Det ville være vanskelig å finne et tidligere valg i Tyskland der kløfta mellom befolkningens interesser og de etablerte partienes politikk var like slående åpenbar som ved forleden søndags gjenopptakelse av delstatsvalget i Berlin.

Sosialdemokratene (SPD), De Grønne (Die Grünen) og Venstrepartiet (Die Linke), som i fellesskap siden 2016 har styrt Tysklands hovedstad, tapte nesten en kvart million velgere siden det opprinnelige valget avholdt i september 2021, som ble annullert av konstitusjonsdomstolen i Bundesland Berlin. SPD tapte 111 000 stemmer, Die Linke 71 000 og Die Grünen 65 000. Dette utgjør en fjerdedel av deres tidligere velgergrunnlag. Fri-demokratene (FDP), som på føderalt nivå regjerer sammen med SPD og Die Grünen, tapte også 60 000 stemmer, og med det nesten halvparten av deres velgere. FDP klarte ikke å oppnå terskelnivået på 5 prosent for parlamentarisk representasjon og er ikke lenger i Representantenes hus, das Abgeordnetenhaus.

Disse enorme tapene skyldes bare delvis den lavere valgdeltakelsen, som med 63 prosent var godt under 2021-nivået, da valget til Forbundsdagen, det føderale parlamentet Bundestag, ble holdt samme dag. Den gang deltok 75,4 prosent i Berlin-valget. Ved det siste gyldige delstatsvalget, i 2016, gikk nesten 67 prosent av de stemmeberettigede til urnene.

Sosialdemokratenes SPD, representert av Tysklands forbundskansler Olaf Scholz og Berlins borgermester/byrådsleder Franziska Giffey oppnådde med 18,4 prosent sitt verste resultat noensinne i deres tidligere høyborg, hvor de i 22 år har ledet delstatsregjeringen, kalt Senatet. SPD var bare 105 stemmer foran Die Grünen og forble dermed med en hårsbredd det nest største partiet.

Det eneste partiet som vant velgeroppslutning både absolutt og relativt sett var Den kristelig-demokratiske union (CDU), som ble det sterkeste partiet med 28,2 prosent av stemmene, og vant 10,2 prosentpoeng på resultatet fra det opprinnelige valget. CDU skylder ikke denne uventede valgsuksessen partiets egen popularitet, men ene og aleine fiendtligheten mot de andre partiene.

Alle meningsmålingene utført i forbindelse med valget bekrefter at knapt noen forventer at CDU skal løse Berlins presserende problemer – boligmangel og uoverkommelige husleier, mangel på lærere og forvitrende skoler, skrantende infrastruktur og overveldede offentlige tjenester, så vel som lave lønninger og en utbredt fattigdom.

Bare 31 prosent av de spurte mente et CDU-ledet Senat bedre ville løse problemene. Femtito prosent svarte negativt på spørsmålet. På spørsmålet om hvem folk ville stemme på i et direkte valg til borgermester/byrådsleder og hvor fornøyd de var med det politiske arbeidet til den enkelte kandidaten, var Giffey, med henholdsvis 32 og 36 prosent – et elendig resultat for en sittende – klart foran CDUs lederkandidat, Kai Wegner, som bare 27 prosent og 23 prosent uttalte seg å være for.

CDU ble derfor først og framst valgt på grunn av motstand mot de andre partiene. Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) tapte også velgeroppslutning, hovedsakelig på grunn av manglende deltakelse av deres velgergunnlag. Men partiet var prosentvis i stand til å forbedre seg litt sammenlignet med i 2021, opp til 9,1 prosent. Resultatet er betydelig lavere enn i 2016, da AfD oppnådde 14,2 prosent.

CDU og SPD oppnådde deres beste resultater blant velgere over 60 år, med CDU som fikk 38 prosent og SPD 26 prosent av denne demografiske gruppas stemmer. Blant 18- til 24-åringer oppnådde de derimot kun henholdsvis 12 og 11 prosent. I denne aldersgruppa var Die Grünen det sterkeste partiet, med 22 prosent oppslutning.

Av de 3,7 millioner menneskene som bor i Berlin, stemte litt over 1,5 millioner. Én av fem innbyggere er ikke stemmeberettiget fordi de ikke har tysk statsborgerskap, og i underkant av én fjerdedel avsto å delta. I tillegg er 14 prosent mindreårige som enda ikke er stemmeberettiget. Av velgerne stemte i underkant av 14 prosent på partier som ikke klarte å passere terskelgrensa på 5 prosent og ikke oppnådde representasjon i das Abgeordnetenhaus.

Massefravær og avvisingen av alle regjeringspartiene er et uttrykk for den store kløfta mellom regjeringens politikk for krig og sosiale innstramminger, og det store flertallet av den yrkesaktive befolkningens interesser. Konfrontasjonen med Russland er hatet og foraktet, og det samme gjelder nedskjæringene i utleggene til helse- og utdanningsvesenet og de massive reallønnstapene.

Selv om det enda ikke er klart om koalisjonen av SPD, De Grønne og Venstrepartiet vil fortsette eller om den erstattes av en koalisjon av CDU og SPD, eller en av CDU og De Grønne, er det allerede klart at den påtroppende regjeringen vil videreføre og intensivere konfrontasjonen med arbeiderklassen.

Kampene for lønnsøkninger som holder tritt med inflasjonen og anstendige arbeidsvilkår på sykehusene, i den lokal kollektivtransporten og søppelrenoveringen, som under valgkampen førte til utallige streiker og protester, kommer til å tilspisse seg. Det samme gjelder kampen om boliger og rimelige husleier.

Framfor alt bringer imidlertid stedortrederkrigen som NATO fører mot Russland i Ukraina og den tilhørende militæroppbyggingen og faren for atomkrig, stadig breiere sjikt av befolkningen i konflikt med regjeringspartiene, som alle støtter militarismen. Klaus Lederer, Berlins lederkandidat for Die Linke, tok eksplisitt til orde for våpenleveranser til Ukraina og angrep krigsmotstandere.

Dette understreker betydningen av valgkampen til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP). SGP var det eneste partiet som satte kampen mot krig i sentrum for sin valgkamp, og knyttet den til et sosialistisk program for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen.

SGP mer enn doblet sin stemmeoppslutning, til tross for en total medieboikott, og oppnådde 801 stemmer. Enda viktigere var det at partiet nådde fram til titusener med sine valgkampstevner, valgmanifester, pamfletter og videoer, og motarbeidet styringselitens krigsforbrytelser med perspektivet for internasjonal sosialisme. I partiet valgerklæring skrev SGP:

** start of indented block quote

Den eneste sosiale kraften som kan forhindre en ny verdenskrig er den internasjonale arbeiderklassen – det vil si, det store flertallet av verdens befolkning, som nå er større og mer sammenkoblet enn noen gang før. SGP, sammen med sine søsterpartier i Den fjerde internasjonale, bygger en verdensomspennende sosialistbevegelse mot krig og dens grunnårsak, kapitalismen. Krig kan ikke stoppes uten å bryte bankenes og selskapenes makt, og få satt dem under demokratisk kontroll.

** end of indented block quote

Dette perspektivet antar nå en avgjørende viktig betydning. Globalt og over hele Europa – fra Frankrike til Storbritannia, og fra Spania til Tyskland – utvikler det seg den største bølga av klassekamper siden 1970-tallet, som bringer millioner av arbeidere i konflikt med kapitalistsystemet.

SGPs valgkamp sendte et viktig signal om å styre disse kampene i en sosialistisk retning, bryte fagforeningenes og de politiske partienes innflytelse, som holder dem tilbake og selger dem ut, og kombinere kampen for arbeideres rettigheter med kampen mot krig.

Dette arbeidet må nå etter valget videreføres og utdypes. Det sammenfaller i økende grad med arbeideres og ungdommens erfaringer, som erkjenner at de verken kan forsvare deres lønninger eller arbeidsplasser, eller stoppe krigen eller forhindre miljøødeleggelse, ved å legge press på makthaverne. Disse anliggendene fordrer snarere et selvstendig perspektiv. Den sentrale oppgaven er å bygge SGP som arbeiderklassens nye masseparti. Valgkampen la et viktig fundament for dette.