Fagforeningen for jernbaner og transport, Eisenbahn- und Verkehrsgewerkschaft (EVG) kalte midnatt søndag ut 180 000 arbeidere ved Deutsche Bahn (DB) til en 24-timer-lang streik. Deutsche Bahn kunngjorde at de ble tvunget til en «fullstendig stans» i langdistansetrafikken. Det var heller ingen operative tjenester av regiontog og i forstadstransporten.

Denne såkalte «mega-streiken», sammen med den samtidige streiken av Verdi-organiserte i offentlig sektor – som var den største varselstreiken i Tyskland på mer enn 30 år – lammet store deler av luftfarten, passasjerbefordringen på jernbanene og i lokaltransporten, og godstransporten over hele landet. Streiken involverte mange titusener arbeidere på jernbanene, buss-, trikk- og t-baneførere, teknikere, vedlikeholds- og motorveiarbeidere, bakkepersonal på flyplassene, sikkerhets- og skrankepersonell, og arbeidere ved havner og anlegg for vedlikehold av motorveier.

Deutsche Bahn ble tvunget til å kansellere jernbanetjenester over hele landet, og i syv tyske delstater var det en fellesstreik i kollektivtransporten, som rammet både lokale strekninger og langdistansetjenestene. Lufthavnene i München, Düsseldorf, Frankfurt, Berlin, Hannover, Hamburg og Bremen var i streik, og rundt 380 000 flypassasjerer ble berørt.

Streikene i Tyskland er del av den europeiske og internasjonale arbeiderklassens voksende bevegelse i protest mot sosial ulikhet, innstramminger og krig. I Frankrike var millioner av arbeidere igjen på gatene tirsdag, for å protestere mot Frankrikes president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. Massestreiker og protester har også brutt ut i Portugal, Nederland, Belgia, Storbritannia og flere andre europeiske land. I alle disse kampene blir arbeidere ikke bare konfrontert med selskapene og staten de er ansatt av, men også med fagforeningsbyråkratienes reaksjonære rolle.

Med sin varselsstreik reagerte EVG på det initielle tilbudet Deutsche Bahn kom med den 14. mars. Jernbaneselskapet, representert av DB-direktøren Martin Seiler, nektet å imøtekomme kravene fra EVG i den første forhandlingsrunden ved slutten av februar.

Fagforeningen krever lønnsøkninger på 12 prosent, eller minst € 650 i måneden, for de 180 000 DB-ansatte den representerer, over en kontraktsperiode på tolv måneder. EVG kreves også noen mindre strukturelle endringer i tariffavtaler. Jernbaneselskapet beskrev disse kravene som åpenbart for høye, og hevdet de tilsvarte en lønnsøkning på 25 prosent.

Tilbudet som nå blir presentert av det statseide jernbaneselskapet kan bare beskrives som en farse. Jernbanearbeidernes lønningene ville heves med til sammen fem prosent, i to trinn: Tre prosent fra 1. desember 2023, og to prosent fra 1. august 2024. I tillegg ville det være en såkalt kompensasjonspremie for inflasjon, subsidiert av den føderale regjeringen. Denne engangsbetalingen på bare € 2 500, vil ikke forbedre grunnlønningene, og dermed heller ikke pensjonsgrunnlaget.

Fagforeningen har kalt ut streiken som respons på arbeidernes utbredte kampvilje. I lys av skyhøye priser er ikke arbeiderne villige til å akseptere ytterligere kutt i deres reallønninger. Siden DB er 100 prosent statseid blir jernbanearbeidere direkte konfrontert med den føderale regjeringen, det vil si die Ampel Koalition – «trafikklys»-koalisjonen – Sosialdemokratene (SPD), Liberal-demokratene (FDP) og De grønne (Die Grünen).

EVG-byråkratiet er nært tilknyttet den føderale regjeringen og DB gjennom ei rekke kanaler. EVG-byråkratiet har i årevis, som den interne fagforeningen i Deutsche Bahn, åpent representert selskapets interesser. I det første året av koronaviruspandemien sa EVG seg enig med den føderale regjeringen og DB-ledelsen i en «allianse for våre jernbaner» som overførte selskapets tap på grunn av pandemien over på arbeiderne. I oktober 2020 signerte EVG en tidlig tariffavtale som sementerte en lønnsstopp for det inneværende året.

Denne avtalen skulle deretter et år seinere tjene som en blåkopi for ytterligere angrep på lokførere og annet ombordmannskap organisert i lokførerfagforeningen Gewerkschaft Deutscher Lokomotivführer (GDL). GDL kvalte også enhver streikeaksjon og sa seg enig i en overenskomst som senker reallønningene og garanterer Deutsche Bahn en 32-måneder-lang periode med «arbeidslivsfred», dvs. ingen streike. Derfor kan ikke lokførerne fortsette deres kamp før til høsten.

Den nåværende tariffstriden ved Deutsche Bahn er imidlertid ikke en gjentakelse av de siste kontraktsrundene. Den finner sted i en helt annen politisk situasjon.

For det første er det millioner av offentlig sektor-ansatte, i posttjenestene, på sykehusene, skolene osv. som nå også er i en kamp for anstendige lønninger og bedre arbeidsvilkår.

For det andre, disse kampene finner sted samtidig over hele Europa, og rundt om i verden. Disse kampene, som involverer millioner av arbeidere, er også rettet mot pro-krig-orienteringene til så godt som alle regjeringer, som har overlevert milliarder til selskapene for å lindre de umettelige økonomi- og finanselitenes profittbegjær.

Jernbanearbeidere vet en ting eller to om dette. Jernbanene i Tyskland har i løpet av de 2 siste tiårene blitt systematisk kuttet inn til beinet. Det ene nedskjærings- og omstillingsprogramet etterfulgte det andre. Hele infrastrukturen, som det har vært presserende behov for å utvide, ble med vilje demontert, eller overlatt til å forfalle. Jobber er slettet, og lønns- og arbeidsvilkår er uakseptable.

Den føderale koalisjonsregjeringen av SPD og De grønne, under kansler Gerhard Schröder (SPD) fra 1998 til 2005, forfulgte det erklærte målet å tilrettelegge jernbanene for børsnotering. Selv om deres bestrebelser mislyktes, har påfølgende regjeringer fram til i dag videreført disse planene.

De som har lidd mest er arbeiderne, men også jernbanens kunder. Kansellerte togtjenester, forsinkelser, stillstand på grunn av personalmangel eller nødvendige renoveringer av skinnegang, signalsystemer eller sporvekslere. Seinest i forrige uke ble det kjent at betongen anvendt på Berlins sentralstasjon bokstavelig talt smuldrer opp, og det er et mirakel det ikke allerede har funnet sted ei alvorlig ulykke.

De siste ukenes katastrofale togulykker i Hellas, og i Ohio i USA, gjør det klart at disse åpenbart unngåelige katastrofene er et direkte resultat av denne kriminelle kapitalistpolitikken.

Regjeringen ledet av Olaf Scholz (SPD), angivelig forpliktet til klimabeskyttelse, viderefører denne politikken med uforminsket styrke. Mens den pøser hundrevis av milliarder inn i krig og opprusting, blir de viktige sosiale behovene for helsetjenester, posttjenester, utdanning og offentlig transport angrepet og demontert. Transportministeren foretrekker eksempelvis å bygge motorveier for å imøtekomme de tyske bilselskapenes interesser, heller enn å fornye jernbaneinfrastrukturen.

Styremedlemmene i Deutsche Bahn er nesten utelukkende fokusert på hvordan de kan øke deres egne lønninger og bonuser, år etter år. Selv om eksakte tall holdes hemmelig, håvet jernbanens direktører i 2020 inn mer enn € 500 millioner i bonuser, og det i tillegg til deres allerede feite lønninger. For Richard Lutz, nåværende Deutsche Bahn-sjef, utgjør dette rundt € 900 000 i året.

Som et unntak meldte Deutsche Bahns styre avkall på deres bonuser i 2020, under det offentlige presset i pandemiens første år. For å unngå slike irriterende tap for framtiden, tok styret på slutten av fjoråret sine forholdsregler og opprettet en ny lønnsstruktur for toppledelsen. Ifølge Business Insider innebar dette «konkrete forbedringer» av lønningene til 3 000 toppledere. «Som resultat ble kompensasjonen mer pålitelig, krisesikker og attraktiv fra den 1. januar 2023.» Artikkelen sa fokuset var på en såkalt «lønnsmiks» (av basislønn og variabel lønn). Som resultat «vil krise-effekter, som pandemien» ha mindre innvirkning på den totale kompensasjonen.

Ifølge Business Insider økte bare basislønningene til Deutsche Bahn-lederne fra 1. januar med opptil 14 prosent. Magasinet siterer en person med kunnskap om saken, som sa: «Hvis du ser på hele pakka, hovedlinja er at ledere trolig vil tjene betydelig mer i årene som kommer, enn de gjør under dagens betingelser.»

Som han sa, dette er fordi DB-hovedstyret også har garantert bonuser til toppdirektører og forventer at selskapets Representantskap gjør det samme for deres egen del. Denne forventningen vil Representantskapet oppfylle; der sitter det tross alt velprøvde EVG-byråkrater sammen med den føderale regjeringens representanter.

Regjeringen utnevner Representantskapets leder, som for tiden er Werner Gatzer, statssekretær i det føderale finansdepartementet. SPD-medlemmet ble allerede i 1998 utnevnt til departementssjef av Oskar Lafontaine. Nestleder i representantskapet er Martin Burkert, styreleder for EVG. Han satt i Forbundsdagen for SPD fra 2005 til 2020. I tillegg sitter Cosima Ingenschay (SPD), føderal sjef for EVG, og åtte andre styreledere for DB-datterselskapers arbeidsråd, i Representantskapet.

Når DBs personaldirektør Seiler nå erklærer at det statlige selskapet har tatt et stort skritt i retning av EVG med sitt tilbud, oppfatter jernbanearbeidere med rette dette som en krigserklæring. Det var kun etter press fra EVG-medlemmer, som forventer betydelig høyere lønninger, at EVG-ledelsen så seg nødt til å stille et lønnskrav som for dem var uvanlig høyt. I likhet med situasjonen i Deutsche Post, der Verdi-byråkratene høyst motvillig måtte legge fram et lønnskrav på 15 prosent, leter EVG nå etter måter å få sabotert jernbanearbeidernes kampvilje.

Verdis åpne streikebryteri i postarbeidernes lønnstvist, der fagforbundet overstyrte medlemmenes mandat for streik på 86 prosent, må jernbanearbeiderne ta som en advarsel. Ikke før hadde de postansatte stemt for streik og begynt å forberede seg på den, så kom Verdi til enighet med Deutsche Post om reallønnsnedskjæringer som ikke kunne vært verre.

Hovedårsaken til at Verdi skrotet medlemmenes streikevilje er at fagforbundet også er nært tilknyttet regjeringen og selskapene, og derfor desperat ønsker å unngå en større, overordnet streik som uunngåelig ville bli rettet mot regjeringen.

Men lønnstvistene i Deutsche Post, i den offentlig sektor og selvfølgelig på jernbanene, fortsetter. Arbeidernes harme og vilje til å slåss opprettholdes med uforminsket styrke. Alt avhenger nå av at arbeiderne forenes på tvers av de forskjellige sektorene og bygger en stor streikebevegelse. Dette kan bare gjøres uavhengig av og i opposisjon til fagforeningsapparatene og deres forhandlere. For å ta tøylene for kamphandlinger over i egne hender, må det overalt dannes grunnplankomitéer.

Disse må koordinere felles kampaksjoner fra arbeidere på jernbanene, i posttjenestene, de offentlige tjenestene og på andre områder, i arbeidsplass- og streikemøter. Disse grunnplankomitéene må alliere seg med de streikende arbeiderne i Frankrike, Hellas, Storbritannia og andre europeiske land, som overalt, i likhet med jernbanearbeiderne i Tyskland, konfronterer like rovgriske selskaper og regjeringer som forsvarer dem.

Vi oppfordrer jernbanearbeidere til å kontakte oss. Kontakt deres kolleger i post- og offentlige tjenester. Aksjonskomitéene nås med en Whatsapp-melding til mobilnummer +49 163 33 78 340.