Togavsporingen og frigjøringen av enorme mengder giftige kjemikalier i East Palestine, Ohio, er den typen katastrofe som avslører visse fundamentale trekk ved samfunnet som produserte den.
Katastrofens omfang, så vel som nivåene av hensynsløs likegyldighet både fra jernbaneselskapet, the carrier Norfolk Southern og de offisielle embetsfunksjonærene som muliggjorde den, er sjokkerende. At den fant sted, er imidlertid ikke det.
Hvert år er det mer enn 1 000 togavsporinger i USA, i gjennomsnitt rundt tre hver dag. Bare i løpet av den korte tiden siden katastrofen i East Palestine fant det sted en avsporing i Houston, Texas, som førte til ett dødsfall, og en annen i Van Buren Township, Michigan, som involverte avsporingen av nok ei kjemikalievogn.
Årsakene til denne høye ulykkesfrekvensen er velkjent for USAs 120 000 jernbanearbeidere, som kaller seg railroaders. Lokomotivene, jernbanesporene og arbeidsstyrken har blitt drevet i bakken av ledelsens mange år med kostnadsnedskjæringer. Godstogene har blitt forlenget til lengder på opp til fem kilometer, operert og kontrollert av bare to personer. På grunn av programmet for tidsplanlegging, Precision Scheduled Railroading og lignende retningslinjer for oppmøtereglement, blir arbeidere ofte tvunget til å betjene disse massive maskinene med bare få timers søvn bak seg.
Toget involvert i avsporingen i East Palestine, kjent som 32N eller blant togmannskaper som «32 Nasty» [‘32 Ekkelt’], var lenge kjent for å være spesielt farlig.
Dette har utsatt ikke bare jernbanearbeidere for fare, men offentligheten som helhet. Men jo mer godsjernbanene har blitt drevet til randen av kollaps og jo flere lokalsamfunn langs jernbanene som er truet, desto høyere til værs går carrier-profittene.
Godsjernbanene er den mest lønnsomme bransjen i Amerika. Norfolk Southern rapporterte i fjor profitter på $ 3,2 milliarder, en selskapsrekord. I stedet for å investere i infrastrukturen, enn si å forbedre arbeidernes arbeidsvilkår, har selskapet de fem siste årene brukt $ 18 milliarder på tilbakekjøp av egne aksjer og til utbytteutbetalinger, det vil si utdelinger til investorene. Det samme mønsteret er tilstede i alle de store jernbaneselskapene.
Massive ressurser er i mellomtiden viet styringsklassens prosjekt for global dominans, mens grunnleggende sosial infrastruktur er sultefôret til katastrofepunktet. Det amerikanske militæret og etterretningsbyråene finansieres med noe i en størrelsesorden av $ 1 billion i året, mens Kongressen uten å blunke hver måned allokerer titalls milliarder dollar til den eskalerende konflikten med Russland.
Det spares ikke på kostnadene for å pønske ut den beste og mest effektive måten å drepe et stort antall mennesker, men når det gjelder å sikre en trygg transport og forhindre unngåelige katastrofer, da er det ingen penger å finne.
En fundamental realitet i kapitalistsamfunnet, den grunnleggende motsetningen mellom offentlig behov og privat profitt, står avslørt.
Og arbeidere blir stadig mer oppmerksomme på den grunnleggende motsetningen mellom deres egne interesser og selskapsprofitten. «Jeg er ikke en senator eller kongressman, jeg jobber for mitt levebrød», erklærte en arbeider på et offentlig møte i East Palestine i forrige uke. En beboer sa til WSWS: «De visste hva som var i disse vognene, og de brydde seg ikke. De brydde seg ikke om mennesker, det handlet bare om penger.» En annen la til: «Vi opplever det som at de nuked en hel småby for å få jernbanen i gang igjen.»
Til tross for betydelige framskritt innen vitenskapen om katastrofeberedskap, har den ene katastrofen etter den andre rett og slett blitt tillatt å finne sted, uten forberedelser på forhånd og heller ingen betydelig organisert respons i etterkant.
Innbyggere i East Palestine har sammenlignet deres vilkår med forgiftningen av Flint, Michigan, der drikkevannet ble blyforurenset. Til dette kan man tillegge utallige andre, deriblant Love Canal-katastrofen i delstaten New York, BP-oljeutslippet i 2010, og koronaviruspandemien selvfølgelig.
Den samme grunnleggende dynamikken er til stede over hele verden. Dødstallene etter jordskjelvet i Tyrkia og Syria har nå steget til svimlende 45 000, med tusenvis av menn, kvinner og barn gravlagt under bygninger som gikk i oppløsning av innvirkningen av en hendelse som både var forutsigbar og var forutsagt.
Som i tidligere saker er en statlig tildekking på gang. Republikaner-guvernøren Mike DeWine meldte onsdag morgen en tweet der han sa vannforsyningen i East Palestine er «trygg å drikke». Men videoer fra området viser bekker med oljefilm på overflata, og som til og med bokstavelig talt bobler når det blir kastet stein ut i dem.
Den føderale transportministeren Pete Buttigieg forsøkte å bagatellisere katastrofen i et nylig intervju, der han med forakt erklærte: «Selv om denne forferdelige situasjonen har fått spesielt mye oppmerksomhet, er det omtrent 1 000 tilfeller i året der et tog sporer av.» Disse og andre uttalelser utgjør erklæringer om at regjeringen er ferdig med å late som den bryr seg, og at innbyggerne i det østlige Ohio er etterlatt aleine til deres skjebne.
Selskapspressen er også aktivt engasjert i tildekkingen. De store avisene hetser nå mot ethvert spørsmål reist om det offisielle narrativet, som det ytre høyres feberfantasier eller «konspirasjonsteorier» bært fram på sosiale medier. En nylig artikkel i New York Times, med headingen «‘Tsjernobyl 2.0’? Ohio-togavsporingen oppildner vill spekulering», som erklærte: «For mange influencers over hele det politiske spekteret, har påstander om togavsporingens miljøpåvirkninger gått langt utover kjente fakta.»
Disse mediestrukturene, som også feilaktig hevder at koronaviruspandemien er «over», forventer at regjeringens narrativ blir akseptert uten spørsmål.
Flere katastrofer og mer tildekking er uunngåelig så lenge den sosiale beslutningstakingen er overlatt i hendene på et forsvinnende lite kapitalistoligarki. Dette sjiktets selvsentrerte profittinteresser har gang på gang vist seg å være uforenlig med et moderne samfunns funksjon, og besørger en konstant kilde til kaos, desorganisering og regelrett kriminalitet.
Alternativet til dette er arbeiderklassens organisering og mobilisering. De samme betingelsene som utløste ildkula i East Palestine har også utløst en betydelig motstand blant railroaders. Arbeidere stemte i fjor med mer enn 99 prosent for å autorisere streikeaksjoner. Arbeiderne er fast bestemte på å slåss for anstendige og trygge arbeidsvilkår, både for dem selv og de lokalsamfunn de arbeider i.
Det ble de forhindret fra å gjøre av en korporativ konspirasjon, som involverte både the carriers, Demokratene og Republikanerne, og ikke minst fagforeningsbyråkratiet, som utsatte en streik så lenge som mulig for å prøve å få banket gjennom konsesjonsavtalen og få besørget Kongressen tid til etter midtperiodevalgene i november for å handle.
Bare dager etter at Kongressen stemte, avduket tre jernbaneselskaper, deriblant Norfolk Southern, pilotprogrammer for å redusere størrelsen på tog-crew fra to til én – et mål transportørene lenge har hatt på agendaen, som bare vil gjøre katastrofer som den som fant sted i East Palestine enda verre.
Nå, mer enn noen gang, ville en streik for å håndheve sikre bemannings- og vedlikeholdsnivåer, og i åpen trossing av regjeringens medsammensvorne, møte overveldende offentlig støtte.
Det som er involvert her er imidlertid langt mer enn en enkel kontraktstvist, men derimot en kamp for arbeidernes kontroll over produksjonen. Wall Street-spekulantene som eier jernbaneselskapene har bevist ved deres egne handlinger at de ikke er til å stole på for opereringen av jernbanene eller noen som helst annen kritisk infrastruktur.
Socialist Equality Party insisterer på at de ansvarlige for katastrofen i East Palestine, inkludert jernbaneselskapets direktører, må stilles til ansvar. De som er berørt av avsporingen må besørges trygge og sikre boliger inntil betingelsene i småbyen og regionen rundt er faktisk trygge, og de må kompenseres fullt ut for økonomiske og andre konsekvenser av katastrofen.
Selskapene selv må settes under sosialt eierskap, underlagt arbeiderklassens demokratiske kontroll og overvåking, og drives som offentlige tjenester.
De massive selskapsprofittene og kapitalistoligarkenes formuer, som er finansiert av dem, må beslaglegges og allokeres til gjenoppbyggingen av sosial infrastruktur og til sikring av boliger og levekår av høy kvalitet for alle arbeidere, som en grunnleggende sosial rettighet.
Kampen for trygge betingelser på jernbanene er i siste instans nært tilknyttet den sosialistiske organiseringen av samfunnet. Det reiser spørsmålet: Hvilken klasse skal styre? Kapitalistklassen, som underordner hele samfunnet til profitt og krig, eller arbeiderklassen, som omorganiserer det økonomiske livet på grunnlag av sosiale behov?