Perspective

Republikanerne diskuterer angrep på Social Security og Medicare

Gjeldstak-«sammenstøt» vil føre til store kutt i sosiale utlegg

Biden-administrasjonen og Representantenes hus, nå kontrollert av Republikanerne, har innledet ei rekke politiske manøvrer og bakromsdiskusjoner om heving av det føderale taket for statsgjelda, som nå står på $ 31,4 billioner. Den føderale autoriseringen for å ta opp ytterligere lån har gått tom, og finansdepartementet [‘the Treasury’] vil ifølge finansminister Janet Yellen innen begynnelsen av juni bruke opp deres kortsiktige finansielle manipulasjoner for å kunne unngå mislighold av gjelda.

En offentlig debatt har fulgt i Washington og i selskapsmedia, med Republikanere fra Huset som krever at enhver resolusjon om å heve gjeldstaket skal ledsages av seriøse kutt i innenlandske sosiale utlegg, angivelig i nærheten av $ 130 milliarder, anslagsvis 8 prosent av dagens nivå. Det hvite hus og kongressedemokratene, som kontrollerer Senatet, krever et «reint» lovforslag for å heve gjeldstaket, et som ikke inkluderer noen kutt eller andre ikke-relaterte bestemmelser.

Washington Post rapporterte tirsdag at diskusjonen i Det republikanske partiet har gått langt utover de umiddelbare kuttene som sannsynligvis vil ledsage en to-parti-avtale om å heve eller suspendere gjeldstaket:

Ei gruppe GOP-lovgivere [o. anm.: ‘the Grand old Party,’ dvs. Det republikanske partiet] har de siste dagene oppfordret til opprettelsen av spesielle paneler som kan anbefale endringer i de sosiale rettighetsprogrammene Social Security [o. anm.: offentlig pensjon] og Medicare [o. anm.: helseforsikringer for pensjonister og andre utsatte grupper], som står overfor reelle solvensproblemer som kan resultere i rettighetsnedskjæringer i løpet av det neste tiåret. Andre i partiet har gjenopptatt mer detaljerte planer for å kutte kostnader, blant annet ved å heve pensjonsalderen med berettigelse for Social Security-ytelser til 70, som målretter yngre amerikanere som enda ikke har opparbeidet seg noen føderale rettigheter.

«Vi har ikke annet valg enn å treffe harde beslutninger,» sa representant Kevin Hern (Republikaner, Oklahoma), lederen av Republikanernes studiekomité, ei blokk av mer enn 160 konservative lovgivere som i fjor støttet hevingen av pensjonsalderen, og andre endringer. «Alle må se på alt.»

Disse kommentarene avslører styringsklassens politiske retning som helhet. Hern er ikke en fra utkanten av partiet, men derimot en sentral alliert av Kevin McCarthy, Speaker i Representantenes hus. Fascistgruppa Freedom Caucus, som gjennom 15 avstemmingsrunder blokkerte for McCarthys valg til Speaker, skyver med mekanismen for kapitalistpolitikk Republikanernes flertall i Huset enda lenger til høyre, som signalisert av innrømmelsene de hentet til seg, spesielt på statsgjelda og offentlige utlegg. Flertallet i Huset skyver på deres side Biden-administrasjonen enda lenger til høyre, uttrykt i McCarthys forlangender om direkte forhandlinger med Det hvite hus om gjeldstaket. Biden har allerede kommet med hans første innrømmelser, og gått med på å møte McCarthy før han skal holde sin State of the Union-tale den 7. februar.

I alle de offentlige kommentarene om gjeldstaket tar verken media eller de to kapitalistpartiene for seg de mer fundamentale spørsmålene: Hvor kom statsgjelda fra, og hvem skal betale for den? Det er fordi de bestreber seg for å skjule finanskrisas fundamentale klasseanliggender. Det er faktisk tilfelle at den amerikansk kapitalismen står overfor konkurs. Men hvorfor skal den arbeidende befolkningen, som ikke forårsaket krisa og ikke er ansvarlige for den, bli tvunget til å betale prisen, ved at sosiale rettigheter elimineres?

Gjeldskrisa er reell nok, som grafen under viser. USAs totale statsgjeld var i 2001, da George W. Bush tiltrådte i Det hvite hus, på $ 5,6 billioner. Åtte år seinere, etter et massivt skattekutt for de velstående og lanseringen av store kriger i Afghanistan og Irak, var statsgjelda på $ 11,7 billioner, mer enn det dobbelte, med en økning på $ 6,1 billioner.

Økningen av USAs statsgjeld, fra 2001 til 2022 [Photo: Treasury Department]

Nasjonalgjelda økte ytterligere $ 8 billioner under Obama-administrasjonen, fra $ 11,7 billioner opp til $ 19,8 billioner. Store ekstraordinære utlegg inkluderte redningen av det amerikanske finanssystemet og bilindustrien i 2009, etter Wall Street-kollapsen, de fortsatte krigene i Afghanistan og Irak, og de nye krigene i Libya og den med stedfortredere i Syria. Det var også de fortsatte kostnadene for Bush-skattekuttene, hvorav de fleste ble bibeholdt som del av en to-parti-avtale mellom Obama og Republikanerne som da kontrollerte Kongressen.

Trump-administrasjonen hopet opp like mye gjeld på fire år som Obama hadde gjort på åtte år, hovedsakelig på grunn av ytterligere skattekuttene for de velstående i 2017, så vel som en kontinuerlig mengde nye utlegg til Pentagon for å forberede for framtidige kriger med Russland og Kina. En enorm runde med redningspakker for selskaper i løpet av det første året av Covid-19-pandemien brakte den samlede nye statsgjelda til $ 8,3 billioner.

Statsgjelda har økt med ytterligere $ 3 billioner i løpet av Biden-administrasjonens to første år, hovedsakelig gjennom de pågående redningsaksjonene for Covid-19 og andre utlegg for å forhindre en økonomisk kollaps, nå supplert med en rask økning av militærutlegg, fokusert på proxy-krigen mot Russland i Ukraina. Forslag om å redusere underskuddet ved å heve skattene for de superrike har ikke ført noen vei i Kongressen. Biden lovet et publikum av velstående supportere før 2020-valget at de ikke ville lide med en Demokrat i Det hvite hus, til tross for hans populistiske valgkampretorikk: «Ingens levestandarder vil endres. Ingenting vil fundamentalt endre seg.»

For å oppsummere: USAs statsgjeld har siden 2001 steget fra $ 5,6 billioner til $ 31,4 billioner. Av denne enorme økningen, på $ 25,8 billioner, utgjør krigene i Afghanistan og Irak og den samlede «krigen mot terror» $ 8,3 billioner, ifølge «cost of war»-studien fra Brown University. Skattekuttene til Bush og Trump, stort sett bibeholdt under Obama og Biden, kostet minst $ 5,3 billioner. Redningspakker til Wall Street i 2008 og 2009, og i 2020, kostet ytterligere anslagsvis $ 8 billioner.

Hvordan er noe som helst av dette arbeiderklassens ansvar? Det amerikanske folket ble ikke konsultert om krigene, som ble lansert uten engang en formell krigserklæring. De ble ikke konsultert om de to massive rundene med økonomiske redningspakker, som på bare noen få dager ble presset gjennom Kongressen, som «nødstiltak». De ble ikke konsultert om skattekuttene, som ble presentert som fordelaktig for alle amerikanere, selv om 90 prosent av den økonomiske gevinsten, eller enda mer, gikk til den øverste 1 prosenten.

Selv om Demokratene og Republikanerne fokuserer på Social Security, Medicare og andre «rettighets»-programmer – slik benevnt fordi mottakerne er berettiget ytelsene ved lov – er dette ikke årsaken til denne nesten seksdoblingen av statsgjelda over de to siste tiårene. Tvert imot, som grafen under viser, har finansmidlene som holdes av Social Security Trust Fund økt jevnt og trutt over en 30-årsperiode, og har bare de to siste årene gått litt ned. De er på nesten $ 3 billioner.

Finansmidler i Social Security Trust Fund, fra 1987 til 2022 [Photo: Treasury Department]

De uopphørlige oppfordringene om en «reform» av Social Security stammer fra begjæret til finansgribbene på Wall Street etter å få kloa i denne haugen av kontanter og gjøre den om til en kilde for profitter. George W. Bush prøvde å få det til i 2005, men møtte en slik politisk ildstorm, ledsaget av voksende motstand mot krigen i Irak, at han måtte droppe bestrebelsene. I den nåværende krisa er det et fornyet forsøk på å plyndre Trust Fund og få utsatt 66 millioner pensjonerte amerikanere for finansmarkedenes vilkårlige nåde.

Enda mer truet er arbeiderklassens yngre generasjon. Dette er den virkelige betydningen av språket nå anvendt av Republikanernes ledere i Huset, der majoritetsleder Steve Scalise hevdet hans parti vil ha Social Security «styrket for seniorer som har betalt inn i programmet». Det betyr at ikke-seniorer, og da spesielt de unge, ikke bør forvente seg noen ytelsesrettigheter og ikke vil få se dem.

Høyreorienterte Demokrater som senator Joe Manchin anvender lignende ordlyd. Han oppfordret til etableringen av spesialkomitéer i Huset og Senatet for å gjennomgå alternativer for å «styrke» Social Security, samtidig som han utelukker kutt i gjeldende ytelsesnivåer. Følgelig er det de framtidige ytelsesnivåene for framtidige pensjonister som er på bordet, så vel som pensjonsalderen, nå på 67 år, som sannsynligvis vil bli presset høyere, og endringer i hvordan rettighetsprogrammet beregner beløpet for levekostnadsstigninger.

Ingen av partiene vil diskutere en løsning på finanskrisa som belaster det kapitalistiske finansoligarkiet, og ikke den arbeidende befolkningen, med byrden. Dette er en kostnad ologarkiet er utmerket i stand til å tåle. En rapport fra Oxfam publisert tidligere denne måneden, kort før World Economic Forum i Davos, Sveits, som samlet milliardærer og ledende kapitalistpolitikere fra hele verden, besørget et glimt av de superrikes enorme akkumulering av formue.

I det som ble kalt en «eksplosjon av ulikhet,» rapporterte Oxfam at den rikeste 1 prosenten siden 2020 har erobret nesten to tredjedeler av all nyskapt rikdom – og nå forvalter nesten dobbelt så mye penger som de nederste 99 prosentene av verdens befolkning. Milliardærformuene øker med $ 2,7 milliarder hver dag, selv om inflasjonen overstiger lønningene til minst 1,7 milliarder arbeidere. Pandemien, som er en katastrofe for arbeidende mennesker, de sentrale ofre for infeksjon, død og økonomisk kollaps, har vært en bonanza for de rike.

Arbeidende mennesker må motsette seg alle forsøk fra politikerne fra begge de selskapskontrollerte partiene, Demokratene og Republikanerne, for å få dem til å betale for gjeldskrisa som er et uttrykk for den kolossale nedgangen for amerikansk kapitalismes verdensposisjon. Og de må avvise alle bestrebelser fra fagforeningene og deres pseudo-venstre-allierte for å pålegge denne opposisjonen ei tvangstrøye innen Det demokratiske partiets rammer. Bare den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen kan forsvare de sosiale godene som er biproduktet av mange tiår med arbeiderklassens kamper.

Loading