjonen av SARS-CoV-2 til stadig mer smittsomme og immununnvikende varianter, fra alpha til omikron og hva som måtte komme.
En globalt forent innsats, ledet av den internasjonale arbeiderklassen bevæpnet med nøyaktig og konsis informasjon besørget av prinsippfaste forskere og medisinske fagspesialister, er av avgjørende betydning for å få eliminert Covid-19. Det profittdrevne kapitalistiske verdenssystemet truer i seg selv menneskehetens framtid, ikke bare gjennom pandemien, men også klimaendringene, den stadig økende sosiale ulikheten og trusselen om en tredje verdenskrig.
Det sjokkerende pandemidødstallet i Kina understreker advarselen WSWS utstedte i sin Nyttårsuttalelse: «I deres promotering av «flokkimmunitet» som en legitim respons på pandemien, og i deres akseptering av å risikere atomkrig i en konfrontasjon med Russland, viser imperialistmaktene en morderisk forakt for den store massen av verdens befolknings liv. Bare arbeiderklassens intervensjon, bevæpnet med et internasjonalt program for sosialisme, kan besørge menneskeheten en vei ut av katastrofen kapitalismen har skapt.»