En nylig publisering på nettstedet til Institute for New Economic Thinking har besørget viktig informasjon om hvordan finansiell parasittisme i high tech-sektoren av den amerikanske økonomien er en sentral pådriver for amerikansk imperialismes utviklende krig mot Kina.

Det politiske etablissementet, i både Det demokratiske og Det republikanske partiet, så vel som i statlige etterretningsbyråer og ei rekke imperialisttankesmier, har gjort det klart at Kinas høyteknologiske utvikling er en eksistensiell trussel mot USAs posisjon, og følgelig må motvirkes med alle nødvendig midler, inkludert krig.

Spørsmålet som umiddelbart melder seg er, hvorfor står USA i fare for å havne i bakleksa?

Artikkelen skrevet av Marie Carpenter og William Lazonik om det store amerikanske selskapet Cisco Systems’ historie, der forfatterne beskriver selskapet som «en gang den globale lederen innen telekommunikasjonssystemer og Internett», besørger noen svar på dette store spørsmålet.

De bemerker at USA har falt bak deres globale konkurrenter innen feltet infrastruktur for mobile kommunikasjoner, og at det de kaller denne «nasjonale fiaskoen» har skapt sosioøkonomiske og geopolitiske spenninger.

Lazonick har lenge forsket på hvordan gigantiske amerikanske selskaper har engasjert seg i finansoperasjoner for å blåse opp aksjonærers og investorers profitter, og har sultefôret deres industrier for de nødvendige investeringsmidlene til forskning og utvikling.

Hans grunnleggende perspektiv er at dersom denne prosessen kunne bremses opp, eller til og med reverseres, da kunne amerikansk industri gjenoppta dens tidligere dominerende økonomiske posisjon. Til tross for dette synet, basert på forestillingen at hjulet for kapitalistisk utvikling kan snus og dreies tilbake og at USA på denne måten kunne gjenvinne sine glansdager, besørger artikkelen imidlertid betydelig informasjon.

Forfatterne hevder at hovedårsaken til at USA har falt i bakleksa er «viktige USA-baserte selskapers bevisste nekting for å ta ledelsen i investeringer i de organisatoriske læringsprosesser som fordres for å generere banebrytende produkter innen feltet kommunikasjonsinfrastruktur».

Ingen selskaper i USA «eksemplifiserer denne kunnskapsmangelen mer enn Cisco Systems, grunnlagt i 1984, og som på 1990-tallet hadde en eksplosiv vekst» for å bli «den fremste globale leverandøren av selskapsnettverk under Internett-revolusjonen».

Selskapets modus operandi har imidlertid i løpet av de 20 siste årene endret seg betydelig.

«Siden 2001 har Ciscos toppledelse valgt å allokere selskapets cash for tilbakekjøp av egne aksjer i i de åpne markeder – også kjent som stock buybacks – med det formål å besørge manipulerende hevinger av selskapets aksjekurs i stedet for å foreta de nødvendige investeringene i organisatorisk kunnskapsutvikling som kreves for å være verdensledende innen kommunikasjonsutstyr i epoken med 5G og IoT (Internet of Things).»

Fra oktober 2001 til oktober 2022 anvendte Cisco $ 152 milliarder, anslagsvis 95 prosent av selskapets nettoinntekter i løpet tidsperioden, på tilbakekjøp av aksjer for å støtte opp aksjekursen.

I tillegg til finansmidlene anvendt for å «maksimere aksjonærverdiene» betalte Cisco ut $ 55,5 milliarder i utbytte til aksjonærene, som representerte ytterligere 35 prosent av selskapets nettoinntekter. Disse finansoperasjonene var av et slikt omfang at selskapet noen ganger måtte sette seg i gjeld for å kunne finansiere dem.

Oppblåsingen av selskapets aksjekurs etter 2001 ble et viktig virkemiddel for at det kunne overta andre selskaper og samtidig kunne betale sine toppansatte og direktører.

Artikkelen bemerket at Cisco ikke var det eneste teknologiselskapet i kommunikasjonindustrien som har gått ned finansialiseringens vei. Lucent Technologies, en gang en industrileder, gikk ned den samme gata, men mislyktes og ble i 2006 kjøpt opp av det franskbaserte selskapet Alcatel.

Det var en betydningsfull begivenhet i utviklingen av høyteknologisk finansiell parasittisme da president Trump i mars 2018 på grunnlag av «nasjonal sikkerhet» utstedte en utøvende forordning  som forbød Broadcoms overtakelse av teknologigiganten Qualcomm.

Innvendingen mot Broadcom var ikke at det var et utenlandsk selskap – det hadde startet opersjoner i Singapore, men deretter flyttet over til USA – men at selskapshistorikken viste det ville ytterligere «finansialisere» Qualcomm-virksomheten og drastisk redusere utleggene til forskning og utvikling.

Forfatterne konkluderer med at «effekten av finansialisering i industrisektoren har etterlatt USA uten kapasitet til å innovere i utviklingen av infrastrukturnettverk innen kommunikasjonsbransjen». Amerikanske politiske beslutningstakere «har valgt å respondere på USAs tap av konkurranseevne med aggressive proteksjonistiske tiltak mot kinesiske konkurrenter.»

Disse tiltakene startet under Trump, men har blitt betydelig framskyndet under Biden-administrasjonen. Strategien sentreres rundt bannlysing av viktige micro chip-teknologier med det siktemål å få lammet selskaper som Huawei, i tillegg til bestrebelser for å pålegge globale industristandarder som favoriserer amerikanske, japanske og koreanske selskaper.

Forfatterne hevder imidlertid at denne tiltakende konfrontasjonen kunne vært unngått, der de argumenterte: «Cisco kunne ha spilt en sentral rolle, gitt selskapets utviklingsforløp rundt århundreskiftet, i en industripolitikk siktet inn på å opprettholde og styrke USAs globale styrke i denne kritisk viktige sektoren.»

Amerikanske politiske beslutningstakere «kunne ha erkjent nødvendigheten for å utvikle disse innovative evnene, i en æra man nå kunne kalle USAs ‘tapte tiår’. Det var ikke et selskap som Huawei som påførte USA dette tapet av globalt lederskap. Dét var det de hundrevis av milliarder dollar sløst bort på aksjetilbakekjøp som gjorde.»

Denne analysens grunnleggende feil, der den presenterer anliggendet tilbakekjøp av aksjer som resultat av dårlige «valg» truffet av selskapenes toppansatte, er at analysen ignorerer de dynamiske kreftene som opererer i den amerikanske økonomien, og i landets finanssystem som helhet.

Som spesielt Lazonick meget vel vet, da han har dokumentert det, strekker den typen parasittiske operasjoner utført av Cisco seg på tvers av store deler av den amerikanske selskapsverdenen. Dette kan ikke føres tilbake til de valg som på ethvert tidspunkt ble truffet, akkurat like lite som ei kreftklynge på noe som helst geografisk område kan tilskrives enkeltindividers helseproblemer.

Parasittisme er resultatet av finanskapitalens dominans over alle deler av den amerikanske økonomien. Selskaper står overfor «valget» at med mindre de oppfyller kravene om økt aksjonærverdi, vil de bli gjenstand for fiendtlige overtakelser eller restruktureringsoperasjoner.

Disse parasittiske aktivitetene uttrykker på det høyeste nivå kapitalistsystemets essensielle logikk, som, hvilket Marx utledet, er transformasjonen av penger over til enda større pengemengder, og ikke per se fokusert på utviklingen av produktivkreftene eller nye teknologier.

Denne rovdriften, innlemmet i selve kapitalistsystemets DNA og pådriveren etter privat profitt, har sine konsekvenser, som det kan ses i den ytterligere erosjonen av USAs økonomiske posisjon – en nedgang som landet bestreber seg for å overvinne med militære virkemidler, mot hva det anser som sin potensielt største rival, Kina.

Dette understreker det faktum at verdenskrig, denne prosessens essensielle logikk, bare kan forhindres gjennom kampen for et antikrigprogram basert på et sosialistisk program med det siktemål å styrte det kapitalistiske profittsystemet, som nå truer selve sivilisasjonens ødeleggelse.