My Lost Country er en rørende og poetisk stemningsfull film regissert av Ishtar Yasin Gutiérrez. Som et stykke selvbiografi og en hyllest til filmskaperens teaterregissør-far, er verket framfor alt ment som «en motstandshandling» mot imperialistødeleggelsen av irakisk kultur og samfunn.

Ishtar Yasin ble født i Moskva i 1968, inn i en venstreorientert kunstnerfamilie. Hennes far, Mohsen Sadoon Yasin (1932-2014), tilbrakte mesteparten av hans liv i eksil fra hjemlandet Irak. Familien var i Chile på tidspunktet for militærkuppet i september 1973, og søkte da tilflukt i Costa Rica. Ishtar Yasin gikk seinere på filmskolen VGIK i Moskva, under perestroika-perioden. På 1990-tallet arbeidet hun som dramatiker, regissør og skuespiller i Costa Rica.

WSWS omtalte Yasins 2008-film The Road (El Camino). Vi kommenterte at det var «en foruroligende film om livet i Mellom-Amerika, og spesielt barns liv, utført – på sitt beste – med et visst poetisk preg.» Ut av den tragiske sosiale situasjonen i Nicaragua og Mellom-Amerika, «har filmskaperen skapt noe som verken er sensasjonalisert eller sentimentalt. Det er et intelligent og kunstnerisk grasiøst verk.»

Yasin har skrevet, produsert og regissert tre spillefilmer og ei rekke dokumentarer, der hun tar opp, med hennes egne ord, «anliggender som økonomisk migrasjon, seksualovergrep og utnyttelse, kapitalistsystemets undertrykking, vold i hjemmet, eksil og motstand».

My Lost Country åpner med filmskaperen på Kunstinstituttet i Bagdad, i 2022, i «Avdelingen for teaterkunst», der hennes far studerte og arbeidet mange tiår tidligere. Mirakuløst nok har bygningen overlevd. Klasserom og en teatersal står imidlertid tomme. En fornemmelse av tap er gjennomgripende. Det er bilder fra 1960-tallet, da stedet var i travel virksomhet og fullt av studenter. Vi hører dette:

In the first days

In the very first days

In the first nights

In the first years

In the very first years

[I de første dagene

I de aller første dagene

I de første nettene

I de første årene

I de aller første årene]

Filmen fortsetter som «en collage med et bredt spekter av tekstur», som den ble beskrevet av Amsterdam International Documentary Film Festival, verdens største slike festival, der My Lost Country i 2022 ble anerkjent for dens «Enestående kunstneriske bidrag». Familiefotografier, videoopptak, teaterplakater, avisutklipp, resiterte dikt og brev bygger et bilde av Yasins far, hans liv og kamper, og hennes intense relasjon til ham.

Mer enn det, filmskaperen genererer en serie komplekse bilder – spinnende snurrebasser, kulltegninger som kommer til live, sumeriske gudinner i masker – i bestrebelser for å formidle opplevelsen av eksil og separasjon, og konsekvensene av blodig nykolonikrig.

Et av de sterkeste elementene i filmen er dens bestrebelse for å bringe liv til Iraks pulserende kulturbetingelser på 1950- og 1960-tallet. En produksjon av Shakespeares En midtsommernatts drøm, for eksempel, ved Kunstinstituttet. (Seinere, i eksil, skulle Yasins far regissere Ionescos Kongens vei ut og Büchners Woyzeck, så vel som skuespill av Gorkij og Friedrich Dürrenmatt, blant mange andre verk.)

Vi ser de entusiastiske ansiktene til unge skuespillere og skuespillerinner, dedikerte til kunsten, og kan man forestille seg, landets kulturelle utvikling.

Filmskaperen forflytter seg fra disse tidlige, optimistiske bildene til opptak av hennes far som en eldre mann, i London, i 2014. Han myser ut vinduet på en konvensjonell byscene. «Jeg har dette problemet», forklarer han. «I lang tid nå hører jeg forskjellige sanger, og jeg kan ikke slutte å høre på dem ...» Folkesanger, gamle sanger, fra Irak.

I en annen sekvens, tatt opp i et teater i Santiago i 2008, spør Ishtar Yasin hennes far om han noen gang vil returnere til Irak. «Det har gått 40 år», svarer han. «Jeg kan ikke dra tilbake. Ikke før, under Saddam Hussein. Ikke nå, under den nåværende invasjonen … den amerikanske invasjonen. Hva etterlot de [amerikanerne]? Et ødelagt land.»

Krigen og dens etterdønninger, sier han, tvang «mer enn to millioner mennesker i Bagdad til å flytte fra den ene siden av byen til den andre, fordi det er sjiamuslimer og sunnimuslimer. Si meg, hvem elsker USA?» spør Mohsen Yasin. «Fortell meg et land eller en nasjon som virkelig elsker USA.»

«Jeg er verken sunni eller sjia», forklarer han. «Mitt land, jeg tror jeg mistet det. Mitt tapte land.»

Vi ser ekstraordinære filmopptak av Irak fra 1920- og 1930-tallet, deriblant bilder av britiske arkeologiske utgravninger i Nineve. Derfra vender regissøren seg til hennes fars besøk og vandring gjennom British Museum, der det vises irakiske arkeologiske kunstgjenstander.

Det er bryllupet til Ishtar Yasins foreldre – «bruden fra Chile, brudgommen fra Irak». Bilder av filmskaperen som ei lita jente, som forteller en historie. Etter CIA-militærkuppet i Chile lever far og datter fra hverandre, da foreldrene skilles.

En av de mest gripende delene av My Lost Country inkluderer utvalg fra brev mellom de to i løpet av disse årene. Hennes far skriver: «Vær modig ... du er alltid med meg.» Ved en annen anledning, «Ishtar, tenk på alt som skjer i verden. Ikke vær likegyldig til andres tragedie. Du må være en rein, sunn person. En humanist.»

Det er et bemerkelsesverdig videoopptak fra studentboligen i Moskva i 1986. Den unge filmstudenten, Ishtar, forteller hennes utspørrer, der hun gestikulerer i retning det lille rommet: «Vi kan ikke bare leve slik. Vi trenger en annen verden. Vi må se etter noe annet … jeg mener at kino skal være som musikk.»

Den første krigen til den USA-ledede imperialistkoalisjonen mot Irak i 1991 er kanskje for smertelig til å vise i fullstendige bilder. Vi ser bombingen av Bagdad i fragmenter, videobildene er brutt opp. Musikken er dyster, forstyrrende. «Trærene gråter blod», hører vi noen resitere.

Nå går hennes far inn i hans «siste dager». En gammel mann i et lite rom, overfylt med papirer, bøker, kunstverk, fotoer. Han diskuterer å regissere en sceneversjon av den argentinske forfatteren Julio Cortázars velkjente novelle fra 1946, «Hus tatt over», om en bror og ei søster og deres familiehus som er «overtatt» av uforklarte entiteter. Beretningen ble tolket som et antiperonistisk verk. Mohsen Yasin er eldre og langsommere. I denne siste perioden av hans liv sitter far og datter på bakken foran en billedvev der det bare står «Babylon».

Vi vender tilbake til Bagdad, til Teaterkunstavdelingen, til de samme tomme stolene, rommene. I ruinene av det som tilsynelatende er Mosul, lytter filmskaperen til nydelig musikk spilt av en musiker med lutt og en med fiolin. Hun planter et tre sammen med ei lita jente. Gudinna Inanna går gjennom ruinene (sumererne tilbad henne som Inanna, assyrerne og babylonerne som «Ishtar».)

Tidligere hørte vi Ishtar Yasin på et tidspunkt si: «Sammen med min onkel Salman så vi på solnedgangen speilet i Tigris-elva.» Nå, hvorvidt det er Tigris eller ikke, vet man ikke, men filmens siste bilde er av skimrende vann i skumringen, ei bru over ei elv med fotgjengere som krysser, til en nesten smertelig utsøkt musikk av Bach.

My Lost Country er poetisk og rørende. Den formidler noe viktig om en av den moderne tids store forbrytelser, tiårene med amerikansk aggresjon mot det irakiske folk. På grunnlag av gjennomgående løgner, som de visste var løgner, utløste Bush-administrasjonen og den amerikanske krigsmaskina, for 20-år-siden sist uke, barbarisk vold mot landet med 26 millioner innbyggere. Mer enn én million irakere er estimert å ha dødd, direkte eller indirekte, som resultat av USAs invasjon og okkupasjon. WSWS har referert til angrepet mot Irak som «sosiocid», den bevisste ødeleggelsen av infrastrukturen for moderne sivilisasjon.

Som WSWS hevdet i 2007 [engelsk tekst]: «Irak, en gang blant de mest framskredne land i regionen, har blitt redusert, når det gjelder grunnleggende økonomiske og sosiale indekser, til nivå av de fattigste land i Afrika sør for Sahara. Det som er involvert er den systematiske ødeleggelsen av et helt samfunn, gjennom utløsing av vold og kriminalitet av en skala ikke sett siden Hitlers hærer raserte Europa under den andre verdenskrig.»

My Lost Country er ikke en historikers eller en sosiologs reaksjon på hendelsene. Det er en følsom kunstners og ei datters respons.

I hennes regissørens uttalelse forklarer Ishtar Yasin at filmens «bilder er flettet sammen som fragmenter av liv, filmen er bygget som et dikt, som musikk. … Filmen er påkallelsen av Iraks historie, kultur, mytologi. Det er rekonstruksjonen og formidlingen av et åndelig minne.» Hun argumenterer for at det irakiske folk «må reise seg fra asken, bygge et fritt Irak, der alle har de samme rettighetene, der alle bare er irakere, uten korrupsjon, represjon og utenlandsk okkupasjon».

Poesi er viktig i kunsten, men det er ikke alt. Nøktern, møysommelig sosial og historisk analyse er også livsviktig. My Lost Countrys tiltale av amerikansk imperialismes forbrytelser i Irak er uutslettelig, ikke til å kunne besvare.

Men historiske og politiske spørsmål gjenstår, og de konkrete rollene til partier, bevegelser og lederskap, og deres programmer og perspektiver. Tilstedeværelsen av 1973-kuppet i Chile i filmen reiser spørsmålet om «Folkefrontisme» og stalinismens og sosialdemokratiets svik av den chilenske arbeiderklassen under Allende, som etterlot arbeidere og venstreorienterte intellektuelle sårbare for militærtorturistene og fascistene. Generelt er anliggende av den kontrarevolusjonære rollen spilt av Kommunistpartiene i Chile, i Irak, i Costa Rica og, for den saks skyld, Sovjetunionen, med alle de katastrofale konsekvensene som fulgte for massene av mennesker.

Vi håper å kunne intervjue filmskaperen og stille henne mange spørsmål om irakisk kultur og samfunn, om hennes liv og verk. Tilstedeværelsen av en venstreorientert film om situasjonen i Irak, fortid og nåtid, er en begivenhet av genuin betydning.