Seint torsdag ble den siste hindringen for Finlands tiltredelse som det 31. medlem av den USA-ledede aggressive militæralliansen NATO fjernet da det tyrkiske parlamentet énstemmig stemte for å godkjenne Helsinkis medlemssøknad. Med godkjenning fra alle eksisterende NATO-medlemmer nå sikret vil Finland formelt bli opptatt som NATO-medlem på toppmøtet planlagt i Vilnius i juli.
Trekket markerer en massiv opptrapping av USAs og NATOs krig mot Russland, der alliansens grense til Russland vil bli mer enn doblet. Finland deler ei landgrense på 1 340 kilometer med Russland, og blir den syvende staten med en Østersjøkyst som tilslutter seg NATO. Bare Sverige gjenstår som Østersjøland formelt utenfor militæralliansen, med en tilslutning som fortsatt avventer Tyrkias godkjenning. Når det svenske medlemskapet endelig sluttføres, sannsynligvis etter Tyrkias presidentvalg i mai, vil Russland være fullstendig omringet av NATO-motstandere i Østersjøen.
Bekreftelsen av det finske NATO-medlemskapet kommer i kjølvannet av en betydelig intensivering av Ukraina-krigen siden begynnelsen av året. Imperialistmaktene har drastisk trappet opp deres forsendelser av tunge kraftige våpensystemer, deriblant stridsvogner og luft-til-luft-missiler, som øker sannsynligheten for en direkte skytekrig mellom NATO og russiske styrker. Debatter om å besørge jagerfly og til og med bakketropper er godt på gang, trekk som radikalt vil høyne faren for et sammenstøt mellom atomvåpenbestykkede makter.
Representanter fra NATO og de vestlige imperialistmaktene responderte med entusiasme på nyhetene. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg meldte i en tweet: «Jeg ser fram til å heise Finlands flagg ved NATOs hovedkvarter de kommende dagene. Sammen er vi sterkere og tryggere.» USAs ambassadør til Finland, Douglas Hickey, beskrev beslutningen som et «historisk øyeblikk» og sa Finland er en «sterk, dyktig partner som deler NATOs verdier».
Det å beskrive referansene til Finlands NATO-medlemskap som å sikre «sikkerhet» og «stabilitet» som Orwelliansk ville være en underdrivelse. Hva det faktisk indikerer er hvordan den nåværende situasjonen ligner stadig mer på den første halvdelen av det 20. århundre, da verdens stormakter bestrebet seg for å omfordele verden i deres respektive interesser. Det finske borgerskapet tjente i kjølvannet av den første verdenskrig, og deretter under den andre, som imperialistmaktenes villige samspillere der de forsøkte å påføre Sovjetunionen et militært nederlag og gjøre det nåværende området Russland, og de tidligere sovjetrepublikkene, til amerikansk, tysk og britisk kapitals direkte besittelser, for deres hensynsløse plyndring. Dette er samme kurs som nå følges av Finlands statsminister Sanna Marin og hennes sosialdemokratiske regjering, og den høyreorienterte presidenten Sauli Niinistö.
Den finske styringsklassen knuste blodig den finske revolusjonen i 1918, som brøyt ut som direkte respons på Bolsjevikenes makterobring i Russland, før den anvendte sin nyetablerte «uavhengighet» til først å underordne seg tysk og seinere britisk imperialisme. Finland fungerte som en operasjonsbase for de kontrarevolusjonære hvite styrkene, som i det revolusjonære Russlands borgerkrig fikk omfattende militærassisanse fra imperialistmaktene.
Under den andre verdenskrigen utnyttet den finske styringseliten det stalinistiske byråkratiets kontrarevolusjonære politikk for å berettige en militær og strategisk allianse med Nazi-Tyskland. Fast bestemt på å gjenerobre territorium tapt i Vinterkrigen deltok finske styrker i nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen, i en konflikt kjent som Fortsettelseskrigen. Finske styrker var involvert i Nazi-Tysklands brutale beleiring av Leningrad, nå St. Petersburg.
Maktbalansen mellom imperialistmaktene og det stalinistiske sovjetbyråkratiet etter den andre verdenskrigen, sammen med etterkrigstidens økonomiske maktbalanse under amerikansk imperialismes hegemoni, muliggjorde at styringselitene i Norden, dvs. Finland, Sverige, Norge og Danmark, kunne framstå som vokterne av ei fredfull frihavn i en verden hjemsøkt av stormaktskonflikter. Betydelige innrømmelser ble den arbeidende befolkningen til del, i form av sosiale programmer og velferdsgoder, samtidig som Finland og Sverige formelt forble «alliansefrie» under den kalde krigen.
Dagens betingelser i regionen kan knapt være fjernere fra den tidligere perioden, som fortsatt hylles av «progressive» rundt om i verden som eksempel på hvordan kapitalismen kan «reformeres». De nordiske landene er nå frontlinjestater i imperialistkrigen med siktemål å underordne seg Russland til status av en semikoloni, for å få kontroll over landets enorme naturressurser. Sosialprogrammene som en gang ble holdt fram som eksempler på «den nordiske modellen» er enten skjært inn til beinet, eller helt eliminerte.
Store NATO-øvelser finner med jevne mellomrom sted, som også involverer Finland og Sverige, og amerikanske tropper har massivt utvidet deres operasjoner i Norge. En avtale med den norske regjeringen innvilget nylig USA ubehindret tilgang til såkalte «avtalte områder», overenskomster Washington bestreber seg for å gjenskape i Sverige og Finland.
Danmark, Finland, Norge og Sverige inngikk tidligere denne måneden en avtale om å operere deres rundt 250 USA-bygde F-35-jagerfly som del av en enhetlig nordisk enhet. Intensjonsavtalen av 24. mars forplikter de fire landene til å skape et «enhetlig nordisk luftforsvar». Generalmajor Jan Dam, sjef for Danmarks flyvåpen, kommenterte: «Vår kombinerte flåte av kampfly kan sammenlignes med et stort europeisk land.» Avtalesigneringen fant sted på den amerikanske flybasen Ramstein Air Base i Tyskland, der James Hecker, sjef for NATOs luftkommando, også var til stede. De fire nordiske landenes offisielle militære embetsfunksjonærer arbeider også med å transformere den store militærmanøvren NATO Cold Respons, som tradisjonelt arrangeres i Norge, til en Nordic Response-manøver som skal omfatte hele Norden.
New York Times, etterfulgt av internasjonale media, framstilte i deres rapporter om Finlands NATO-medlemskap at trekket ble «igangsatt av invasjonen av Ukraina». Dette er ei blank løgn. I likhet med selve krigen ble Finlands, og snart også Sveriges integrering inn i NATO forberedt over flere tiår med stadig mer aggressive amerikanske imperialistkriger rundt om i verden, og av NATOs vedvarende ekspansjon mot øst helt opp til Russlands grenser.
Som del av NATOs initielle ekspansjon etter Sovjetunionens oppløsing på 1990-tallet, var Finland og Sverige blant de første medlemmene av overenskomsten «Partnership for Peace», et NATO-initiativ som tilrettela for at de fikk delta i fellesøvelser og fikk erfaring med NATO-prosedyrer og alliansens militærutstyr. Både Finland og Sverige ble i 2014, sammen med Ukraina, NATOs «forbedrede mulighetspartnere» [‘enhanced opportunity partners’], og i 2017 ble de med i den britiske imperialistledede alliansen Joint Expeditionary Force (JEF), som besto av baltiske og nordiske NATO-medlemmer. Putins reaksjonære invasjon av Ukraina tjente bare som påskudd for å gjennomføre planene, lenge under forberedelse, for formelt å få brakt Finland og Sverige inn i militæralliansen.
Putins reaksjonære nasjonalistregime, som representerer det kriminelle kapitalistoligarkiets interesser som oppsto etter oppløsingen av Sovjetunionen, har ingen progressiv respons på imperialistenes eskalering av militæraggresjon i hele Norden. Russland responderte, i tråd med landets katastrofale invasjon av Ukraina i februar 2022, på den forestående bekreftelsen av Finlands NATO-medlemskap med å utstede blodfrysende trusler om militær gjengjeldelse. En uttalelse fra Russlands ambassade i Stockholm på onsdag erklærte: «Dersom noen fortsatt tror dette på en eller annen måte vil forbedre Europas sikkerhet, da kan de være sikre på at den fiendtlige blokkas nye medlemer vil bli legitime mål for Russlands gjengjeldelsestiltak, også militære.» Tobias Billström, Sveriges utenriksminister, responderte ved å innkalle den russiske ambassadøren til teppet i utenriksdepartementet i Stockholm.
Den eneste måten å få stoppet den farlige militæroppbyggingen i Norden og den truede utvidelsen av USA-NATO-krigen mot Russland til Baltikum, er ved å bygge en internasjonal antikrig-bevegelse i arbeiderklassen. Arbeidere på tvers av hele Norden, resten av Europa og i Russland, Ukraina og internasjonalt, må forenes på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program for å få slutt på imperialistkrigen og det kapitalistiske profittsystemet som er opphav til den.
Grunnlaget for en slik bevegelse oppstår fra den samme objektive krisa som driver imperialistene til verdenskrig. Over hele Europa trer arbeidere inn i massekamper, av utålelige levekostnader og angrepene på deres sosiale og demokratiske rettigheter, fordi alle aspekter av det sosiale liv underordnes krig. Den presserende nødvendige politiske oppgaven er å bevisstgjøre arbeidere om at deres kamper må rettes mot at de overtar den politiske makten fra borgerskapet, for å forhindre utbruddet av en global brannstorm som vil reise spørsmål om selve menneskehetens overlevelse.