For 20 år siden, den 20. mars 2003, la USAs regjering ut på en av det 21. århundres største forbrytelser, og lanserte en uprovosert og illegal krig mot Irak. Den begynte med metningsbombing av det forsvarsløse landet (operasjonen «Sjokk og ærefrykt»), som utslettet hoveddelen av landets væpnede styrker og mye av dets sosiale infrastruktur, inkludert det elektriske kraftsystemet og vannforsyningen, og all matforedling og produksjon av medisinske forskyninger.
Dette ble fulgt opp av at det ødelagte landet ble invadert av mer enn 130 000 amerikanske tropper, bevæpnet med de mest teknologisk sofistikerte av våpen, som skar gjennom det lille som gjensto av organisert irakisk motstand og på bare to uker nådde fram til Bagdad. Etter nok ei uke med nedslakting, hadde de amerikanske styrkene erobret hovedstaden, og led selv under disse siste ensidige kampene bare 34 ofre, sammenlignet med utallige tusener av irakiske døde.
Metodene brukt av Bush-administrasjonen i Irak var i sin helhet kriminelle, i tråd med hele forehavendets karakter. Krigen begynte med et snikende angrep: Kryssermissiler avfyrt mot regjeringsbygninger der den irakiske herskeren Saddam Hussein ble antatt å oppholde seg, i et forsøk på å myrde ham. Den fortsatte med bruken av våpen forbudt i henhold til folkeretten, som hvitt fosfor-bomber, som setter byer i brann og forårsaker forferdelige brannskader på menneskevev. I tillegg avfyrte amerikanske og britiske styrker anslagsvis 440 000 artillerigranater bestående av utarmet uran, som har fått ratene for langsiktig forekommende kreft til å skyte i været og som produserer uhyrlige fødselsskader.
De amerikanske styrkene anvendte i løpet av krigen de mest forferdelige former for tortur, avslørt i sjokkerende bilder fra Abu Ghraib-fengselet. Autoriseringen av tortur ble utarbeidet av Bush-administrasjonens jurister, som hevdet at presidenten som øverstkommanderende hadde praktisk talt ubegrensede fullmakter.
Resultatet av invasjonen, etterfulgt av den åtte-år-lange okkupasjonen, var det WSWS stemplet som «sosiocid», den bevisste ødeleggelsen av et helt samfunn. Imperialisterobringen reduserte et av de mest framskredne land i Midtøsten til betingelser av middelalderbarbari, ikke bare økonomisk, men også politisk. De amerikanske forvalterne promoterte systematisk religiøse splittelser og oppildnet til sekterisk krigføring mellom sunni- og sjiamuslimer og mellom muslimer og mindre religiøse minoriteter, i deres bestrebelser for å forhindre enhver samlet motstand mot den amerikanske okkupasjonen.
Der de bevisst la ut på en aggressiv krig var den amerikanske regjeringen og dens ledende embetsrepresentanter – deriblant George W. Bush, Richard Cheney, Donald Rumsfeld, Condoleezza Rice og Colin Powell – skyldige i krigsforbrytelser. Sammen med allierte som Storbritannias statsminister Tony Blair, brøyt de kjerneprinsippet fastlagt av Nürnbergprosessene etter den andre verdenskrig, som fant at nazistenes sentrale forbrytelse, som alle deres andre forbrytelser hadde opphav i, var lanseringen av uprovoserte og aggressive kriger. (Se nedenfor, kommentarer levert av David North i 2004 under en debatt i Dublin, Irland.)
Amerikanske media rettet bare overfladisk oppmerksomhet til årsmarkeringen av Irak-krigen. Det som ble sagt var innrettet på å tildekke forbrytelsens kolossale omfang, og medias egen rolle i den.
Som alltid fant kynismen sitt mest perfide uttrykk på sidene til New York Times. En nyhetsanalyse av Max Fisher, under overskriften «20 år seinere, et spørsmål om Irak henger igjen: Hvorfor invaderte USA?» behandler Bush-administrasjonens motiver for å starte krigen som uavklarte og til og med «fundamentalt ukjennelige», med ordene fra en «akademiker» intervjuet av Fisher.
Times-artikkelen avviser blankt den «en gang utbredte teorien: At Washington invaderte for å kontrollere Iraks enorme oljeressurser», uten å referere til hvor framtredende tidligere representanter for oljeindustrien, som ekempelvis visepresident Cheney og Bush selv, var i å drive fram beslutningene for krig. Og artikkelen tilskriver den systematiske løgna om Saddam Husseins besittelse av «masseødeleggelsesvåpen» til en form for gruppetenkning, der «en kritisk masse av høytstående embetsrepresentanter alle kom til bordet og ønsket å velte Mr. Hussein av deres egne personlige grunner, og så fikk overtalt hverandre til å tro på den lettest tilgjengelige berettigelsen.»
Times’ «analyse» unngår nitidig enhver diskusjon om Times’ egen rolle som en av de viktigste pådriverne for kampanjen om «masseødeleggelsesvåpen». Rapporter skrevet av Judith Miller og Michael Gordon, mest notorisk ei eksklusiv forside fra september 2002 under headingen «USA sier Hussein intensiverer søk etter deler for a-bombe», som var etterplapring av påstandene fra topp-plasserte embetsfunksjonærer i Bush-administrasjonen, og i deres helhet ble tatt opp av selskapsmediene. Embetsrepresentanter i Det hvite hus refererte deretter til disse rapportene som «bevis» mot Irak, som var plantet av dem selv.
Krigens motivasjoner er ikke «ukjennelige». De var faktisk kjente på den tiden, med titalls millioner over hele verden som i forkant av invasjonen deltok i demonstrasjoner, avviste administrasjonens løgner og forlangte: «Ikke noe blod for olje». Demonstrasjonenes størrelse og bredde var av et slikt omfang at det fikk New York Times til å kommentere at det var «to supermakter»: USA og «verdens offentlige opinion».
Dagen etter at invasjonen begynte, den 21. mars 2003, publiserte David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, en uttalelse der han beskrev krigens karakter:
USAs uprovoserte og illegale invasjon av Irak er en begivenhet som vil leve i vanære. De politiske forbryterne i Washington som har startet denne krigen, og de elendige skurkene i massemedia som fryder seg over blodbadet, har dekket dette landet i skam. Hundrevis av millioner mennesker i alle deler av verden ser med avsky på skuet der en brutal og hemningsløs militærmakt pulveriserer et lite og forsvarsløst land. Invasjonen av Irak er en imperialistkrig i den klassiske betydningen av begrepet: En ondsinnet aggresjonshandling utført på vegne av interessene til de mest reaksjonære og rovgriske delene av USAs finans- og selskapsoligarki. Krigens åpenlyse og umiddelbare formål er å etablere kontroll over Iraks enorme oljeressurser, og redusere det lenge undertrykte landet til et amerikansk koloniprotektorat.
Krigen var del av en endeløs serie av invasjoner og okkupasjoner initiert av USA midt under og etter oppløsingen av Sovjetunionen, regjert av både Demokrater og Republikanere. Dette inkluderer Den første gulfkrigen (1990 og 1991); bombingen av Serbia (1999); invasjonen av Afghanistan (2001); bombingen av Libya (2011) og den USA-støttede borgerkrigen i Syria (2011). Langt fra å uttrykke amerikansk kapitalismes styrke, oppstår den amerikanske styringsklasses bestrebelser for å anvende militærmakt for å erobre verden av ei ekstrem krise. Som WSWS-uttalelsen forklarte:
Uansett resultatet av de initielle stadiene av konflikten som nå har begynt, amerikansk imperialisme har et rendevouz med katastrofe. Den kan ikke erobre verden. Den kan ikke gjeninnføre påleggingen av kolonilenker på Midtøstens folkemasser. Den vil ikke gjennom krigens medium finne noen levedyktig løsning på sine iterne lidelser. Uforutsette vanskeligheter og den voksende motstanden forårsaket av krig vil snarere forsterke alle det amerikanske samfunnets interne motsetninger.
20-årsdagen for Irak-krigen markeres nå midt under en eskalerende krig mellom USA og NATO mot Russland, som truer med å bli en langt breiere krig som involverer hele Europa og risikerer den potensielle anvendelsen av atomvåpen for første gang siden Truman-administrasjonen utførte den nukleære forbrenningen av Hiroshima og Nagasaki.
Der de tidligere middelklassekritikerne av Bush-administrasjonens krig mot Irak nå har blitt de mest ivrige forfekterne av krig mot Russland, forblir de grunnleggende interessene, pådriverne for USAs politikk, de samme. Amerikansk imperialisme, nå ledet av Biden-administrasjonen, oppildnet til og provoserte fram krigen og er fast bestemt på å forfølge den fram til Russlands militære nederlag, uansett hva konsekvensene måtte bli. Konfrontert med kryssende kriser, enormt forverret av pandemien, er styringsklassen på kjelketur mot en katastrofe.
Media som i går promoterte løgnene om «masseødeleggelsesvåpen» pusher nå bedrageriet om «Wuhan laboratorielekkasje» for å pålegge Kina skylden for koronaviruspandemien, og påstandene om «uprovosert russisk aggresjon» og latterlige påstander om nazi-type grusomheter i Ukraina.
2023-løgnene er enda større og mer blankt frekke enn 2003-løgnene. Putins reaksjonære invasjon er en desperat bestrebelse fra det russiske oligarkiets side for å forsvare deres klasseinteresser mot en reell trussel: Amerikansk og europeisk imperialismes langt mektigere krefter.
Tjue år etter invasjonen av Irak forblir alle de ansvarlige for den på frifot. Men den kolossale veksten av klassekampen over hele verden besørger det kraftfulle og mektige objektive grunnlaget for en massebevegelse som vil stille dem til ansvar og få satt en stopper for imperialistkrig, som del av den sosialistiske omorganiseringen av verdenssamfunnet.