Stalin: Revolusjonens graver

Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter.

Josef Stalin døde 5. mars 1953, for 70 år siden, i en alder av 73. I den grad arbeiderklassens verste nederlag på 1900-tallet kan tilskrives et individs forbrytelser og svik, er den personen Stalin.

Trotskij beskrev Stalin så tidlig som i 1927 som «revolusjonens graver», og det til ham direkte. Det skulle viste seg å bli en sann spådom, i ordets mest bokstavelige forstand.

Josef Stalin i 1943 [AP Photo]

Stalin huskes i historien som en massemorder, som beordret drap av Bolsjevik-partiets ledere og av hundretusenvis av sosialister som hadde kjempet for Oktoberrevolusjonens seier, opprettelsen av Sovjetunionen (USSR) og verdenssosialismens seier.

Men Stalin, individet, var en middelmådighet. Hans framvekst til makten var i sin helhet tilknyttet Bolsjevik-partiets byråkratiske degenerering. Stalinismen var, i dens essens, resultatet av at byråkratiet tilranet seg den politiske makten fra arbeiderklassen.

Byråkratiet valgte Stalin som sin leder fordi han legemliggjorde de personlige og politiske egenskapene som var påkrevd for å forsvare dets interesser og privilegier, det vil si hensynsløshet, personlig maktbegjær, vulgær pragmatisme og et nasjonalistisk utsyn.

Dette sistnevnte elementet, hans politiske utsyn, var av avgjørende betydning. Stalinismens programmatiske fundament var den antimarxistiske «teorien» om «sosialisme i ett land», som først ble fremmet av Stalin i desember 1924.

Denne nasjonalistiske revisjonen av marxisme berettiget avvisingen av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, og betydde den internasjonale arbeiderklassens kampers underordning til sovjetbyråkratiets nasjonale interesser.

Dette var det teoretiske og politiske grunnlaget for det stalinistiske angrepet på Trotskij, fordømmelsen av teorien om permanent revolusjon, og sovjetbyråkratiets svik mot arbeiderklassen.

Stalinistregimet var innen 1933 blitt en kontrarevolusjonær kraft. Hitlers nazisters seier i Tyskland – en politisk katastrofe som Stalin og stalinismen var ansvarlige for – førte til at Trotskij oppfordret til å bygge Den fjerde internasjonale.

Trotskijs analyse av stalinismens kontrarevolusjonære rolle – underbygget i hans store verk Den forrådte revolusjon [Revolution Betrayed] – har av historien blitt stadfestet. Trotskij advarte for at stalinistregimet, med mindre det ble styrtet av arbeiderklassen, ville resultere i kapitalistisk restaurering.

Stalins politiske arvinger – det vil si, de byråkratiske klakørene som ble valgt til å erstatte Bolsjevikene han hadde myrdet – videreførte det politiske sviket og fullførte til slutt prosessen. Sovjetunionen ble i 1991 oppløst, bare 38 år etter Stalins død.

Trotskijs forutseelse og påstand var: «Historiens lover er kraftigere enn det byråkratiske apparatet.» Stalinismens struktur er i dag en haug av ruiner. Men når hundreårsdagen for grunnleggelsen av trotskistbevegelsen nærmer seg, vokser Den fjerde internasjonale over hele verden.

Loading